Jeg er en ganske direkte person. Jeg pynter ikke på sannheten. Sier ting som de er. Folk kan lett oppfatte meg som negativ, men jeg er ikke negativ - jeg er bare realistisk. Jeg sier hva jeg synes i diskusjoner, og jeg sier hva jeg mener om enkelte hvis jeg har en grunn til å ha en mening om dem. Sånn har jeg ikke alltid vært. Før var jeg redd for hva folk skulle synes, at de skulle bli sur på meg for at jeg uttrykte meningen min, eller at det skulle oppstå drama fordi jeg sa hva jeg syntes. Jeg sa mye jeg ikke kunne stå for i ettertid, fordi jeg var redd for konsekvensene. Sa jeg til ei venninne at jeg syntes jenta i parallellklassen var ei bitch, og hun konfronterte meg og spurte om jeg faktisk hadde sagt det om henne, nektet jeg til jeg var blå i fjeset. Jeg var livredd for å få fiender, for å bli mislikt. Hadde det vært i dag hadde jeg svart "ja, jeg sa du var ei bitch, fordi du er det", og så ville jeg gitt henne en god grunn for at jeg sa det.

Jeg hadde lenge hatt et veldig dårlig forhold til ei jente i klassen på VGS. Vi har aldri taklet hverandre, og jeg hadde fått inntrykk av at hun hadde prøvd å ødelegge for meg gjennom hele VGS. Jeg hadde også sagt til venninnene mine hva jeg mente om vedkommende. Hun begynte å kommentere anonym dritt på bloggen min via skolens ip-adresse mens vi satt i samme klasserom for et par måneder siden. Jeg skrev tilbake "jeg ser du er på skolen, så kom og si det til fjeset mitt hvis du har noe du skulle ha sagt." I langfri den dagen kom hun bort til meg. Hun spurte hvorfor jeg hadde noe imot henne. Jeg kunne lett ha sagt "jeg har aldri sagt noe om deg? skjønner ikke hva du mener?" men i stedet ga jeg henne en klar og tydelig grunn og stod for hva jeg hadde sagt. Da forstod hun hvorfor jeg hadde vært sånn, og hun spurte om vi ikke kunne legge det bak oss og starte på nytt. Herregud, så mye mer respekt jeg fikk for den jenta etterpå. Hun hadde faktisk baller til å komme bort til meg alene og si at det var hun som hadde kommentert på bloggen min, og at hun bare ville vite hvorfor jeg ikke hadde noe til overs for henne. Den dag i dag har jeg absolutt ingenting imot henne, og smiler når jeg ser henne. Det er aldri kjekt å ha uvenner, så man kan like så godt få ordnet opp i det og glemme det. Lover at du får løftet mange kilo vekk fra skuldrene dine. En slik holdning synes jeg alle burde ha. Jeg mener det er greit å si hva du synes om noen, hvis du har en god grunn til å synes det om vedkommende, og hvis du vet du kunne sagt det til fjeset hennes om hun spurte. Det er viktig å kunne stå for det man sier, uansett hva. Det får du respekt av. 

Det vil alltid være folk som er hårsåre, folk som synes alt du sier er feil, folk som er uenige, og folk som skal prøve å lage et helvete for deg fordi du har en annen mening enn dem. I 2012 bør man kunne si akkurat hva man mener uten å trenge å tenke over at du kanskje fornærmer noen, for det vil du uansett gjøre. Jeg er for eksempel ateist, det er ingen hemmelighet. Og i de fleste diskusjoner rundt temaet får jeg tydelig frem min mening, selv om kanskje de religiøse i rommet himler med øynene og synes det er "respektløst". Jeg har jo også en blogg hvor jeg har skrevet hva jeg mener om for eksempel abort, homofili, utroskap etc., selv om jeg vet at mange er uenige med meg. Den gangen jeg skrev et innlegg om abort fikk jeg mange e-poster fra lesere som var uenige i det jeg hadde skrevet, men jeg lot likevel innlegget stå, for det er det jeg mener. Alle bør tenke over om det dere sier/skriver er noe dere er villige til å stå for i ettertid, for hvis ikke kan du like så godt la være å si det.