distance means so little when someone means so much
14.08.2012 // 12:59
Jeg vet jeg liksom alltid virker så positiv når det kommer til dette med at Håkon skal flytte til Polen og at vi skal ha et avstandsforhold. Jeg liker også å overbevise meg selv om at alt kommer til å gå bra, men de siste ukene har fått meg til å innse at jeg virkelig gruer meg. Jeg gruer meg som faen, og får tårer i øynene bare jeg skriver om det nå.
Vi vil jo begge så gjerne at dette skal gå helt fint for seg, men det å bo i et annet land enn kjæresten gjør det automatisk vanskelig å opprettholde et forhold. Helt klart ikke umulig, men det setter jo forholdet på prøve. Før det hele skal skje er det enkelt å si til hverandre at "selvfølgelig skal vi klare dette, vi elsker jo hverandre!" Men hva vet vi egentlig før vi står midt oppi det hele? Hva om han mister følelser? Hva om han møter noen andre? Og dette handler ikke om tillit, for det er ingen jeg stoler mer på i verden enn Håkon, men slike ting kan man verken forutse eller kontrollere selv. Det er jo det som er så skummelt. Jeg er redd for at jeg ikke skal få se han så ofte som jeg vil. Jeg er redd for at noe skal skje, og at jeg ikke kan være der for han. Jeg er redd for at jeg skal savne han så mye at jeg blir deprimert. Jeg er redd for at ting aldri skal bli de samme igjen. Og dette er ikke på noen måte et rop om sympati, for jeg vet det ikke er verdens undergang. Men jeg vil ikke at denne bloggen skal være en overfladisk blogg hvor alt skal framstilles som rosa skyer og søte valper. Et sted hvor man liksom bare skal "tenke positivt" og legge skjul på sine virkelige følelser. Dette er min personlige blogg, og hva er vel poenget med å ha den dersom jeg ikke kan være ærlig med meg selv og leserne mine? Håkon og jeg har vært gjennom dette før, og jeg vet hvor jævlig det er. Så truth is, jeg gruer meg. Jeg gruer meg veldig.
Så, hva er mine tips til dere i samme situasjon for å prøve å gjøre det beste ut av dette? Jo, snu om tankegangen! Hva er så ille med at han skal flytte for å studere? Med dagens transportmuligheter tar det deg kun timer å reise på besøk til han! Ønsker du ikke å reise selv, kan du spare deg opp penger og betale for hjemreisen hans dersom han selv ikke har råd. Det aller viktigste er å slutte å se på dette som the end of the world. Han er ikke død. For dét ville vært verdens undergang. Han skal flytte for å leve ut drømmen sin, han har gledet seg lenge til dette, og du burde jo bare være glad på hans vegne! Dere klarer jo å berge forholdet. Kjærligheten er like sterk om den ene personen så er på den andre siden av kloden. Det er kun snakk om noen år med mindre kvalitetstid og fredagskvelder under dyna med hverandre. Tusenvis av par går gjennom dette hvert eneste år, og de som virkelig vil klarer det. Ventingen er tøff, men når studietiden er ferdig og dere fortsatt er sammen, sterkere enn noen sinne, vil det være hundre prosent verdt det.

Håkon og jeg noen dager etter jeg kom hjem fra USA i fjor.
  51 kommentarer på "distance means so little when someone means so much"
Jeg har troen på at dere klarer dette igjen, dere har klart det før så hvorfor skal dere ikke klare det igjen. Krysser fingrene for dere:-)
Jeg skal i militæret i oktober, i oslo, mens kjæresten min skal studere to timer unna trondheim. Det er han som tenker negativt i denne situasjonen, mens jeg er sikker på at vi kommer til å klare det, fordi vi har et sterkt forhold, og har snart vært sammen i 3 år. I fjor bodde han også i steinkjer, og jeg i trondheim, noe som var null problem. Så jeg skjønner ikke hvorfor han er så negativ..
Men eg trur nokk dåkker bli å klar det heilt fint, har sjøl hadd avstandsfårhåll me David, som nu e samboaren min.. så eg vett korr dritt det kan vær, sæll om han ikke va i ett anna land da. Men nu førr tia finnes det så masse andre måta å kommuniser på enn å sett face 2 face.. vi har facebook, skype, telefona osv osv. Man kan alltids se bilda av den andre, han kan læs blåggen din, dåkker kan filme dåkker sjøl og send tell kvarandre ++. Det bli å gå bærre bra ska du se, og tia går fort. :)
Jeg tror, og håper for dere at dere klarer det <3
Kjenner meg "noe" igjen i dette, kjæresten bor i Danmark så det er kjipt.. Og vi begge er under 18 så er ikke bare å dra til hverandre dessverre, så imorgen blir det enda en dag med å prøve å overtale foreldrene mine..
skjønner godt at du gruer deg, hadde også gjort det om jeg var i samme situasjon, men det virker som om at forholdet deres er veldig sterkt, så dere klarer det nok :)
Kan ikke si annet enn takk!! Utrolig fint skrevet, og helt sant, alt sammen!

__________________________________________________________________________________________________