my misophonia
24.01.2012 // 17:58
Får mange spørsmål om dette på mail, så tenkte like så greit å lage et eget innlegg ut av det, så dere forstår litt bedre hva denne "lidelsen" går ut på, og så kanskje flere av dere kjenner dere igjen. Dette er et ganske sårt tema for meg siden det påvirker livet mitt såpass mye, men det er jo en del av hverdagen min som jeg like så godt kan dele med dere.
Jeg har noe som heter Misophonia, eller "hatred of sound". Vet ikke om jeg kan kalle det verken en sykdom eller en diagnose, men det er ihvertfall noe jeg sliter veldig med. Det hele begynte da jeg var ca. 12 år. Jeg begynte å irritere meg helt ekstremt over slafsing, smatting, blåsing av bobler med tyggis, høylytt kremting og diverse andre lyder, og det har blitt verre med årene. Det er veldig vanskelig å forklare til folk hvorfor jeg sliter med dette. Ingen kan jo forstå at dagen min kan bli ødelagt av at noen konstant kremter høylytt, eller at jeg må skulke sistetimen fordi noen sitter og blåser bobler med tyggis. Det er på sitt aller verste når jeg er stresset, lei meg, irritert eller sliten pga. noe. Da er jeg ekstra sensitiv til slike lyder. Det hele gjør at jeg blir i dårlig humør. Jeg greier ikke slappe av, jeg blir helt stiv i kroppen, og jeg gjør alt for å komme meg bort. Når folk lager slike ulyder med for eksempel tyggis blir det til at jeg lurer på om vedkommende mangler oppdragelse. Jeg lærte å tygge med lukket munn da jeg var 5 år, det trodde jeg var allmenn folkeskikk.
Denne linjen fra Wikipedia beskriver godt hvordan det er:
"People who have Misophonia are most commonly annoyed, or even enraged, by the sound of other people eating, breathing, coughing, or other ordinary sounds. They are not normally annoyed by sounds they themselves make. The reactions are involuntary. Often, people who have Misophonia are also annoyed by other people's repetitive movements, such as leg tapping, nail biting, and typing. Sensitivity to these sounds tends to be exacerbated by stress or feeling tired or run down. The onset of the symptoms appears to have a characteristic pattern, often in childhood just prior to or during puberty. Often there is a single initial trigger (such as a parent's or sibling's noises), after which the triggers expand over time to include both auditory and visual elements."
Jeg fant ut at jeg hadde Misophonia da jeg bodde i USA. Der er jo folk enda verre med tyggis enn folk her i Norge er, så jeg gruet meg til å gå på skolen om dagene. Når jeg fortalte det til vennene mine i USA brukte de bare å "gjøre narr" av det. De greide ikke å forstå det. Can't blame them. Men jeg mener uansett at når noen forteller deg at de har problemer med at du slafser/lager andre lyder, må det gå an å la være å gjøre det. Det hadde ihvertfall falt meg helt naturlig å kutte ut noe dersom det plaget noen. Det var en spesiell hendelse i USA som fikk meg til å innse at dette MÅ jeg gjøre noe med. Vi hadde US History, og jeg satt nest bakerst i klasserommet. Rett bak meg satt ei jente og small (blåste bobler) med tyggis konstant. Jeg snudde meg flere ganger, ga henne tydelige tegn om at jeg ble gal av lydene hun lagde, men hun brydde seg ikke. Faktisk, så syntes hun det var så komisk at jeg irriterte meg sånn over det, at hun begynte å smelle enda høyere bare for å irritere. Hun dyttet borti kompisen sin og hvisket "watch, I'm gonna pop my gum now, see how she reacts!", og det var da det koka over for meg. Jeg reiste meg opp, ropte "What the hell is your problem!? I am sorry, but I can't stand it when people pop their gum, do you mind?!". Hun svarte "I don't fucking care" og fortsatte. Det endte med at jeg dro hjem fra skolen.
Misophoniaen gjør at jeg prøver å unngå store folkemasser mest mulig. Jeg liker ikke å dra på konserter, jeg trives ikke i store fellesrom (som for eksempel aulaen på skolen, på forestillinger, på kino), jeg må alltid reservere plasser HELT bakerst når jeg skal fly, jeg MÅ ha en ipod klar hvis jeg skal ta buss eller tog osv. Jeg synes det er flaut, rett og slett. Heldigvis har jeg verdens beste familie og venner som virkelig tar hensyn til det. Det setter jeg så utrolig stor pris på. Jeg gikk til psykolog for det for noen år siden, men det hjalp ikke noe spesielt. Er usikker på om jeg vil prøve igjen, for jeg innbiller meg at de bare vil le av det. Dette er jo sikkert ingenting i forhold til hva mange andre sliter med, men for meg er det veldig vanskelig. Hvis noen har tips/råd eller erfaringer med det samme setter jeg veldig pris på om dere vil dele de med meg :-) Enten ved å kommentere eller på mail. Er villig til å prøve alt som kan gjøre dette bedre!

  108 kommentarer på "my misophonia"
personlig så har jeg ikke troen på psykologer. gikk selv en gang pga dårlig selvtillit, depresjon og sosial angst. syns alle psykologer er så spesielle, og med tanket på alt det tullet hun snakket om, følte jeg nesten at jeg kunne vært en bedre psykolog selv, følte aldri hun forstod så jeg sluttet etter et par måneder. men du må jo selv tenke over hva som passer for deg :) psykolog passer ikke for alle
Kan man bli kvitt dette?
Når pappa sitter i stuen og begynner å gni tærne eller føttene sammen, så holder det på å klikke for meg! Det samme med blyant-tapping, tyggegummi, høy musikk som høres ut av øreklokkene på folk og mange andre småting! Argh... Skriv et innlegg om du finner noe som virker mot dette!
Takk!:)
Setter veldig stor pris på at du deler dette med oss :) ved å lese teksten kan jeg oppriktig se at dette er noe du sliter med :/ ønsker deg alt godt fremover!
jeg vet hvordan du har det, men tror nok du har litt verre enn meg, dessverre
Jeg må innrømme at jeg ikke visste at det var noe navn for dette. Og trodde det bare var jeg som var i en "fase" eller noe liknende.... Men veldig glad for å høre om flere med samme problem!
Om du finner en "kur", let me know. Er vanskelig å bare lære seg å akseptere slike lyder på en skole fylt med hundrevis av elever der man går daglig..
Jaja, er jo ikke verdens undergangs som du skrev, men jeg syns det er bra at du delte deg! Håper det hjalp for deg å snakke ut om det! :)
Kjempeirriterende. Kan tenke meg hvordan du føler deg, som at du bare bobler over, og blir så sint at du ikke vet hva du skal gjøre. Og ja; er du lei deg eller lignende fra før, blir dette ekstra sensitivt.
En psykolog kommer ikke til å le av deg, det blir uproffesjonelt! Du får ha "lykke til", om jeg kan si det.
I tillegg har pappa problemer meg halsen sin, så han kremter HELE tiden. Høyt, og lenge. Jeg overdriver ikke når jeg sier hele tiden, for jeg har telt hvor mange ganger han gjør det i minuttet, og det er faktisk 6 ganger. Også da blir jeg sint, trist og egentlig alle følelser forsterket på en gang. Må alltid passe på å ha med meg ørepropper når jeg vet jeg eks skal kjøre bil sammen med han.
Vet du om noe som hjelper? Det her preger hverdagen min VELDIG. Vet heller ikke hvordan jeg skal si at jeg kanskje har diagnosen til mamma og pappa. Tror faktisk ikke de ville tatt meg veldig seriøst.
Mvh Siri
Jeg forstår problemet ditt kjempegodt, utrolig at noen ikke gidder å ta hensyn i det hele tatt...
STÅ PÅ!
Jeg har funnet ut at jeg mest sannsynlig "lider" av Pseudodysphagia, som vil si frykt for å svelge eller kveles. Merker selv hvor mye det går utover livet mitt, er så utrolig slitsomt! Får helt panikk før jeg skal svelge eller mens jeg svelger. Noe som gjør at jeg mange ganger rett og slett ikke orker å spise opp maten, eller spise i det hele tatt. Hvertfall ikke forann mange mennesker.. + føler jeg alltid må ha drikke tilstede for å "hjelpe" meg med å svelge visst jeg brått får panikk. Har heldigvis en bra periode fortiden, for ca. et år siden hadde jeg en forferdelig periode, hvor jeg faktisk var redd for å svelge mitt eget spytt, føler på en måte at det ikke går at det ville "sette" seg fast i halsen.. Høres sikkert helt dumt ut! hehe.
Tøft av deg å stå frem med dette, håper virkelig det bedrer seg for deg! :-)
Jeg har desverre ikke noen tips til hvordan man kan bli bedre, men hvis du finner noen, så må du gjerne dele de. Lykke til, Hedda! Jeg vet til en viss grad hvordan du har det..
jeg forstår deg veldig godt, for jeg har noe som heter Acousticofobi, det er angst/fobi mot støy.
Så jeg er livredd for høye lyder, som plastposer som kan smelle, chipsposer, ballonger, raketter osv.
Det er helt forferdelig, spesielt med store folkemengder der jeg ikke har kontroll over om det kan komme noen høye lyder..
Syns det er kjempebra at du skriver et innlegg om dette temaet :-)
Elsker bloggen din Hedda :-)
Men håper det går bra med deg!
Jeg er motsatt, jeg plages overhodet ikke av smattelyder eller lyder av bobleblåsing generellt. Jeg har liksom ikke noe imot det. Men det er riktig som du sier, det er jo allmenn folkeskikk og holde munnen igjen og ikke smatte. Det er faktisk fryktelig mange som plages av slikt. Fint at du skriver så personlig tekster, det er det som gjør at jeg elsker bloggen din!
Men ein anna ting eg slit me og, e at av og til når eg sitt å tenke, so skrik tankane mine.. viss du skjønne. stemmo inni hovudet mitt skrik til meg, sjølv om eg e heilt roleg åsånn, men plutseleg kan stemmo inni hovudet begynna å skrika ordene..
jeg tror ikke jeg har det sånn ekstremt mye, men hvis jeg f. eks spiser sammen med en venninne (f.eks brødskive), så lukker hun munnen og alt det der, men jeg hører tyggingen gjennom munnen hennes og det irriterer meg grenseløst. men jeg kan jo ikke be henne slutte å tygge heller, hun må jo få lov til å spise, hehe.
jeg visste faktisk ikke at det fantes en "diagnose eller sykdom" for dette, så jeg vil tro at jeg lider av det...
deilig å vite at jeg ikke var den eneste som irriterte meg over sånne smålyder! :)
Jeg for eksempel takler ikke folk som tygger på is. Jeg får gåsehud, og hårene på ryggen bare reiser seg. Får rett og slett frysninger over alt. Og jeg kan ikke si det for da syns folk det er gøy å gå opp i trynet mitt å tygge is. Jeg takler heller ikke alle de ekle lydene hos tannlegen, da skjer akkurat det samme. Det er derfor jeg har hatt mamma med til tannlegen hele livet, og nå er jeg 18 faktisk... Får også tårer i øynene hvis folk snakker med hes stemme. Husker jeg skulle kjøpe noe i en butikk engang, så var kassedamen hes, og hun så jeg begynte å renne i øynene og spurte om det gikk bra, hahha. Visste ikke hva jeg skulle si jeg! Kunne jo ikke akkurat si "nei det går ikke bra, stemmen din er ekkel, slutt å snakk" hahhahaa. Tror ikke det er noe syndrom eller noe da, bare at jeg reagerer veldig på sånt.
En gang jeg kjørte bil blåste mamma og pappa bobler og slafset skikkelig med tyggisen når jeg sa ifra gikk det 5 min så startet de igjen. Endte opp med at jeg startet å gråte og folte meg helt klastrofobisk!
Stå på Hedda! Du er absolutt ikke alene.
Jeg håper alt går bra med deg, Hedda!
Og forsåvidt i andre situasjoner. Og som noen sa ovenfor, ikke sammenling det med andres problemer, at de har det verre osv. For deg er det faktisk et problem, og jeg er takknemmelig for jeg ikke har det. Håper det blir bedre:-)
Det er helt forferdelig, og jeg blir også uvel når folk spiser med åpen munn og irriterer meg generelt lett av slike ting.
Jeg synes folk skal ta hensyn til andre, for om man har en psykisk lidelse eller ikke burde da ikke overskrive vanlig folkeskikk.
Jeg synes at når folk tørr å gi beskjed om at noe plager dem, skulle man respektere dette, for det betyr jo at det iriterer personen nok til å måtte gi beskjed! At folk kan være så uhøffelige at de bare fortsette gjør meg helt gal på dine veiner.
Jeg synes du er tøff som fortelte oss dette!
Dette er en allmenn ting som skaper irritasjonsmomenter for halve befolkningen. Det er ikke et jaevla syndrom og har inget navn, og er i alle fall ikke en diagnose man kan faa behandling for.
Its all about getting over it. At du gjor dette til et problem for deg selv er det egentlige problemet ditt, ikke at du blir irritert over ekle lyder - det gjor faen meg alle.
Aa lope ut av et klasserom i frustrasjon over at noen lager lyder med et tyggegummi - bare for aa irritere deg, faar jeg ikke til aa forklare hvor dumt er, men ikke skyld paa en uekte sykdom noen har funnet paa noe aa skrive om paa wikipedia.
Jeg har alltid syntes det er utrolig ekkelt med smatting, lyder som gjentar seg f.eks. blyanten som noen trommer på pulten med. Jeg blir dødsirritert og biter tennene hardt sammen for og ikke kjefte på dem. Hvis noen tygger med munnen åpen så blir jeg frustrert og lurer på hvorfor de ikke har lært å tygge med munnen lukket.. Men føler meg frekk hvis jeg må si i fra hele tiden.
Den verste lyden jeg vet er når folk knekker leddene i fingrene eller ryggen. Det gjorde de hele tiden i USA, og da slår jeg ofte personene og ber dem stoppe. Får angst av det! Raping også.
Irriterer meg også veldig over at folk har volumet på ipoden så høyt at JEG hører det. Tror jeg har veldig følsom hørsel når det kommer til sånt.
Tror du det er mulig at jeg også har det du beskriver her? Eller er det bare allmenne irritasjoner som de fleste har? For akkurat nå ser det jo ut som hele kommentarfeltet lider av dette.
Håper virkelig det finnes noe for dette. Er kjempe irriterende og på skolen ødela det en del av konsentrasjonen min på eksamner, når jeg aldri fikk lov til å høre på musikk, selvom jeg ba på mine knær om det.
Helt tilfeldig at jeg fant dette innelegget og denne bloggen! Men er veldig glad for at jeg gjorde det! Skal rett hjem å vise til familie og venner at det ikke bare er meg som sliter med dette! :-)
Det var utrolig godt å kunne se at det ikke er bare jeg som sliter med dette.
Jeg plages med akkurat det samme, men jeg trodde det var noe jeg bare innbilte meg. Men det er som du sier, alle musklene i kroppen knytter seg og det er slitsomt.
Jeg har flere ganger gått i fra middager, restauranter, kinoer og gått å lagt meg på sofaen om jeg ligger med noen som har hørbar pust. Jeg takler ikke "tromming" på bordplaten om jeg sitter å ser på tv'en osvosv, kunne holdt på i det uendelige.
Har dessverre ikke funnet noen kur eller hjelp for dette.. Let me know om du finner noe som kan hjelpe :)
Forresten, en fantastisk blogg du har, har fulgt deg i lang tid.
Du virker som ei fantastisk jente med en nydelig personlighet!
Leste bloggen din hver eneste dag da du var i USA, men nå er jeg innom en del. Stå på Hedda :-)
Folk burde tenke seg om.
Har lest bloggen din lenge, og må si at jeg elsker den, elsker det du skriver, og jeg får så mye inspirasjon, og leser hver eneste lange tekst du skriver! Fortsett med det :-)
Må vere veldig slitsomt for deg, og kvaliteten på livet ditt er nok ikkje heilt slik du kunne tenkt deg at den skulle vere. Men stå på, og eg håper at det ikkje varer livet ut!
Du aner ikke hvor glad jeg ble nå. Jeg var sikker på at jeg var den eneste, at jeg var utrolig sær. Det er nemlig slik alle rundt meg har fått meg til å føle det. Men jeg kan bare ikke gjøre noe med det. Jeg klarer ikke ignorere det. Og jeg får tvangstanker og hatfølelse inni meg om noen blåser boble/spiser drops/drikker høyt eller bare spiser eller lager lyder generelt. Det plager meg ikke om jeg gjør dette selv, men jeg har helt seriøst sittet hjemme alene på lørdagskvelder. Jeg vil ikke invitere noen, for jeg vet at de kommer til å smatte, og det vil ødelegge kvelden min. Om spesielt noen av mine nærmeste lager slike lyder, går jeg så fort jeg hæler ned på rommet og begynner å sparke i alt mulig og imitere vedkommende, mens lydene går igjen og igjen i hodet mitt. Det er helt grusomt, jeg skulle gjerne gjort noe med det. Uheldigvis har jeg også to veldig gode venner som smatter som bare det, og det har faktisk fått meg til å like dem begge mindre! Jeg føler meg fæl, grusom og alt mulig dumt, men hva kan jeg gjøre da? Det er en følelse av hat, og jeg har ikke kontroll.



__________________________________________________________________________________________________