Jeg vet ikke hva som gjør det, men jeg har litt vanskelig for å ta imot komplimenter jeg får her på bloggen. Synes selvfølgelig det er kjempehyggelig å få positive bemerkninger (det gjør vel alle?), men jeg greier på en måte ikke å ta det helt til meg. Det bunner vel i at alle har noe de ikke liker ved seg selv, og som de uansett ikke kommer til å endre syn på, samme hva folk sier. I mitt tilfelle er det lårene. Jeg hæler ikke lårene mine, eller beina mine generelt. Har virkelig ikke vært velsignet med noe racehorse legs. Likevel strømmer det inn med kommentarer på bloggen om "hvor fine lår jeg har" og "for noen former!" osv, og jeg tenker bare WHAT? NEI?. Dette er ikke noe jeg bryr meg spesielt med (obviously, ellers hadde jeg jo vært på treningssenteret as we speak), men synes det er litt rart at noen kan se noe fint i det jeg absolutt ikke ser noe fint i overhodet. Men det er jo selvfølgelig bare positivt. Skulle ønske jeg så det samme som dere! Alt det fine dere sier gjør meg veldig glad, og hvert eneste kompliment er jo et lite selvtillitsboost.

Det er rart, det der. Man ser det vakre i alle andre, men ikke i seg selv. Jeg har blitt flinkere til å prøve å ta til meg det dere sier i det siste, og hver gang jeg ser meg i speilet prøver jeg på en måte å overbevise meg selv om at kanskje beina mine faktisk ikke er så aller verst likevel? Det er uansett viktig å prøve å legge merke til det fine ved seg selv, det man virkelig er fornøyd med, i stedet for å henge seg opp i det man er misfornøyd med. Gå vekk fra speilet om du begynner å irritere deg over det.