Den siste tiden har jeg brukt mye tid på å irritere meg over noen av valgene jeg har tatt i livet. Kanskje særlig når det kommer til ting jeg har latt folk slippe unna med. Det tar virkelig fra meg nattesøvnen. Jeg føler det er så mye jeg har uoppklart. Det er ting jeg burde konfrontert enkelte med, for jeg vet ting de har gjort som de ikke tror jeg vet. Jeg angrer på at jeg ikke lot de kjenne smaken av konsekvenser når de fortjente det. Jeg ligger ofte og tenker ut planer for hvordan jeg kan ta hevn, før jeg alltid tar meg selv i å innse at det faen ikke er vits. Jeg vil ikke synke på samme nivå som dem. My momma did teach me something. Enkelte kommer aldri til å forandre seg uansett. Det ligger i naturen deres å være sånn, stakkar. Man må heller synes synd på dem. Men ja, jeg kjenner til den følelsen av at du faktisk heller vil ordne opp med noen du egentlig hater, bare fordi du vil få hele bryet løftet vekk fra skuldrene dine. Det er slitsomt å ha uvenner. Det tapper deg for energi, fordi underbevisstheten din hele tiden prøver å unngå dem, og kanskje mest av alt fordi du er redd for hva det neste steget deres vil være. Men hvorfor kaste bort tid på å prøve å ordne opp med noen du ikke har noen interesse av å være på "godfot" med i utgangspunktet? Hvis du vet at du ikke har gjort noe galt kan du like så godt stå på ditt. Du må stole på deg selv, og vite at du er sterk nok til å takle alt, selv om det kanskje ikke virker sånn. Du kan ikke la en gjeng usikre og umodne tenåringsjenter med et daglig behov for drama bryte deg ned. Det er ikke alltid riktig å vise at du er ydmyk, for kommer du krypende til korset vil de tro de har vunnet.

Sannheten er at det alltid vil være noen som ikke unner deg suksessen du har. Det vil alltid være noen som er sjalu, noen som vet de aldri kommer til å bli som deg, og den følelsen dreper dem innvendig. Kall meg innbilsk, men det vet jeg ihvertfall er grunnen til mye folk har gjort mot meg. Når jeg aldri har gjort dem noe, kan det jo ikke være noen annen årsak. Det vil alltid være noen som ikke takler synet av at du er lykkelig, eller av at du har vært heldig i livet. Så snart de finner noe de kan bruke imot deg kan du banne på at de vil benytte seg av det, nettopp fordi det av en eller annen absurd grunn får de til å føle seg bedre med seg selv. Hvorfor ikke heller prøve å gjøre noe ut av ditt eget liv, i stedet for å prøve å ødelegge andres fordi du er misunnelig? Jeg vet det er fristende å ta hevn. Tro meg, I know all about it. Men jeg vet også at ingenting viser styrke som å heve seg over det hele. Rist på hodet og le dem i fjeset. Det er ingenting som irriterer dem mer enn å se at du har viktigere ting å bry deg med, og at du ikke har latt det de gjorde påvirke livet ditt på noen måte.

Det er uansett ikke noe poeng i å irritere seg over avgjørelser du har tatt i fortiden, og hva du har latt andre slippe unna med. Hadde du gjort noe på en annen måte ville kanskje ting vært helt annerledes nå. Kanskje ville du angret? I situasjoner hvor man er så provosert at man ikke greier å tenke klart er det veldig lett å ta valg som kanskje føles riktige der og da, men som gjør at du vil føle deg som en komplett idiot etterpå. De valgene jeg har tatt har ført meg til hvor jeg er i dag, og de har gjort meg til den jeg er, selv om det kanskje er en klisjé. Jeg er stolt over alt jeg har gjort og alt jeg har kommet meg forbi. Her sitter jeg igjen med to gode familier, en fantastisk kjæreste som har holdt sammen med meg gjennom alt, og noen gode venninner jeg vet jeg alltid kan regne med. It's not that bad after all.