Jeg har en veldig dårlig vane med at jeg ikke greier å glemme gamle ting. Har jeg vært i en stor krangel med noen for flere år siden kan det påvirke forholdet jeg har til den personen lenge etter, selv etter vi har ordnet opp. Det samme hvis noen gjør meg noe, eller gjør noen jeg er glad i noe. Jeg greier bare ikke se likedan på personen i ettertid. Det er så irriterende, og jeg må legge det fra meg. Folk kommer alltid til å krangle og være uenige, men etter man har ordnet opp i ting må det gå an å tilgi og legge det bak seg for godt. Særlig viktig er det kanskje i forhold. Alle jenter vet vel hvor enkelt det er å dra inn gamle ting i krangler med kjæresten. Jeg var helt ille på det der før. Ting som ikke hadde noe med det vi kranglet om å gjøre, men som jeg dro inn i sammenhengen bare for å ha noe å bruke imot han... Det er jo urettferdig og idiotisk å dra inn gamle, ekle minner for å gjøre vondt verre.

La oss si kjæresten din har vært utro, og etter mye krangling, kjefting og grining, bestemmer du deg for å ofre stoltheten og gi han en sjanse til. Dere snakker ferdig om det, du har fått vite alt du trenger å vite, og dere blir enige om å glemme det hele. Likevel ligger du og tenker på det han gjorde hver kveld. Du irriterer deg over det, bruker det imot han i diskusjoner, og du nekter å la han dra på fest dersom vedkommende kommer til å være der. Selv om alt dette er helt naturlig (og i mine øyne forståelig) må man bare legge det fra seg hvis man vil at forholdet skal overleve. Du bryter bare ned deg selv ved å tenke på det, og kjæresten din kommer ikke til å orke mer hvis du aldri kommer over det. Gjort er gjort, og det er ikke mer du kan gjøre med det. Life goes on. Du har gitt han en sjanse til, bryter han den er han ikke noe å samle på.

I sommer var det ei jente jeg virkelig ikke ville møte på på byen på lørdagene. Brukte å si "håper ikke * er på byen i kveld", og folk brukte å spørre "trodde dere hadde ordna opp jeg?" og jeg bare "ja, vi har jo egentlig det...men...nei off." Det ble til at jeg hisset meg opp hver gang jeg så henne, og en kveld gjorde jeg noe jævla teit. Alle var enige om at jeg hadde god grunn til å være sint på henne, men det er jo helt uakseptabelt å fortsette å angripe og "hate" noen selv etter man har fått snakket om ting og etter du har fått en ekte unnskyldning for det vedkommende gjorde. Det var da jeg innså at dette går ikke an lengre. Ba henne selvfølgelig om unnskyldning dagen etterpå, og nå har jeg et mye bedre "forhold" til henne.

Hvis du ikke greier å legge ting bak deg kommer du til å bli gal. Irritasjonen kommer til å ta opp all energien din, tro meg. Det er så viktig å ha evnen til å kunne bli ferdig med ting, og legge de bak seg. Noe av det verste jeg vet er å gå og tære på ting jeg en gang ble sint for, men som egentlig er over nå, og som jeg ikke kan gjøre noe med uansett. Flere som kjenner seg igjen?