best of both worlds
31.01.2012 // 22:09
Det var den 11. august 2010. Den dagen jeg skulle flytte fra verdens beste kjæreste. Jeg skulle til USA for å leve drømmen min. Kan ikke beskrive magefølelsen jeg våknet med den morgenen. Vi så på hverandre og visste at fyfaen, dette er den siste gangen vi får sett hverandre på et helt år. Jeg tok farvel med jentene og familien på flyplassen hjemme i Kristiansund, mens Håkon ble med til Gardermoen. Det var nemlig omtrent 12 timer til flyet mitt skulle gå fra Oslo, og vi ville være sammen til siste sekund. De timene på Gardermoen var de lengste i mitt liv, samtidig som de gikk altfor fort unna. Grytidlig neste morgen så jeg at alle utvekslingsstudentene hadde samla seg rundt to menn med AFS-skilt, og jeg visste at nå måtte jeg dra. Jeg hadde verdens største klump i magen. Vi holdt rundt hverandre en siste gang og lovte hverandre at vi skulle klare dette. Vi gråt begge våre modige tårer da jeg gikk gjennom sikkerhetskontrollen. Akkurat i det jeg skulle til å gå inn i utenlandsavdelingen, kom Håkon løpende gjennom sikkerhetskontrollen og stoppet dørene så han kunne få en siste klem før jeg dro. Vi gråt begge to, men det var et veldig fint øyeblikk - litt som på film.
Jeg dro til USA og hadde the time of my life. Jeg fikk venner jeg kommer til å holde kontakt med for resten av livet, og jeg fikk sjansen til å bli del av en amerikansk familie. Jeg opplevde så utrolig mye og lærte veldig mye om meg selv det året. En opplevelse jeg aldri ville vært foruten.
Tiden fløy, og plutselig var det den 7. juni 2011. Jeg landet i Oslo, og hjertet mitt banka så fort at jeg trodde jeg skulle besvime. Jeg gleda meg helt ekstremt til å se Håkon som skulle komme meg i møte på Gardermoen. Jeg gikk en stund uten å finne han, og til slutt måtte jeg plukke opp en slik rød telefon og ringe han. "Jeg kommer meg ikke til Oslo" sier han. "Flyet lander ikke." Jeg bare "Haha, very funny, HVOR FAEN ER DU?", men det viste seg at flyet faktisk ikke landet pga. tåke. Just my luck. Så jeg satt meg på flyet, og Håkon kjørte til Molde for å møte meg der. Flyet landet, og jeg spurtet ned flytrappa og inn på flyplassen. Så snart jeg så Håkon slapp jeg alt jeg hadde i hendene, løp bort til han, og kasta meg i armene hans. For en følelse. Jeg følte meg som verdens heldigste. Jeg hadde fått opplevd det beste året i mitt liv i USA, og i tillegg ventet verdens beste kjæreste på meg hjemme. Jeg var så lykkelig.
If he really cares, he'll be there when you come back. If not, he was never worth it in the first place.
Bilde tatt på Gardermoen 11. august 2011.
44 kommentarer på "best of both worlds"
:) kan ikke tenke meg hvordan det var å måtte vere å vite at det er siste gang du ser han på ett år..
Hvor bor du nå egentlig? Har ikke lest bloggen din så lenge, så du bor i Kristiansund nå? (jeg bor på averøya)
Elsker stilen din og du er rå pen! :-)
satt me tåra i øyan når eg leste, e ei ordentlig kjærlihetshistoria!
Dette har ingenting med dette innlegget å gjøre, men måtte kommentere lengre oppe!!
Leste om problemet ditt nedenfor; KINESOLOGER KAN HJELPE!!!!!
JEG VILLE VIRKELIG GITT DET EN SJANGS OM JEG VAR DEG! Det kommer jo veldig ann på hva man vil, men om dette plager deg og du ikke finner ut av det - SÅ KAN DET GÅ OVER!
kineosologer finner ut hvorfor du har problemet, hva som har utløst det, ingenting kommer bare av seg selv. Søk det opp og finn en god en ( jeg lover deg at dette kan hjelpe om du er åpen for deg; og om du virkelig vil bli kvitt det vil ikke det bare hjelpe å snakke om det med en "psykolog" men ofte er man ikke klar over hva som har ført til dette fordid et kan ha skjedd når du var liten, til og med baby!!! Ønsker deg lykke til! Og håper virkelig du følger rådet mitt, det skal virkelig ikke være nødvendig å ha slike plager!
Mvh Nina C. H
er glad på dine veiene for at du har en kjæreste som virkelig respekterer og støtter deg så mye!
og det sier mye om hvor sterkt bånd og forhold dere har dere i mellom, når dere har klart å være borte fra hverandre så lenge - og fortsatt ha det fantastisk sammen nå!
du virker som en herlig jente, Hedda !
Jeg har til nå vært i 2 long-distant-relationship og jeg kan ærlig si at jeg tror ikke at jeg hadde klart 1 år uten å se hverandre. Men nå har ikke jeg vært den personen som har reist bort for å oppleve noe nytt. Det er nok litt vanskeligere for den personen som sitter igjen hjemme. Så all credz til Håkon for å ha vært en trofast, lojal og tålmodig kjæreste. Ikke at det var lett for deg heller altså.
Hvis dere har klart det året i USA kan dere klare alt:)
Og bare litt av nysgjerrighet: Følte du at noe var forandret på det året? Eller dere hadde kansje såpass mye kontakt over skype/fb/telefon til at du ikke la merke til det?
Og hvordan ser dere for dere studietiden?
Jeg ønsker dere ihvertfall lykke til:) Og jeg har virkelig stor tro på at dere er et sånt type par som ikke gir opp så lett!
__________________________________________________________________________________________________