Jeg håper dere ikke bukker under for alt kroppshysteriet som oppstår hvert eneste år når sommeren nærmer seg. Folk stresser altfor mye med utseendet sitt. Det største, og for så vidt eneste målet de har for sommeren er å få den perfekte bikinikroppen. Jeg har skrevet om dette temaet mange ganger før, men jeg føler jeg aldri får sagt det nok. Føler det er min plikt som en innflytelsesrik blogger å bruke påvirkningskraften min for alt den er verdt når det kommer til sånt! Jeg var på et vors for ikke lenge siden, og der satt folk og snakket om proteinsjokoladene de hadde laget tidligere på dagen, mens de sammenlignet de utstikkende blodårene de hadde fått fra å løfte vekter på treningssenteret hver eneste dag de siste månedene. Jeg ble så provosert at jeg ikke greide dy meg, og måtte naturligvis buse ut om hvor sykt jeg syntes det var. Er det virkelig det viktigste i verden?

Begrepet "fit is the new skinny" skulle vel egentlig bli noe positivt. Men jeg vet ikke helt, jeg. Folk har tatt dette fitnesstullet til et helt nytt nivå, og ordet "fit" har fått en ekstremt overdrevet betydning. Det virker som om folk har glemt at man kan være sunne og ha en fin kropp uten at man må stappe kjeften full av kvalmende cottage cheese, smakløs havregryn og fettfri/lavkarbo/sukkerfri dritt, og dra på trening hver eneste dag. Mottoet "alt med måte" har aldri vært mer passende. Jeg vet at jeg sannsynligvis vil få pes fra treningsgale blogglesere nå, men dette innlegget er ikke rettet mot dere som trener fordi det er en hobby dere elsker og virkelig interesserer dere for. Dette innlegget er for dere som allerede har en frisk og helsemessig sunn kropp, men som likevel blir i dårlig humør hver gang dere ser dere selv i speilet. Dere som vil synke ned i jorda når dere går gjennom gangene på skolen fordi dere føler andre kommenterer de nærmest ikke-eksisterende sidevalkene deres. Dere som går hele året og gruer dere til bikinisesongen fordi det betyr fordømmende blikk fra andre på stranda, og som føler dere aldri vil se bra nok ut uansett hva dere gjør. Jeg prøver selvfølgelig ikke å oppfordre folk til å ikke dra på trening. Jeg trener selv, jeg, men bare når jeg føler for det! Tren om dere vil og synes det er gøy, men ikke gi under for presset om du allerede har en sunn kropp og egentlig ikke har noe lyst på trening. Ikke tren for å tilfredsstille andre enn deg selv. 

Og så må dere huske å spørre dere selv: hvor viktig er det egentlig å få denne drømmekroppen til sommeren slår inn for fullt? Personlig skal jeg heller fokusere på å få en minnerik sommer full av opplevelser med menneskene som står meg nærmest og som allerede godtar meg for den jeg er. Jeg skal spise så mye grillmat med potetsalat og barbequemarinade, drikke så mye øl og spise så mye softis med ekstra strø at jeg triller hjem om kveldene. Jeg skal på ferie til Hellas med verdens herligste gutt, og alle som synes noe om lårene mine eller hoftene mine på stranda skal få synes akkurat hva de vil. Jeg skal spille sandvolleyball med fine mennesker til sola går ned, og min minste bekymring skal være hvordan rumpa mi ser ut i bikinien. På slutten av dagen er det ingen andre enn deg selv som virkelig bryr seg om hvordan kroppen din ser ut. Dessuten er det ingenting som er mer sexy enn en jente som er komfortabel i sin egen kropp, og som ikke bryr seg om sitt eget utseende mer enn hva som er sunt. En jente som er mer opptatt av å være seg selv og ha det gøy, enn å forsikre seg om at øynene til alle guttene på stranda er rettet mot kroppen hennes. Jeg håper dere alle har på dere bikinien i sommer og føler dere selvsikre og fine, uansett kroppsform! Den eneste definisjonen som fins på hva som ser bra ut i en bikini er deres egen. Define that as you.

ph/weheartit.com

Håkon og jeg har alltid hatt et fantastisk forhold, selv om det til tider har vært ganske opp og ned - slik det er i alle forhold. Vi har kjeftet og sagt grusomme ting til hverandre, kranglet til vi har vært så slitne at vi har sovnet, og stormet ut av hverandres hus mens vi har skreket "jeg greier faen ikke dette mer!" Men det siste året har jeg følt at forholdet vårt virkelig har stabilisert seg. Vi har aldri hatt det så bra sammen som nå. Sist vi hadde en skikkelig krangel tror jeg faktisk var i fjor sommer da han i all hemmelighet bestilte seg guttetur til Magaluf uten å si ifra (HELLO, håper jeg har dere på min side her, haha). Det kan vel kanskje misforstås litt at forholdet vårt er bedre enn noen gang nå som han bor i et helt annet land enn meg, men etter han flyttet har vi innsett hvor utrolig stor pris vi setter på hverandre, og hvor avhengige vi egentlig er av å vite at vi alltid har hverandre.

Den aller største grunnen er nok at vi begge har blitt eldre. Med tiden har vi innsett at det bare er idiotisk å kaste bort tid på å lage verdensproblemer ut av små, fullstendig ubetydelige bagateller. Det kommer aldri noe godt ut av det. Det som derimot hjelper er å sette seg ned og snakke sammen om ting som ødelegger for forholdet. Det brukte jeg og Håkon å gjøre en gang i blant. Da brukte vi å si til hverandre at dét, dét og dét irriterer meg, så det kan du drite i å gjøre - så sluttet vi enkelt og greit å gjøre de tingene som plaget den andre. Ingen kan endre på noe ved seg selv om de ikke forstår hvorfor det irriterer andre, så det vil alltid hjelpe mye mer å forklare problemet enn å kjefte til du går av skaftene. En annen grunn er nok at jeg kvittet meg med den ekstreme sjalusien som spiste meg opp innvendig og som forståelig nok gikk Håkon på nervene. Jeg gikk inn i meg selv og jobbet veldig hardt med det. I stedet for å legge meg i senga med en hagle i fanget klar til han kom inn i rommet, måtte jeg innse at det å bli venn med en fin jente på Facebook var noe av det mest uskyldige i hele verden - og at det ikke nødvendigvis betydde at han skulle oppsøke vedkommende for å være utro, men at han...ble venn med noen på Facebook. Jævla Facebook, liksom. Dere kan lese innlegget om hvordan jeg ble kvitt sjalusien her. Vi har også blitt mye flinkere til å glede oss på den andres vegne. Jeg har vært vitne til andre forhold hvor den ene parten i forholdet sier "nei, du får ikke dra på fest med venninnene dine" og som ikke stoler nok på hverandre til å la den andre finne på ting uten at han selv er med. Med meg og Håkon er det helt motsatt. Håkon gledet seg så mye på mine vegne da jeg skulle til USA for en uke siden. Han oppmuntrer meg alltid til å bli med venninnene mine ute i helgene om det er noe som skjer, rett og slett fordi han unner meg å ha det gøy selv om han ikke er med. Hvis en av oss skulle på fest for noen år siden braket helvete løs (i hvert fall fra min side.) Nå spør vi hverandre hvem som er på festen (for ja, det er et gyldig spørsmål), og avslutter med "kos deg på byen med vennene dine i kveld da, vennen!"

Håkon er virkelig verdens herligste gutt. Når presset med bloggen, det psykiske, fitnesshysteriet og alt det andre faenskapet man møter i hverdagen blir for mye, føler jeg at jeg er i en helt annen verden når jeg er sammen med han. Han får meg til å innse hva som faktisk er viktig i livet, og det er så godt! Han har en slik "careless" holdning til enkelte ting, og det inspirerer meg. Det er sånne små ting som får meg til å innse hvor viktig det er for meg å ha han i livet mitt. Bare det å ha noen å snakke med som er på min side når det passer seg, og som setter meg på plass når jeg er urimelig. En som får meg til å se ting i perspektiv og som sier "nei, du trenger ikke enda et par sko. barna i Afrika trenger mat." En som, når jeg står og ser meg i speilet og syter "se disse jævla cellulittene!" svarer: "hva er cellulitter?" og som selv etter jeg har vist på meg selv hva cellulitter er sier: "jeg ser ikke noe jeg?" En som vet når jeg skal sette andres ønsker og behov foran mine egne, og når det er rimelig at jeg kan tenke på meg selv og mitt eget beste. Han har på en måte et tau rundt magen min som han drar i når jeg går for langt, når jeg overdriver, eller når jeg er på vei til å gjøre noe idiotisk som han vet jeg kommer til å angre på.

I det siste har vi merket hvor ment vi faktisk er for hverandre. Vi er to helt forskjellige personer, men vi utfyller hverandre på alle måter likevel. Det er en så vanvittig god følelse når man har kommet til det punktet i et forhold hvor man har utviklet den samme humoren, hvor man er hverandres beste venn, og hvor man lengter etter å være sammen med hverandre hele tiden fordi man har det så bra. Når alt er så avslappende og trygt, men likevel langt ifra kjedelig. Jeg håper virkelig hver og en av dere finner noen som gjør dere så lykkelige som Håkon gjør meg. Noen som får deg til å føle deg verdifull, som pusher deg i situasjoner hvor du trenger et lite dytt, og som du kan være helt deg selv rundt. Ikke slå deg til ro med noe annet!

♥

Ja, så var det bloggen da. Jeg har rett og slett vært tappet for inspirasjon og motivasjon den siste tiden. Har ingenting jeg vil formidle, og føler jeg bare skuffer med blogginnleggene uansett. Jeg ville jo ha en blogg som ikke kun handlet om klær og mote, men hva gjør man når man er fullstendig tappet for ideer for hvilke temaer man kan skrive om? Jeg hater å bare poste antrekk etter antrekk, fordi jeg føler det hele blir så overfladisk. Men kanskje dere synes det er bedre enn ingenting? Jeg føler livet mitt står helt stille for tiden, og det suger. Jeg vil gjøre noe! Jeg vil reise rundt i verden, være sammen med Håkon, ha et mål å jobbe opp imot, eller bare gjøre noe litt mer meningsfylt med livet mitt enn å sitte med macen i fanget nede i kjellerleiligheta mi. Høydepunktet i hverdagen min er å slippe Alba ut av buret etter jeg har våknet, liksom!

Ville egentlig bare legge igjen et lite livstegn så dere vet at jeg ikke har gått til grunne! Håkon har vært hjemme i påska, og det har også vært en av grunnene til at bloggen ikke har blitt prioritert. Nå har han reist tilbake til Polen, så nå er det ingen grunn til at jeg ikke skal gi alt jeg har. Jeg kjenner i dag at inspirasjonen fins et sted der inne i meg, så nå gjelder det bare å hente den fram. Det at jeg har flere tusen lesere som sitter og venter på oppdateringer er en stor motivasjon i seg selv. Jeg setter stor pris på at dere har vært så tålmodige de siste dagene. Det er bare 9 dager til jeg drar til California, og jeg kan garantere dere at oppdateringene derifra blir fantastiske. I'll be back before you know it!

Jeg merker at jo eldre jeg blir, jo mer setter jeg pris på de viktige personene rundt meg. Jeg har også lettere for å se hvilke mennesker jeg virkelig trenger i livet mitt, og hvilke mennesker jeg heller vil ha et mer distansert forhold til. Samtidig setter jeg også forventninger til å bli behandlet like godt som jeg behandler de som står meg nær.

Før eller siden kommer du til et punkt hvor du har behov for å finne ut hvilke mennesker som virkelig fortjener et sete på fremste rad i livet ditt. Man må innse hvilke venninner man skal orke å bruke tid på å ha et nært vennskap med. For å ta noen eksempler, så har man jo de venninnene som gang på gang heller prioriterer kjæresten foran deg. De eneste gangene disse vennene tar kontakt er når kjæresten må på jobb, når kjæresten skal møte kompiser, eller når noe annet oppstår som gjør at de to ikke kan være sammen den dagen. Spør du om de vil bli med på byen en lørdagskveld, må de alltid diskutere det med - og få tillatelse av kjæresten først, så ender det som regel opp med at de blir sittende i hverandres armkrok hele kvelden fordi han også ble med. Så har man de som aldri blir med på noe som helst. Uansett hva du foreslår, så er det ikke noe som frister, og du må bruke time etter time på å overbevise de om at det vil bli gøy. Vennskap som krever så mye energi og arbeid er ikke verdt tiden din. Et vennskap skal ikke være en utholdenhetstest, det skal gå av seg selv.

Og så gjelder det å luke ut de vennskapene og bekjentskapene som ikke tilfører noe positivt til livet ditt. De menneskene som får deg i dårlig humør, og de som holder deg tilbake og tapper deg for motivasjon. Hold avstand fra de menneskene som ikke forstår deg eller setter pris på deg. De som ser på deg som en konkurranse framfor en venninne å være stolt av. De vennene som bruker deg som en reserveløsning når de ikke har bedre alternativer, og de som får deg til å føle deg dum og verdiløs gang på gang. Jeg kan forestille meg at flere av dere er i en slik situasjon. Det er veldig typisk i tenårene, og det er også da det er lett å la seg knekke av det. Jeg har selv slitt en del med dette - at jeg liksom ikke har fått noe tilbake for det jeg har gitt i enkelte tilfeller. Mange tror at den eneste løsningen på å gjøre seg ferdig med slike venner er å konfrontere vedkommende med en bøtte av alt du mener, tenker og føler. Det er ikke alltid det. De vil nok bare gå rett i forsvarsposisjon, så blir det bare en ubehagelig krangel ut av det hele. Sannsynligvis vil ikke vedkommende forandre på noe ved seg selv av den grunn heller. Jeg mener løsningen er å sakte, men sikkert skyve disse menneskene unna, så lite dramatisk som mulig. Livet er for kort til å kaste bort tid på slike personer, og du vil nok raskt finne ut at du får det minst like bra uten dem. Bruk heller tiden din på å forsterke de vennskapene du ser potensiale i, og som du vet du kommer noen vei med. 

Noen som er i en slik situasjon? Husk at dere kan skrive akkurat hva dere føler på anonymt i kommentarfeltet!

Jeg får mange spørsmål om hvordan det går med meg og Håkon nå som han bor i Polen, så det er vel på tide å gi dere en oppdatering. Jeg vet at mange av dere er i samme situasjon - eller kommer til å være i samme situasjon til høsten, så jeg håper dette innlegget i hvert fall hjelper dere litt!

Håkon flyttet til Bialystok i Polen for å studere medisin i september 2012. Jeg flyttet jo et år til USA i 2010, så dette er vårt andre avstandsforhold. Jeg skal ikke legge skjul på at vi savner hverandre helt vanvittig mye til tider. Men sånn var vi forberedt på at det skulle bli. Håkon har vært hjemme noen ganger dette halvåret, og det har gjort det hele mye enklere. Og til tross for at det selvfølgelig er trist og tungt når han reiser tilbake og vi ikke vet hvor lenge det blir til neste gang vi ser hverandre, blir det litt lettere for hver gang. Den første gangen han dro var jeg helt ødelagt. Jeg var verdens største dramaqueen, og gråt, gråt, gråt, gråt og gråt i flere dager. Jeg gikk i hi i kjellerleiligheta mi, og ble der helt til jeg bare måtte bestille meg tur til Polen tre uker senere. Den andre gangen han dro lå jeg i fosterstilling i senga mi i et helt døgn og gråt, sov, gråt litt til, og sov igjen. Den tredje gangen var det helt merkelig... Jeg gikk bare og smågråt litt hele tiden. Jeg begynte å gråte så snart noen så på meg med noe som kunne ligne på et medfølende blikk. Sist gang han var hjemme måtte jeg på jobb noen timer før han skulle dra. Jeg hulket litt de første ti minuttene på jobb, men det gikk seg til etter hvert.

Grunnen til at jeg blir så lei meg hver gang han drar er ikke nødvendigvis at det blir så forferdelig lenge til vi ser hverandre igjen - for sånn som det er nå kan jeg jo reise på besøk til han akkurat når jeg føler for det. Men det er tanken om at alt vil bli annerledes til høsten som gjør meg så trist. Da skal jeg sannsynligvis begynne på skole, og det er ikke sikkert jeg vil ha tid eller økonomi til å reise på besøk halvparten så ofte som jeg gjør nå. Og slik vil det bli i enda fire år til... Men jeg har innsett at jeg ikke kan oppføre meg som om verden går under hver gang vi må være ekstra lenge fra hverandre. Alle kjærestepar må gjennom noen år med studier, og vi er bare ett av utrolig mange par som er i nøyaktig samme situasjon. Folk spør meg "skal dere fortsatt være kjærester alle disse fem årene han skal være i Polen?"  Så blir jeg litt sånn... Nei, nå som han har flyttet til et annet land har jeg fullstendig mistet alle følelsene jeg hadde for gutten jeg har elsket siden jeg var 14 år. Selvfølgelig skal vi være kjærester! Jeg har funnet gutten som er min aller beste venn, som kjenner meg bedre enn jeg kjenner meg selv, som aksepterer meg for akkurat den jeg er, og som jeg elsker av hele mitt hjerte. Det skal mer enn litt avstand og noen uker eller måneder mellom hver gang vi sees til, for at det skal være verdt å gjøre det slutt! 

Så hva er det som hjelper for å unngå å gå til grunne av savn? Hold deg opptatt. Møt venninner så ofte som mulig, vær sosial med familien din, dra på trening, besøk gamle besteforeldre, og få deg en jobb. Det får dagene til å gå raskere, og det får tankene dine over på andre ting. Jeg merker at de ukene jeg har det travelt, har jeg ikke tid til å tenke over at jeg savner Håkon. Og det er når det går en dag eller to mellom vi kontakter hverandre at vi vet at nå har han det i hvert fall bra. Og så gjelder det å ta én dag om gangen - kanskje det viktigste av alt. Ikke se på enden av den seks ukers lange veien til neste gang dere møtes, konsentrer deg heller om å gjøre det beste ut av dagen og nuet. I 2013 har vi dessuten flere kommunikasjonsmidler som Skype, Whatsapp (gratis SMS til utlandet), og Viber (gratis samtaler til utlandet.) Om man vil kan man jo høre stemmen til hverandre hver eneste dag! Håkon og jeg pleier å ringes hver kveld før vi legger oss, og ellers sender vi litt meldinger på Whatsapp i løpet av dagen.

Jeg mener at når man har funnet noen man elsker er ikke avstand en god nok grunn til å gjøre det slutt. Greier man ikke kjempe seg gjennom litt tårer og tunge stunder for å kunne være sammen, så elsker man rett og slett ikke hverandre nok. For om man virkelig elsker noen og vet at man vil tilbringe resten av livet sitt med vedkommende, så vil ikke engang tanken om å gjøre det slutt slå deg. Vel, tanken kan jo forekomme hos alle, men da klasker man seg selv på kinnet og tenker du er sterkere enn dette. Livet er for kort til å gi slipp på kjærligheten når du har funnet den. Skal du vente med å slå deg til ro til du har funnet den perfekte gutten og det perfekte forholdet uten noen vanskeligheter, vil du fortsatt sitte der ensom og bitter i sofakroken når du er åtti år gammel! De fleste vanskeligheter er verdt å kjempe seg gjennom for å berge forholdet.

Dagen etter Håkon kom hjem sist gang sa mamma "det er så godt å se deg lykkelig igjen!" I vårt tilfelle har avstandsforholdet fått oss til å innse hvor mye vi faktisk betyr for hverandre, og hvor lykkelige vi er når vi først er sammen. Jeg skal ikke si for sikkert at det aldri blir slutt mellom meg og Håkon. Men da vil det være vesentlig større problemer enn avstanden som er årsaken!

Jeg har en følelse av at jeg har mange lesere som daglig sitter og drømmer om å komme seg bort og se verden. Enten det er å reise på språkreise til California, å studere fashion i New York, dra på jorda rundt-reise, eller kanskje dra på et utvekslingsår? Well, I got news for ya. Dere HAR muligheten til å gjøre det! Alt som kreves er litt viljestyrke, litt research på Google, og kanskje noen oppsparte kroner.

Jeg er så for at folk skal følge drømmene sine, uansett hva de er! Det er så ekstremt viktig! Vi mennesker har det med å undervurdere evnen vi har til å utrette ting, og vi har også altfor lett for å tenke at ting er vanskeligere å oppnå enn de egentlig er. Å reise på utveksling er for eksempel noe folk ser på som det fjerneste i verden. De fleste av dere vet vel dette, men da jeg var 17 år reiste jeg til California på utveksling et år. Å reise på utveksling er det beste valget jeg noen gang har tatt. Til tross for at det var det tøffeste året i mitt liv, var det også det mest fantastiske, spennende, og uten tvil det mest opplevelsesrike! Det var flere grunner til at jeg ville dra på utveksling. For å være helt ærlig så var nok den aller største grunnen at jeg virkelig trengte å komme meg vekk fra Kristiansund. Det kan vel alle som stod meg nær skrive under på. Jeg hadde jo et helt fantastisk forhold med Håkon, men ellers bestod ikke hverdagen min av annet enn drama, puppebilder, skolefravær, og å flytte fram og tilbake som et pakkesel mellom de skilte foreldrene mine annenhver uke. Jeg trengte rett og slett en fresh start, en plass hvor jeg kunne møte helt nye folk som ikke visste noe om meg, og et år for å på en måte finne meg selv igjen. USA var alltid førstevalget. Det var en hel liste med land å velge mellom, men jeg ville bare til USA. Etter å ha sett utallige amerikanske tenåringsfilmer, var det ingenting som fristet mer enn å finne ut hvordan det faktisk var å være en high school-elev i USA. Og det viste seg å være en million ganger bedre enn på film!

Jeg tror nok det som stopper de fleste fra å reise ut i verden er det at man ikke har kontroll på hva man har i vente. Man vet aldri om det blir slik man har forestilt seg, og for mange er den tanken både spennende og veldig skremmende på samme tid. Hakk i hæl kommer frykten for å "miste" noen hjemme, enten det er kjæresten eller bestevenninna. Det går ikke an å tenke sånn! Hvis kjæresten eller bestevenninna di ikke er der for deg når du kommer hjem, så var de aldri verdt det i utgangspunktet. Da fortjener du bedre! Hvis de virkelig er glad i deg og unner deg ditt beste, vil de selvfølgelig stå der med åpne armer og tårer i øynene når du endelig kommer hjem igjen. Gjør de ikke det, kan du se på det som at du gjorde deg selv en stor tjeneste! Før eller siden ville du nok funnet ut at de ikke var noe å samle på uansett.

Jeg hadde ikke peiling på hva jeg hadde i vente da jeg reiste til USA. Eller, faktisk så hadde jeg fått vertsfamilie på en aprikosranch en halvtimes kjøring unna all sivilitet. De siste ordene jeg leste før jeg dro var en e-post fra min kommende vertsfar hvor det stod "Hi Hedda. I will be your host dad this year. We live at a ranch, so I hope you're prepared for some dirt!" Jeg trodde aldri ordene "Hedda" og "ranch" (og ikke minst "dirt") skulle bli nevnt i samme setning, så dere kan vel forestille dere hvor frustrert og forbanna jeg var. Men jeg dro likevel, og det var ikke verre enn at jeg byttet vertsfamilie en måned etter jeg kom dit. Resten av året var så utrolig at man faktisk må oppleve det for å kunne forstå. Jeg hadde selvfølgelig mine nedturer, men de var ingenting sammenlignet med alle oppturene! Det jeg egentlig prøver å si er at jeg aldri visste hva jeg gikk til. Jeg visste ikke om året mitt kom til å bli en skandale, eller om jeg kom til å få det beste året i mitt liv. Og det ville jeg heller aldri funnet ut av om jeg ikke hadde tatt sjansen og fulgt drømmene mine, til tross for hvor skummelt det var. Jeg er så vanvittig glad for at jeg var så modig som jeg var, og reiste vekk fra kjæreste, bestevenninner og familie for å oppleve verden. Jeg er så utrolig mange erfaringer og opplevelser rikere, og bare det at jeg har bestevenninner og en familie på den andre siden av jordkloden er helt absurd å tenke på! Det er det som er så greit med å ta sjanser. Man kan hoppe i det og se hvordan det går, blir det fantastisk kan man nyte hver dag helt til det er over, og blir det helt fiasko er det faktisk bare å vende snuten hjemover. Da har man i alle fall prøvd, og det er noe man alltid skal være stolt av! Det er kanskje tidenes største klisjé, men man lever bare én gang, og du vil ikke sitte på gamlehjemmet om seksti år og angre på de sjansene du aldri turte å ta da du hadde muligheten.

photos/weheartit.com.

For mer inspirasjon kan dere lese utvekslingsbloggen min www.heddainusa.blogg.no!

Jeg ser flere av de største bloggerne i landet skriver innlegg om det de velger å kalle "treningsinspirasjon." Kollasjer med bilder av syltynne, ihjeltrente jenter, med rumpeballer runde som to kokosnøtter, utstikkende hoftebein, og sixpack opp til halsen. Hvor finner de egentlig inspirasjon i dette? Det eneste det gir meg er dårligere selvtillit og en følelse av at jeg aldri kommer til å se ut sånn uansett. Og om jeg vil se ut sånn, må jeg legge hele livet mitt på hylla og flytte inn på treningssenteret. Da er det ikke snakk om å kose seg med noen glass brus, en skål potetskruer og en sjokolade i armkroken til kjæresten på fredagskvelden. Facebook-veggen er full av innsjekkinger på treningssenter, Twitter består av tweets som "GUD så godt det var å løpe en mil på mølla i dag!", og Instagram florerer av speilbilder i treningstights, havregryn, cottage cheese, og snapshots av antall forbrente kalorier på tredemølla. Er vi virkelig på vei inn i et samfunn hvor ingenting i livet er viktigere enn å få den perfekte sprettrumpa?

Jeg trener selv, jeg. Og det er ingen tvil om at allerede etter én treningsøkt, har selvtilliten steget noen hakk! Men her en kveld så jeg meg i speilet der jeg stod i undertøyet. Jeg begynte å tenke litt, og innså at hvis jeg skulle vært for eksempel modell, hadde jeg blitt ansett som en plus size model i bransjen. Jeg har en helt normal og sunn kropp med kvinnelige former. Hører dere hvor feil det blir? Folk mener det er trendy og high fashion å ha en BMI som viser at man er undervektig - det er det de vil alminneliggjøre. Hvorfor kan ikke plus size-modellene som ser normale ut hete "models", så kan modellene i den andre kategorien kalles "underweight models"? Det er jo sånn det faktisk er! Vil likevel understreke at når jeg sier jeg har en normal kropp, så betyr selvfølgelig ikke det at alle som er tynnere/større enn meg ikke er normale! Du avgjør helt selv hva som er normalt. Det er ikke noe noen kan bestemme for deg. For meg dekker kategorien "normal" de aller, aller fleste! Det er jo faktisk kun unntakstilfeller hvor folk ikke er normale.

Ikke misforstå - jeg er selvfølgelig helt for dette med å spise riktig mat og trene innimellom for å være sunn og bevare kroppens helse. But let's face it, det er ikke derfor folk trener lengre. Man kan bevare helsen ved å jogge en halvtime to-tre ganger i uka, og kutte ut det meste av junk og unødvendige søtsaker på hverdager. Er man på treningssenteret daglig, og får dårlig samvittighet om man spiser loff med salami i stedet for et fullkornsknekkebrød med cottage cheese til frokost, så er det ikke kroppens helse man er bekymret for. Det verste av alt er at de som holder på sånn er jenter som allerede har en kjempefin og slank figur. De man ser på treningssenteret er jo de som virkelig burde vært hjemme og spist pizza! Jeg tør faktisk å påstå at det ikke er sunt å holde på sånn. Folk blir altfor opphengt i utseendet sitt, og det å ha markerte muskler blir viktigere enn å kose seg, slappe av, og ha det bra. Jeg vet også at mange trener mye fordi det er hobbyen deres, og fordi det er noe de elsker å gjøre. Da er det selvfølgelig noe helt annet!

Hva tenker dere om dette?

Vil du stemme på meg i Vixen Blog Awards? Klikk HER for å stemme på meg som Årets Inspirasjonblogg, og HER for Beste Dagens Outfit ♥

Jeg sitter nå og leser gjennom kommentarene på bloggen til Sophie Elise, og blir virkelig helt sjokkert av hvor onde folk kan være. Dette gjelder for så vidt også mye annet enn bare bloggen hennes, men tenkte å ta den som eksempel for å få fram poenget mitt i dette innlegget. Gir det mening at fordi du kan gjemme deg bak en anonym identitet og skrive akkurat hva du føler for uten at noen finner ut hvem du er, så er det akseptabelt å tømme levra for alle de stygge meningene du har om noen?

Kommentarfeltet hennes florerer av spydige bemerkninger som "JÆVLA HORE!", "æsj, så jævlig stygg du er", "puppene dine er ALTFOR store" og så videre. Jeg lurer på om de som kommenterer dette noen gang tenker over hvor vondt slike kommentarer faktisk kan gjøre? Man kan aldri vite når man virkelig treffer et sårt punkt hos noen. Jeg tror heller ikke folk forstår at selv om noen er velkjente, offentlige figurer, er de også dødelige mennesker med følelser som oss andre. Du kan jo sette deg i situasjonen selv! Hadde det vært deg, hadde du sannsynligvis vært helt ødelagt av alle de fæle kommentarene, og slettet bloggen din fordi du ikke tålte mer. Personlig synes jeg det er beundringsverdig hvor hardhudet hun er!

Jeg ser at mødre kommenterer at de ikke vil la barna sine lese bloggen hennes fordi hun "ser ut som en hore", "er et dårlig forbilde", og "ikke har noen hjerne." Jøss, her sitter du som en voksen dame og slenger usaklig dritt til en jente som ikke gjør annet enn å være seg selv og stå for det, og du snakker om å være et godt forbilde? Prisen for Mom of the Year går til deg! Mange tror tydeligvis at siden man har en stor blogg, tar man også frivillig på seg ansvaret som alle ungjenters store forbilde.

Og så har vi de som tror de gjør noen en tjeneste ved å opplyse de om hvor grusomt jævlige de egentlig ser ut. "Konstruktiv kritikk" kaller de det - og det de sier er naturligvis kun ment for å hjelpe. Sophie ser seg helt sikkert i speilet som alle andre hver eneste dag, og grunnen til at hun sminker og kler seg som hun gjør er fordi HUN synes det er fint. Det er ikke den kvalme kommentaren din som skal til for å gjøre henne oppmerksom på hvordan hun ser ut. Folk tror de sitter med all kunnskapen i verden i fanget. De tror de sitter med fasitsvaret på hvordan man skal se ut, hvordan man skal være og hvordan man skal framstille seg for andre, og selvfølgelig er deres syn på hvor store pupper det er sosialt akseptabelt å ha det riktige. Hadde Sophie møtt deg på gata, hadde kanskje hun syntes du var en kjedelig grå mus! Men tenker de over det? Neppe.

Folk har forskjellige meninger om alt, og det er helt ok. Men noen ganger holder det at DU vet hva du mener. Det er ikke nødvendig å dele det med verden om det uansett ikke vil komme noe godt ut av det. Sover du bedre på natten om du får ødelagt dagen til noen ved å si hvor jævlige de ser ut eller for et dårlig forbilde de er? Tror du virkelig at nettopp din kommentar er så viktig og spesiell at hun tar det til seg og endrer på seg selv for å tilfredsstille deg? Du synes kanskje hun har for store pupper eller for mye sminke? Vel, før du legger igjen en bedriten kommentar om nettopp dette, bør du tenke over at hun sitter med en av Norges mest suksessfulle blogger, at hun gjennom bloggen du sitter og kommenterer på får muligheter til å være med på ting andre bare kan drømme om, at hun har en månedlig inntekt som sannsynligvis er ti ganger større enn din egen, og at hun har en mental styrke som gjør at hun bare vil le av kommentaren din og fortsette å være seg selv. Hold deg for god for det. You're wasting your time.

Ei helg for noen uker siden var jeg ute på byen med noen venner. På den ene baren møtte jeg en bloggleser. Hun dro tak i meg og ba meg sette seg ned med henne. Hun legger ut i lange baner om at hun leser bloggen min flere ganger daglig, at hun kjenner seg igjen i alt jeg skriver, og at hun alltid blir så inspirert. Jeg smiler flattert, og gir tegn til at jeg egentlig må gå. Så tar hun tak i hånda mi og sier "Jeg er så misunnelig på deg! Du har jo det perfekte liv! Ingen problemer, ingen bekymringer, fullt av penger, masse fine klær, mange venninner, og en kjempepopulær blogg!" Jeg ble nesten litt sint og visste ikke helt hva jeg skulle si. Det er lenge siden jeg har blitt så satt ut og egentlig sjokkert. Er det virkelig sånn jeg framstiller meg selv på bloggen? Det var jo det siste jeg ville. Har jo prøvd i alle år å gjøre dette til en jordnær og virkelighetsrealistisk blogg, hvor jeg ikke legger skjul på at jeg også har nedturer til tider, og hvor leserne mine kan kjenne seg igjen i det jeg skriver. Jeg ville aldri at det skulle se ut som at jeg seilte gjennom livet på en rosa sky mens alt jeg ville ha dalte ned i fanget mitt.

Jeg har ikke noe "enklere" liv enn alle andre bare fordi jeg har en blogg. Jeg har penger fordi jeg over flere år har lagt mye arbeid i å skaffe gode sponsoravtaler på bloggen, i tillegg til at jeg jobber på Bikbok og Carlings nesten hver eneste dag. Men ingen problemer eller bekymringer? Det kan skjule seg så utrolig mye bak et påklistret smil på et bilde. Gutten jeg elsker har flyttet til Polen for å bo der i fem år. Jeg savner han så mye at det kjennes ut som noen river hjertet ut av brystet mitt hver gang jeg tenker på at han er i et helt annet land. Misophoniaen min gjør at jeg nesten ikke greier å være sammen med familien min. Og selv om det er vanvittig vanskelig for meg, er det enda vondere å se hvor hardt det går inn på dem. Jeg går rundt og er overbevist om at alle rundt meg sine liv ville vært så mye enklere om jeg ikke var inn i bildet. Slike tanker er så ufattelig vonde. Jeg har vært ekstremt nedfor den siste tiden. Til tider har jeg vært helt fullstendig tappet for livslyst. Jeg ser det negative ved absolutt alt, til og med i ting som i utgangspunktet bare er positive. Det har vært såpass vanskelig det siste året at jeg like før jul begynte å gå til psykolog, til tross for hvor lite tro jeg hadde på det etter sist gang. Og det er ikke noe jeg synes er flaut å innrømme, for jeg er sikker på at hver og en av dere også kunne tenkt dere å gå til psykolog en gang i blant, bare for å ha noen å snakke med.

Og "mange venninner"? Jeg har fire venninner som bor her i byen nå. Tre av de har kjærester de bor sammen med (og som de prioriterer å være sammen med), og en av de jobber 24/7. Så selv om jeg har venninner, har jeg på en måte ikke det likevel. Jeg går rundt og maser om å finne på ting hele tiden, men nå har jeg innsett at det bare får være. Jeg klarer meg fram til jeg en vakker dag flytter et annet sted! Har begynt å revurdere å flytte til Polen. Det var mange grunner til at jeg bestemte meg for å ikke dra. Men ingenting gikk som planlagt, så her sitter jeg med skjegget i postkassa - once again. Dette innlegget er ikke på noen som helst måte ment som et rop om sympati eller medlidenhet. Jeg skriver det rett og slett fordi jeg vil dere skal vite hvordan jeg faktisk har det for tiden. Kanskje noen av dere har det sånn også?

Kan nesten ikke tro det er 2013 allerede. 2012 fløy unna! Og takk Guden jeg ikke tror på for det. I år har jeg ikke satt noen spesielle nyttårsforsetter for meg selv, men jeg tenkte å lage en liten inspirasjonsliste for dere! Og på denne lista finner dere ting jeg mener er viktigere enn å kutte ut godteriet på ukedager eller å trene fire ganger i uka.

- Bruk mer penger på reiser og opplevelser, og mindre penger på unødvendige småting.10 topper på Bikbok kan fort bli en minnerik jentetur til Oslo! I stedet for å ta med deg 100,- om dagen til lunsj, kan du ta med deg mat hjemmefra, og legge hundrelappen på sparegrisen. Etter to-tre måneder har du sannsynligvis råd til å bestille en Londontur! 

- Har du et plagg i klesskapet som du egentlig synes er råstilig, men som også er så spesielt at du ikke tør å bruke det? Sett deg som mål å bruke plagget i løpet av året! Dette punktet handler vel like mye om å jobbe med sin egen selvtillit, og å lære seg å ikke bry seg om andre menneskers ubetydelige mening. Alle ser opp til de som tør å være seg selv, men det vil likevel være enklere å følge strømmen og si at noe er stygt, enn å innrømme at noe som er litt annerledes faktisk er fint.

- Opprett en BSU (boligsparing for ungdom-konto). Visste du at du får igjen 20% på skatten av det du har oppspart på kontoen? La oss si at du sparer 20 000,- i året (20 000,- er maxgrensa, altså ca. 1600,- i måneden). Når skatteoppgjøret er klart neste sommer, får du automatisk 20% av summen du har spart, altså 4000,- ekstra rett før sommerferien! Det er jo så genialt! 4000,- kroner gratis i året, rett og slett. I tillegg blir man sittende med mye bedre samvittighet. Man har jo faktisk ingenting å tape på det!

- Bli flinkere til å tenke på deg selv når du tar avgjørelser. Ikke tenk på hva kjæresten vil, hva venninnene synes, eller hva mamma og pappa sier. Følg magefølelsen din og gjør det DU vil! Det hjelper ikke at du har tilfredsstilt alle andre om du bare er sånn halvveis fornøyd selv.

- Jobb med deg selv, og lær deg å like det du ser i speilet. Det er sånn du er, og det er ikke stort du kan gjøre med det! Ikke kast bort tid på å irritere deg over en stor nese eller noen skjeve tenner, bruk heller tiden på å være stolt av det fine håret ditt eller de pene øynene dine! Bli flinkere til å være stolt av det du faktisk har, i stedet for å irritere deg over hva du ikke har. Husk at fasiten til hva som er pent/ikke pent kun fins i ditt hode!

- Kvitt deg med alt og alle som ikke tilfører noe positivt til livet ditt. Har du ei venninne som konstant får deg i dårlig humør, er hun ikke noe å samle på. Er kjæresten en utro/flørtete drittsekk, må du få deg litt selvrespekt og innse at du er for god til det. Gruer du deg til å gå på jobb fordi du mistrives sånn hver eneste dag, er det ikke verdt det. Mennesker som bare drar deg ned og får deg til å føle deg dum er virkelig bare bortkastet tid!

- Lær deg å være mer spontan. Ikke bruk år og dag på å veie frem og tilbake om det er lurt, om det er lønnsomt, om du vil angre eller ikke, for da ender det med at du ikke gjør det til slutt uansett. Det er så viktig å leve litt i nuet! Ta sjansen og hopp i det, så har du ikke noe annet valg enn å begynne å glede deg!

Har dere noen bestemte nyttårsforsetter?

Vil du stemme på meg i Vixen Blog Awards? Klikk HER for å stemme på meg som Årets Inspirasjonsblogg, og klikk HER for Beste Dagens Outfit.

I det siste har jeg fått så mange kommentarer og e-poster angående nakenbildene som kom ut av meg på internett, så dette innlegget skriver jeg som en advarsel for alle andre jenter, og for å gjøre helt klart for alle hva jeg mener om saken.

For fire år siden kom det ut noen uheldige bilder av meg på internett. Ikke noe spesielt ille, bare noen bilder av puppene mine som jeg tok da jeg nettopp hadde fylt 15 år og ikke tenkte lengre enn nesa mi. Ikke noe ingen har sett før, liksom. En sen kveld fikk jeg melding fra ei venninne som skrev "jeg fikk nettopp tilsendt dette bildet, og tenkte kanskje du burde se det."  Jeg greide egentlig ikke innse hva som nettopp hadde skjedd, men jeg ble sittende med noe som kjentes ut som en 20-kilos jernball i magen. De første tankene som slo meg var: Hva om mamma finner det? Hva om jeg ikke kan få meg jobber i framtiden på grunn av dette? Hvordan vil alle reagere? De neste dagene på skolen var helt jævlige. Folk hvisket og tisket lite diskret mens de så på meg med et hånete blikk over skulderen. I denne alderen er jenter direkte onde mot hverandre, og det gjorde heller ikke saken noe lettere. I en time på skolen noen uker senere sa ei jente høyt "jeg tar ihvertfall ikke nakenbilder av meg selv!" og jeg svarte tilbake "nei, ikke alle har noe å vise fram heller." Det var da jeg innså at jeg ikke kunne la meg knekke av slike. Jeg fikk jo ikke noen negative kommentarer om selve bildene, så jeg valgte å se det positive i det.

Men hvordan kom bildene ut? Håkon og jeg hadde tatt bildene med webkameraet på PC'n hans. En stund etterpå hadde han besøk av bestekompisen sin. Håkon satt og så på TV mens kompisen satt på PC'n hans. Han fant bildene av meg, sendte de til seg selv på e-post, og videresendte de til hele Kristiansund de kommende dagene og ukene. Da var det gjort. I en by som Kristiansund sprer slikt seg som ild i tørt gress, og flammene slukner ikke med det første. Måneder senere lå bildene på alle mulige vulgære pornosider verden over. Senest forrige uke fikk jeg telefon fra VG som kunne hjelpe meg å få fjernet disse bildene mot at jeg stilte opp i et stort intervju. Jeg vet jo at det er umulig å få fjernet disse bildene fra internettet og fra folk sine PC'er, så jeg takket nei fordi jeg ikke ønsket å blusse det opp mer enn nødvendig.

Helt siden 2008 har jeg fått kommentarer om nakenbildene, type "fine nakenbilder, haha" og "så flaut at det ligger nakenbilder av deg på nett." For et par dager siden fikk jeg en kommentar hvor det stod "haha, tenkte bare du ville vite at det ligger nakenbilder av deg på nett!" You don't say? Stående applaus til deg, og velkommen fire år etter! Hva får egentlig andre ut av å fortsette å mase om dette så lenge i ettertid? Jeg er 19 år nå, og har kommet over dette for lenge siden. Det er noe jeg ler og rister på hodet av! Jeg får også mange e-poster fra blogglesere som vil tipse meg om bildene. Først blir jeg litt sånn... no shit, takk for påminnelsen, men så vet jeg jo også at de kun tipser meg om det for å være grei, og det setter jeg alltid pris på. Men jeg vil at dere skal vite at dette er noe jeg er fullstendig klar over. Det er selvfølgelig ikke en god følelse å tenke på at disse bildene nå ligger tilgjengelig for alle, men har noen glede av å sitte og se på puppene til ei 15 år gammel jente, så er det faen ikke meg det er synd på.

Så, alle dere som leser dette, se på det som en advarsel. Uansett hvor gøy og uskyldig det virker i øyeblikket, ikke ta slike bilder av dere selv. Med dagens teknologi er det ikke noe problem for kåte gutter og ondskapsfulle jenter å hacke seg inn på PC'n din og stjele bildene. Og da er det forsent, for så snart de er ute på internett, forblir de der. Og til dere som allerede har gått i fella: det er ikke noe annet å gjøre enn å legge det bak seg, finne evnen til å le av det, og innse at man bare lærte leksa si den harde veien! Du er i alle fall ikke alene! Dere må gjerne legge igjen kommentarer eller sende meg e-poster hvis flere av dere er i samme situasjon. Jeg hjelper dere gjerne, selv om jeg ikke kan få fjernet bildene for dere.

I det siste har jeg tenkt så mye på hva jeg skal gjøre videre med livet mitt. Om sant skal sies, så er jeg ikke så altfor stresset med å komme i gang med utdanningen. Jeg er kun nitten år, og setter jeg i gang med en bachelor nå, skal jeg jobbe innenfor det yrkesområdet fra jeg er tjueto og til den dagen jeg dør. Jeg vil få sjansen til å "nyte" livet og se meg litt omkring før jeg slår meg til ro. Det hadde vært mye lettere å hoppe rett i det dersom jeg hadde visst hvilken retning jeg vil gå i, men når man ikke har peiling, mister man på en måte motivasjonen også. Jeg vet ikke engang hvor i verden jeg vil starte. Synes nesten det er for ille å flytte til Trondheim eller Oslo, når jeg kan flytte til fantastiske steder som London, LA eller New York og få en helt unik opplevelse i samme slengen! Det eneste som kreves er litt modighet, viljestyrke, evnen til å være spontan, og kanskje noen oppsparte kroner på konto - hvorav det meste av dette er mangelvare i mitt tilfelle... Neida, man kan jobbe med seg selv og få til akkurat hva man vil. Lånekassen stiller med stipend og lån, og SAS stiller med flybilletter dersom det ikke skulle være noe for deg. Så lenge du har prøvd, er det aldri noen skam i å snu! Jeg vil ikke sitte i gyngestolen min (skjønner ikke hvorfor jeg sier det, for jeg SVERGER på at jeg aldri skal eie en gyngestol) og angre mens jeg tenker over alle de historiene jeg kunne fortalt barnebarna mine, dersom jeg bare hadde tatt sjansene når de bød seg.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg virkelig nyter dette friåret. Jeg så for meg at jeg kom til å gro inn i sofaen nede på rommet mitt full av bitterhet dersom jeg ble hjemme et år etter videregående, men det har faktisk vært helt utrolig godt. Jeg har fått meg en jobb som jeg elsker, jeg har hatt muligheten til å gjøre akkurat hva jeg har villet til enhver tid fordi jeg ikke har vært forpliktet til å møte opp på sure Atlanten VGS klokken 08.40 hver morgen, jeg har reist og vært på besøk hos kjæresten i Polen to ganger, jeg har fått tid til å tenke over flere viktige ting, og jeg har fått brukt noen måneder på å bare slappe av og kose meg. Jeg skal naturligvis ikke råtne inn i leiligheta mi nede i kjelleren hos mamma resten av livet, men jeg vil ha tid til å faktisk ta det med ro og oppleve litt før jeg hyver meg inn i skolebøkene igjen. Når jeg først skal sette i gang med studiene vil jeg også finne et kult sted, i stedet for å sette meg på hurtigbåten til Trondheim med halen mellom beina fordi alle venninnene mine er der, fordi det er tre timer unna mamma og pappa, og fordi det er den tryggeste og enkleste løsningen.

Jeg vet mange sliter veldig med å vite i hvilken retning de skal gå når det kommer til utdanning. Mitt viktigste råd når det kommer til nettopp dette er å ikke la deg påvirke av hva foreldrene dine sier. Mange foreldre har en uttenkt plan i hodet om at dattera/sønnen deres skal bli akkurat sånn og sånn. Eier faren en restaurant, skal naturligvis barna overta restauranten og fortsette å drive den. Er faren hjernekirurg, vil det aldri være bra nok at dattera blir offentlig ansatt sykepleier. Det er så viktig å bare drite i dette - rett og slett! Gjør det DU vil. Gå i den retningen magefølelsen presser deg, følg samvittigheten din og gjør det du interesserer deg for og det du selv kunne tenke deg å drive med resten av livet.

Da jeg var lita jobbet pappa i Ålesund mens jeg bodde hjemme i Kristiansund med mamma. Jeg savnet han mye, og brukte alltid å ringe han for å spille sanger på piano til han via telefonen. Et av mine koseligste barndomsminner!

Jeg har vært på fotoshoot i Drammen med kjendisfotograf Rolf Ørjan Høgset. Kjempeflink fotograf, men jeg så dessverre ikke ut på noen av bildene. Håret mitt var krøllet i store krøller opp til ørene, og jeg så generelt ut som en åtti år gammel kjerring. Fikk meg derfor ikke til å legge ut noen av bildene. Veldig kjipt! Føler meg likevel veldig heldig som har hatt den muligheten med en så fantastisk fotograf! Og det var den modellkarrieren, haha...

Jeg har endelig innsett at en av de viktigste veiene til selvtillit er å være stolt av seg selv og de tingene man har utrettet. Jeg vet for eksempel at ikke mange har en blogg med 6000 lesere daglig, og er eieren av en bedrift med både regnskapsfører og godt overskudd i en alder av 19 år. Det er noe jeg er stolt av.

Jeg vet ikke mye om hva jeg skal gjøre når jeg "blir stor", men jeg vet at jeg skal ha en sort mellomschnauzer igjen. Vi måtte avlive hunden vår i fjor fordi hun ble blind, og jeg savner gullet mitt så mye at det ikke kan beskrives. Hadde aldri trodd man kunne få et så nært forhold til en hund. 

Noe av det verste jeg ser er jenter som absolutt skal bruke BH med stropper under alle plagg, uansett om stroppene på toppen er smalere enn BH-stroppene, om kjolen har åpen rygg eller om stroppene er lilla mens toppen er rosa. Skal du ha en kjole med åpen rygg, kan du bruke nipplecovers eller stickyboobs, i verste fall en gjennomsiktig/nude BH. Av og til handler det mer om å framheve plagget. Det ser så tacky ut når et par skitne BH-stropper vises under cutout-kjolen! Who agrees? (Dette gjelder selvfølgelig ikke dere med gigantiske pupper.)

Når det kommer til mat er de topp fem beste tingene jeg vet 1. Tunfiskpasta, 2. Spaghetti Carbonara 3. Bacalao, 4. Rømmegrøt, 5. Fiskesuppe. Elsker også lapskaus med masse ketchup, vafler med prim, og kylling/pesto-salat. Må også nevne at det kanskje aller beste måltidet jeg har hatt var da mammaen til Håkon lagde andebryst med portvinssaus, søtpotetmos og mangosalat. Hun burde starte sin egen restaurant, den ville sprengt skalaen i Michelinguiden, I'm telling you!

Siden jeg er ateist, faller det meg ikke naturlig å kjøpe klær, smykker og sko med korsmotiv. Føler jeg går helt imot meg selv, selv om det overhodet ikke er noen big deal.

Bankkortet mitt har ikke fungert på flere dager. Jeg har dratt kort på butikker, men det har blitt avvist gang på gang. Jeg har stått der som en clueless høne og sett ut i lufta hver gang. Forstod ikke hva som kunne være galt, før det i går slo meg å se på bildet bak på kortet. Viste seg at jeg har gått rundt med bankkortet til Christine og hun med mitt siden lørdag. Av og til er jeg så fjern at jeg blir helt oppgitt.

For et par dager siden bestilte jeg 30 nerd ropes på Ebay.

Jeg har skrevet dette innlegget i lettere beruset tilstand etter kveldens torsdagsquiz, og sitter med verdens dårligste samvittighet for at jeg ikke har oppdatert på lenge. I morges var jeg kjempeinnstilt på å stå opp klokka 10 for å, for en gangs skyld, få noe ut av dagen. Selvfølgelig slo mobilen seg av mens jeg sov, alarmen gikk ikke av i morges, og jeg våknet halv to. Problemet er at det blir mørkt/blått lys ute klokka to, og da er det forsent å ta bilder til bloggen. Hater denne årstiden!!! The hard life of a Norwegian blogger.

I går kom jeg over en tweet skrevet av en kompis av meg i USA, som virkelig fikk meg til å tenke. "We live in a generation of not being in love and not being together" stod det. Jeg responderte med det som står i tittelen på dette innlegget.

Det blir bare så utrolig feil å si at vi er en generasjon bestående av ensomme egoister som aldri finner kjærligheten. Da er det vel omtrent like riktig å si at vi er en generasjon full av utålmodige, overfladiske, viljeløse og kravstore mennesker som gir opp altfor lett, uten å innse hva vi faktisk har å tape før det er forsent. Nå til dags ser det ut som kjærestepar har det mer travelt med å oppdatere sivilstatusen sin på Facebook enn å prøve å snakke ut om ting etter en heftig krangel. I forhold vil det ofte oppstå uenigheter og problemer. Men det vil alltid være bedre å gjøre alt for å fikse de, enn å flykte fra de fordi det er den enkleste løsningen som krever minst av deg. Love ain't easy. Veldig klisjé, jeg vet, men også sant. Man må faktisk gjøre en innsats for å få ting til å fungere, og man må se på bagatallene som små "bumps in the road" og ikke som uløselige verdensproblemer. 

Det fins altfor mange av de som går halve livet sitt og venter på at den perfekte gutten/jenta skal komme vandrende inn i livet deres. De har en grundig og detaljert forestilling av hvordan vedkommende skal være, og tar ikke til takke med noe annet enn det. Tell you what, den personen eksisterer ikke. Kanskje i din fiksjonerte drømmetilværelse, men ikke i realiteten. Man kan ikke gå rundt og forvente at prince charming skal komme ridende og løfte deg opp på sin hvite hest. Finner du noen som får deg til å føle deg spesiell, gir du ikke opp vedkommende bare fordi han ikke har antydning til sixpack eller fordi hun ikke ser ut som Megan Fox. Du vil finne små ting å pirke på ved hver eneste person, og andre vil irritere seg over små ting ved deg. Det er sånt vi må leve med.

Sannsynligvis mener jeg dette fordi jeg er lykkeligere enn noen sinne sammen med gutten jeg har vært sammen med siden jeg var 14 år og nylig hadde lært hva kjærlighet var. Men det er vel kanskje nettopp dét som er poenget. I løpet av disse årene med Håkon har det vært mer krangling, kjefting og tunge stunder enn dere kan forestille dere, men vi har bare kommet sterkere ut av det. Om tre måneder slipper jeg alt jeg har i hendene og flytter til Polen (ja, POLEN) for å kunne være sammen med gutten som gjør meg lykkelig. Bare fordi du ikke har funnet kjærligheten enda, betyr det så absolutt ikke at den ikke eksisterer.

I går var det, som alle garantert har fått med seg, Halloweenfester over hele landet. Og er man ikke allerede klar over at det er Halloweenfeiringer rundt omkring, så finner man det raskt ut gjennom slutty Facebookbilder og bitre Twitteroppdateringer. Jeg blir så frustrert over sistnevnte. Alt som skrives er spydig dritt som "åh, så du valgte å være sexy politi i kveld? kreativt" eller "trodde det var Halloween, men det er visst Horeween." 

What's the big deal? Halloween er en happening som skjer én gang i året, og gir jenter en unnskyldning til å kle seg i korte, utringede kjoler og fishnets uten å bli stemplet som en "løs hore." I get it! Selv om jeg kanskje ikke ville kledd meg ut som en playboybunny selv, har jeg ingen problemer med å forstå at man vil utnytte muligheten til å føle seg ekstra tiltrekkende en kveld. Vi vet jo alle hvordan det føles å faktisk være tilnærmet fornøyd med seg selv en gang i blant! Det gjelder jo selvfølgelig å vite forskjellen på sexy og tacky, men dersom man går fullt ut og kjører på med et gjennomført kostyme, mener jeg uansett det bør være greit. Det er jo bare artig! Nå har vi jo også de som alltid skal framheve seg selv og være festens midtpunkt, og jeg forstår også veldig godt at sånt er slitsomt. Men det handler vel uansett mer om personen enn kostymet. Husk også at jenta du kommenterer stripperkostymet til kanskje synes det er like latterlig at du er utkledd som en sær eventyrfigur!

Jeg var ikke på byen selv i går kveld, men jeg kan likevel føle blikkene fra bitre jenter som himler med øynene og hvisker til sine venninner om andres kostymer. Forstår ikke hvorfor det skal være sånn. Er det nok et bevis på at Janteloven fortsatt regjerer i Norge, sterkere enn noensinne, eller er det bare ren misunnelse? Jeg tror hovedgrunnen er at mange jenter føler seg truet. De vil ikke føle konkurranse fra andre jenter som i deres øyne kanskje ser bedre ut, og som får mer oppmerksomhet fordi de viser litt mer hud. Jeg var jo i California på utveksling i 2010/2011, og Halloweenen jeg feiret der var den artigste festen jeg har vært på! I alle fall helt fram til jeg fant meg selv gjemmende i et kjøkkenskap fordi noen avfyrte skudd med pistol... Poenget er uansett at vi slapp oss løs, vi hjalp hverandre med å finne de fineste kostymene, og vi tok bilder av hverandre mens vi ropte "OH MY GOD YOU LOOK SO HOT!" Vi burde ha en mer laidback holdning til slikt her i Norge også. Vi må lære oss å unne andre gleden av å føle seg fin, og bli flinkere til å gi hverandre komplimenter i stedet for spydige bemerkninger som alle vet kun bunnes i sjalusi. Folk må bli flinkere til å se det uskyldige og artige i ting, i stedet for å henge seg opp i det negative og gjøre en big deal ut av alt. Hva synes dere?

Halloween i California, 2010. Savannah og jeg var flyvertinner!

Helt siden jeg kom hjem fra Polen har jeg gått rundt og tenkt på hvor fint jeg faktisk kunne hatt det hvis jeg kunne se kjæresten min hver eneste dag. Han er alt jeg tenker på hele tiden, og det er ingenting jeg vil mer enn å sovne i armkroken hans hver eneste kveld. Derfor har jeg bestemt meg for å flytte til Polen. Det er jo ingenting som holder meg igjen her i byen, bortsett fra jobben min, som jeg elsker. Men av og til må man ofre noe man har for å få noe annet. I polen skal jeg først og fremst forbedre karakterene mine i tre eller fire fag, og ta eksamen som privatist når jeg kommer hjem i juni. Utenom det skal jeg satse mer på bloggen. Men hovedsakelig gjør jeg jo selvfølgelig dette for å kunne være sammen med Håkon!

Jeg flytter ikke før i februar. Håkon kommer hjem i desember og blir hjemme til ca. 3. januar, før han reiser tilbake til Polen, blir der i tre uker, og kommer hjem igjen for å være her i enda tre uker. Bestemte meg derfor for å bli med han tilbake når han drar i februar. Jeg har et friår, så hvorfor ikke dra dit og bo med han nå mens jeg kan. Jeg har snakket med sjefen på Bikbok (som forresten er verdens herligste og mest forståelsesfulle person) som sier jeg får jobbe når jeg kommer hjem i ferier og at jobben fortsatt vil være min når jeg flytter hjem i juni. Ble så lettet og glad da jeg hørte det at jeg begynte å gråte! Jeg aner ikke hvordan dette blir. Jeg har én venninne som bor der, men både hun, Håkon og alle andre må lese fra de står opp og til de legger seg. Jeg vet ikke om jeg kommer til å kjede meg og bli ensom, eller om dette kommer til å bli helt fantastisk og fint. Men man kommer seg ingen vei i livet om man ikke tar sjanser. Jeg gleder meg veldig og tror dette blir kjempebra!

Jeg får ca. én kommentar daglig om at jeg ligner på Rachel Bilson! Ser ikke helt likheten selv, men tar det i alle fall som et stort kompliment.

Jeg er sykelig redd edderkopper. Så redd at jeg tror jeg får slag hver gang jeg ser noe bevege seg i øyekroken... Hver natt jeg sover hjemme i kjellerleiligheta mi hos mamma, våkner jeg ca. én gang i timen av tvangstanker om at jeg må hoppe ut av senga, riste dyna og se etter edderkopper under putene. Ganske slitsomt egentlig. Kan ikke huske sist gang jeg hadde en god natts søvn her, unntatt etter jeg har vært på fylla. I går kveld tok jeg meg selv i å seriøst vurdere å drikke meg full hver kveld før jeg skal legge meg for å få sove. Uansett, årsaken er at jeg var i en scooterulykke for noen år siden, og lå paralysert og hjelpesløs med gipset bein i senga da jeg så en edderkopp komme krypende mot meg på hodeputa. Traumatisert for life.

For noen måneder siden hadde jeg den verste øresusen jeg noen gang har opplevd. Det startet en søndag etter jeg hadde vært på fylla (sannsynligvis fra støyet på utestedet) og det varte i over en uke. Det var en konstant piping i det ene øret, og paranoid som jeg er, var jeg sikker på at jeg hadde fått tinnitus - den tredje verste ikke-dødelige lidelsen et menneske kan få. Fikk ikke sove på nettene og greide ikke tenke på noe annet. Helt forjævlig.

Håkon kaller meg Gollum fordi jeg er tildels schizofren. I hvert fall på de områder at jeg kan føre samtaler med meg selv, at jeg glemmer hva jeg snakker om midt i en setning, og at jeg sier ting jeg sekunder senere ikke kan huske å ha sagt. Det kan eventuelt være et tegn på tidlig alzheimer. Muligens arvet fra min far som glemte at det var han som bar meg til dåpen.

Jeg lengter tilbake til USA og verdens herligste venninner hver eneste dag.

I går fikk jeg en telefonregning på 1479,-... Jeg trenger virkelig et nytt abonnement. 

Noe av det som irriterer meg mest her i verden er når jeg sitter på et fly, og alle passasjerene spretter ut av setene og skviser seg inn i midtgangen så snart flyet treffer bakken. De MÅ vel vite at det tar minimum ti minutter før vi får gå ut av flyet uansett? For ikke å snakke om de som stiller seg i kø i gaten en time før boardingen begynner... Og så har vi de som okkuperer det faste setet du alltid reserverer på flyet og later som om de ikke vet at de har tatt feil sete. (Må alltid sitte helt bakerst for å slippe slafsing og gnål fra setene bak.) Og de som stiller seg helt inntil bagasjebåndet selv om det klart og tydelig står "stå bak den røde streken." Og menneskeheten generelt.

Noe annet som også irriterer meg er de som sier "jeg er så hangover" eller "orker ikke være hangover på søndag." Man kan ikke VÆRE hangover, på samme måte som man ikke kan være en fyllesyke. Man kan derimot være hungover.

Jeg har en hemmelig drøm om å bli skuespiller. But then again, who doesn't... En action thriller hadde vært førstevalget!

Jeg tror, for å være helt ærlig, at Håkon kommer til å være gutten jeg gifter meg - og får barn med!

De dagene jeg ikke oppdaterer bloggen får jeg verdens dårligste samvittighet. Går rundt med en klump i magen og tenker på det konstant! Da er det ingenting som kan måles med lettelsen av å publisere et blogginnlegg du virkelig er fornøyd med. While I'm at it, jeg sliter med lite inspirasjon for tiden, derav få "dypere innlegg". Har dere noen spesielle ønsker om noe jeg skal skrive om, må dere gjerne nevne det i kommentarfeltet! Føler jeg har skrevet om alt jeg er "passionate about".

Forrige avsnitt fikk meg også til å tenke over hvor dårlig norsken min har vært etter jeg kom hjem fra USA. Jeg smetter inn engelske ord/uttrykk over alt, både i dagligtalen (når jeg ikke kommer på det norske ordet), og når jeg skriver på bloggen/Twitter etc. Og for dere som tror jeg bare er superharry som skriver på engelsk på Instagram: det er for at mine amerikanske venner skal forstå!

Mange av dere har spurt hvordan det var å se Håkon igjen. Det hadde jo bare gått en måned siden han dro, men savnet begynte å bli stort allerede. Det var helt vanvittig godt å se han da jeg landet i Warszawa, og han var akkurat den samme gutten jeg forlot på flyplassen i Kristiansund den 7. september. Dette besøket har fått meg til å innse at vi virkelig kommer til å klare dette. Jeg kan besøke han når jeg vil, og han kommer hjem mye i løpet av året. Faktisk så kommer han hjem den 31. oktober og blir en langhelg. Jeg holder allerede på å planlegge en ny tur i slutten av november/begynnelsen av desember, og da skal vi være en helg i Warszawa først! 

Likevel skal jeg ikke legge skjul på at jeg har hatt en helt fantastisk uke i Bialystok, og det blir veldig tungt å reise hjem igjen på tirsdag. Det er lenge siden jeg har vært så lykkelig som jeg har vært denne uka, og det er så trist å vite at alt dette bare er midlertidig. Det er ikke hverdagskost å sovne i armene til kjæresten, å våkne av at han nusser meg i panna før han drar på skolen, å se at han ler så han griner av alt det teite jeg sier og gjør, å glede meg til han er ferdig for dagen så vi kan kose oss sammen resten av kvelden... Vi kommer jo til å ha hver våre liv i to forskjellige land. Så hvorfor er jeg så sikker på at dette kommer til å gå bra? Det er jo enkelt og greit fordi at når man elsker noen høyt nok, skal det mer til enn litt avstand for at det skal være verdt å gi slipp på det. Er man i det hele tatt i tvil om man ønsker et avstandsforhold, så er ikke forholdet sterkt nok.

De siste dagene har jeg tenkt så mye på hva jeg egentlig vil over nyttår. Jeg har lyst til ALT. Jeg vil flytte til Brianna i Santa Barbara og bo der en stund, jeg vil flytte til Håkon og bo der en måned eller to, jeg vil til New York og studere, jeg vil til London, jeg vil oppleve LA. Åhhh, det er så mye man kan gjøre! Jeg vet ikke hva det blir til, men noe skal jeg finne på over nyttår. Har snakket med Brianna i Santa Barbara, som sier at det er plass til meg i leiligheten hennes der. Det er jo helt sikkert noe halvårskurs jeg kan ta der også! Jeg mener i alle fall at man bør oppleve og gjøre så mye som man kan mens man ennå er ung og uten forpliktelser, så får studier komme i andre rekkefølge. Nå er jo studier noe av det aller viktigste her i livet, men det er en tid for alt.

Vet mange av dere sier jeg bør flytte etter Håkon. Samtidig som det er noe jeg på veldig mange måter vil, fikk jeg meg en reality check i går. Hva er egentlig vitsen? Håkon er på skolen fra 08-18, og på biblioteket fra 18-21 hver eneste dag. Han kommer hjem, legger seg klokka elleve, og så er det det samme neste dag. Skal jeg da bo i en by hvor 1% kan engelsk, hvor det ikke er vits i å få seg en jobb fordi man tjener 10,- i timen, og hvor jeg får sett kjæresten min to timer i døgnet? Jeg kan jo heller bo hjemme hvor jeg har en fast jobb, et gratis sted å bo, og ha en unnskyldning til å reise mye for å besøke han! Jeg snakket lenge med han om dette i går, og vi fant begge ut at selv om ingenting ville vært koseligere enn å sovne i armene til hverandre hver eneste kveld, ville det kanskje bare svekket forholdet vårt. Han må nesten få kjøre sitt løp i Polen og fullføre utdanninga si, så kan vi være sammen så ofte vi har mulighet til det. Selv om det er utrolig vanskelig å ikke kunne se han når jeg vil, tror jeg det i lengden vil være det beste! I mellomtiden kan jeg finne på mye spennende andre steder i verden! Ingenting galt i å drømme i alle fall...

Sommeren i California i år med verdens beste jenter.

Jeg får mange spørsmål om hvordan jeg takler å være så langt borte fra Håkon, hvordan det har gått så langt, og hva jeg tenker om å være i et avstandsforhold de neste seks årene. Nå har Håkon vært borte i snart tre uker, og savnet blir naturligvis sterkere og sterkere for hver dag som går, samtidig som det også blir vanskeligere å holde igjen tårene. Den første uka gikk det greit. Jeg tror det var fordi det ikke helt gikk opp for meg at gutten min faktisk har flyttet til et helt annet land, og at jeg fra nå av kun kan se han når økonomien og forpliktelsene tillater det. Denne uka har jeg vært...hva skal jeg si...lettere emosjonell? Hver eneste dag denne uka har bestått av at jeg står opp rundt tolv, drar på jobb en time senere, jobber til butikken stenger, drar hjem og legger meg i senga i mørket, gråter litt, ser True Blood og blir om mulig enda mer emosjonell, før jeg til slutt sovner til irritasjonen over at jeg aldri greier å slå den jævla highscoren på Yatzy på iPhonen. Jeg vet man legger opp til sin egen lykke, men jeg eier ikke viljestyrke.

I går kveld lå jeg og var veldig lei meg for noe. Det er flere ting som foregår på én gang, uten at jeg skal skrive om det her på bloggen. Det var ting jeg ikke kunne snakke med foreldrene mine om, og jeg visste egentlig ikke hva jeg skulle gjøre. For er det noe som er verre enn å være lei seg, så er det å måtte holde det for seg selv. Så jeg ringte Håkon, som var tålmodig og forståelsesfull som alltid. Det fikk meg til å innse hvor mye jeg savner å alltid ha en armkrok å krype inn i når alt ikke er så enkelt.  Og jada, jeg vet man skal se ting i perspektiv, men nå vil jeg bare være ærlig. For skal man sammenligne sine egne problemer med andres, ender det alltid opp med at du tross alt har det bedre enn de sultende barna i Afrika og egentlig bare bør holde kjeft og være fornøyd. Men det er jo ikke sånn det fungerer. Man kan ha det vondt fordi om andre har det verre, og det er greit å være åpen om det. Jeg vet jo at jeg og Håkon kommer oss gjennom dette, og ingen av oss har så mye som tenkt tanken på å ikke være kjærester, men det er ikke til å legge skjul på at det er vanskelig. Og jeg har ikke noen forventninger om at det skal bli enklere med tiden. Det eneste som motiverer meg er at det til slutt vil være verdt det.

Jeg klandrer på mange måter meg selv for dette. Jeg kunne jo blitt med til Polen! Ingenting stod i veien for det, annet enn mitt egoistiske, stae og selvsentrerte jeg. Jeg tenkte jeg ikke hadde noe å gjøre i Polen, og at en utdanning der ikke ville vært verdt en dritt på CV'n her i Norge. Men får jeg egentlig noe mer ut av å være hjemme dette året? Bortsett fra å få en lønn som fyker ut så snart den kommer inn, og å "spare penger" ved å bo hjemme? Jeg har endelig innsett at av og til må man ofre litt for kjærligheten også. Faktisk var det en countrysang som åpnet øynene mine for akkurat det. Æh, så klisjé... Men bare hør den. Jana Kramer - Goodbye California. Nå er jo for så vidt jeg en veldig negativ person av natur. Eller, mange vil vel kalle meg negativ, men personlig synes jeg bare jeg er realistisk. Okei, kanskje en smule negativ. But that's just me. Ikke hent inspirasjon fra meg på dét området.

Jeg har jo et friår dette året, og jeg vet at mange av dere lurer på hva jeg har tenkt å finne på. Jeg har jo fått meg jobb hos Bik Bok, men det er foreløpig bare en ekstrahjelpstilling. Har heldigvis fått beskjed om at det vil bli mer etter hvert! Før jul har jeg egentlig bare planer om å besøke Håkon i Polen. Jeg skal prøve å få til to turer før jul, men det avhenger helt av om jeg får fri. Regner også med at det blir en tur til London igjen rundt juletider, men Håkon og jeg har også snakket om en mulig sydentur dersom han har fri fra skolen! Jeg er i gang med planleggingen for hva som skal skje over nyttår, men det er som sagt ikke noe jeg orker å si noe om før jeg vet helt sikkert at det blir noe av.

Til å begynne med så jeg veldig mørkt på et friår. Jeg tenkte det ville bli kjedelig, at jeg ikke ville ha noe å finne på, og at jeg kom til å være sjalu på alle som har begynt på skolen. Men det er faktisk helt motsatt! Er veldig glad for at jeg valgte å ta et friår. Nå har jeg et år jeg kan bruke på akkurat hva jeg vil, jeg kan tjene meg opp penger til jeg blir student neste år, jeg kan ta opp fag og få studiepoeng, og jeg kan reise rundt nesten uten forpliktelser. Tror altfor få tenker over at det faktisk er en mulighet å ta seg et friår etter VGS for å reise litt rundt og oppleve verden, og for å få tid til å tenke over hva man faktisk vil. Å begynne med studier er jo egentlig ikke noe man trenger å stresse med, for når man først er i gang skal man holde på med det yrket helt til man pensjonerer seg. Det er så mye jeg har lyst til å gjøre!

I kveld bestilte jeg forresten flybilletter for å besøke Håkon i Bialystok. Så lenge greide jeg å vente... Drar nedover 6. oktober og blir i 10 dager! Gleder meg!

Nå skal ikke jeg være den som snakker høyest, men har dere egentlig merket hvordan presset for å kle seg i dyre klær og vesker stadig blir større? Man leser for eksempel bloggene til toppbloggere som Nette Nestea og Livingdoll, og under hvert antrekksbilde står det "Jakke Acne, genser Alexander Wang, jeans Malene Birger, veske Chanel, sko Alexander Mc Queen" and so on. Prøver ikke på noen som helst måte å rakke ned på de, for jeg skulle gjerne hatt alle de tingene selv, men jeg lurer bare på hva dere synes om utviklingen? Er det positivt eller negativt? Har dere blitt bitt av designerbasillen? Er det greit eller helt hodeløst å bruke 20 000,- på ei Chanelveske?

Jeg har selv tre designervesker. Jeg kjøpte min første for et og et halvt år siden i Paris, en Marc by Marc Jacobs Francesca Tote, og det har vært en av mine aller beste investeringer. Den er med meg over alt, og den er ikke som en veske fra H&M, hvor stroppene ryker etter noen måneder. Jeg har bært alle skolebøkene mine OG macen min i den hver eneste dag uten at jeg har merket noe som helst tegn til slitasje. Når det kommer til slikt, har jeg innsett at jeg må tenke kvalitet fremfor kvantitet. Dessuten har jeg merket at jeg tar mye bedre vare på tingene mine dersom jeg brukte en del penger på de. Mange velger å kjøpe billige klær så de kan kjøpe seg mer klær, mens andre heller bruker litt ekstra på en litt mer eksklusiv jakke så de kan ha den lenge. Det er smak og behag! Det fins jo også de som kjøper ting 25% fordi de er fine og 75% fordi de er dyre, fordi det å eie dyre ting gir dem "status." Men det synes jeg blir for dumt. Skal du bruke såpass mye penger på en materiell gjenstand, bør det være fordi du ser på det som en investering, noe du skal ha glede av i lang tid, og noe du vil ha fordi det er av skikkelig kvalitet, ikke på grunn av Mulberry-logoen foran, som "viser at du har penger."

Personlig synes jeg denne trenden er litt både-og. Samtidig som jeg synes det er kjempebra at folk skiller seg ut i unike ting ikke alle har, synes jeg også det er synd at 14-åringene som har de største bloggerne som sine forbilder skal tro at man må bruke flere tusen kroner på et par sko for å "være kul." For det er jo sånn man tenker i den alderen. Alt handler om å være populær, å bli likt, og å være jenta de andre snur seg etter i gangene. For mange blir dette uoppnåelig på grunn av prislappene. Det er ingen tvil om at man kan kle seg minst like stilig uten at det trenger å koste all verden. Alt man trenger er litt kreativitet, en særegen stil, og selvtillit til å tørre å gå med det man vil. Husk at de fineste Levisshortsene finnes brukt på Ebay til under hundrelappen, og at de stilige retro dongerijakkene fra 80-tallet kanskje henger blant hyllene på Fretex. Kjøp de tingene du virkelig, virkelig vet du vil ha, uavhengig av merke eller pris. Det mener i hvert fall jeg.

Hva tenker dere om dette?

Hei dere. Beklager bloggefraværet, men det har vært noen tunge dager... Håkon flyttet til Polen i dag, og jeg har vært en eneste stor hylgrinende dramaqueen siden vi slapp av han av på flyplassen i morges. Jeg takler generelt avskjeder helt latterlig dårlig, men dette er jo litt annerledes. Kjæresten jeg har vært vant til å ha fem minutter unna i fire år, er plutselig i et helt annet land. Det knyter seg i magen når jeg tenker på det. Det verste med det hele er at alt blir annerledes nå. Denne perioden i livet er på en måte over. Fra nå av må jeg tilbringe fredagskveldene alene hjemme, jeg kan ikke lengre se frem til å legge meg i armkroken til kjæresten etter en lang dag på jobb, det er ingen jeg kan rømme til dersom jeg virkelig trenger noen, det blir ikke lengre koselige middager med den søte familien hans, og jeg kommer til å være for meg selv stort sett hele tiden... Jeg har ligget i fosterstilling og grått i stort sett hele dag, i alle fall frem til jeg ble med pappa på hytta en tur. Håper det går over til jeg skal på jobb i morgen! Elisabeth, søstera mi som bor i Oslo, sa til meg "Du må ikke skrive på bloggen din at du har skreket, for da tror folk at du har ligget og hylt og brølt! Det er bare vi som skriker, resten av landet gråter." Haha, det fikk meg til å tenke på alle gangene jeg har skrevet "skreket." Da har jeg ment "grått", altså.

On the brighter side, så er jeg i full gang med planleggingen av turen nedover i oktober. Blir nok godt kjent med Polen etter hvert kan jeg tenke meg... Polen ass. Hvorfor kunne han ikke ha flyttet til Italia? Nei, nå skal jeg legge meg. Tidlig opp på jobb i morgen, så blir det kosekveld med Kristin og Anniken etter det! Nattis!

Noe av det mest irriterende som fins må være venninner som bare tar kontakt dersom de ikke har noe bedre å gjøre eller noen andre de heller vil møte. Venninner som rett og slett stiller deg nederst på prioriteringslista, og som, etter en stund, kommer krypende til korset og sier "jeg savner deg sånn, det har jo ikke vært tid til å møtes!" Åh? Jeg har hatt mye tid jeg? Tiden har vært der den, du har bare ikke PRIORITERT å bruke den på å møte meg. Vesentlig forskjell.

I USA var vi jo, som mange av dere vet, en liten jentegjeng på 6 stykker. I den gjengen var det ei jente som valgte seg ut en "friend of the month" som hun var sammen med nesten hver dag i ca. en måned. De var sammen dagen lang, ble med hverandre hjem etter skolen, overnatta hos hverandre, dro på turer sammen og dro for seg selv hele tiden, uten å bry seg særlig om oss andre. Etter noen uker gikk hun lei, og valgte seg ut en ny friend of the month som fikk gleden av å være hennes aller beste venninne i en måneds tid. Man kan jo ikke holde på sånn! Det samme med venninner som aldri tar initiativ til å ta kontakt selv, men som alltid venter på å bli spurt. Så vanvittig irriterende! Synes ikke noen bør finne seg i å bli behandlet sånn. Det er irriterende, forvirrende og nedverdigende. Og har dere lagt merke til hvor overfladiske enkelte venninner er? De er din beste venn når det er snakk om å ha det morsomt og gjøre artige ting, men så snart du faktisk trenger noen til å være der for deg, skygger de banen fordi de ikke liker å snakke om problemer, og fordi det får dem i dårlig humør. Det virker kanskje som om de bryr seg til å begynne med, men da er det fordi de er nysgjerrige, og ikke fordi de faktisk bryr seg om deg. Gidder man egentlig å samle på slikt?

Måtte bare innom for å dele dagens irritasjonsmoment med dere, haha... Er heldigvis i bedre form i dag, så nå stikker jeg på jobb! Husk å følge Bikbok Storkaia på Instagram @bikbokstorkaia. Her legger vi ut bilder av nyhetene allerede før de blir hengt ut i butikken, info om kundekvelder og andre tilbud :-)

I det siste har jeg fått veldig mange e-poster og kommentarer på hvordan jeg klarer å gå i akkurat det jeg føler for, uten å være redd for hva andre synes. Ville derfor gjøre et innlegg ut av det, fordi jeg mener det er et såpass viktig tema.

Nå har jo ikke jeg verdens mest særegne og spesielle stil, men jeg føler likevel den er meg. Når det kommer til selvtillit og klærne jeg "tør" å gå i, har jeg forbedret meg voldsomt bare det siste året. Jeg har alltid vært ganske mainstream, og det er jeg jo til en viss grad fortsatt, bare på en annen måte. Jeg er ikke noen Ulrikke Lund, men jeg føler i alle fall jeg går en del i klær ikke alle andre går i. Jeg merket det aller først på slutten av året mitt i USA, da jeg bestilte meg en Levisshorts og gikk med den hele tiden, selv om alle vennene mine sa det så ut som "grandma panties."

Å være redd for hva "folk skal synes" bunner hovedsakelig i usikkerhet og dårlig selvtillit. Det grunnleggende og viktigste for å greie å gå i det man vil er å simpelthen gi faen. Det er vel lettere sagt enn gjort, men etter min mening er det slik man kommer seg videre her i livet (i alle fall om man gir faen i de riktige tingene.) For det var det jeg begynte å gjøre. Jeg var møkklei av å tenke "hva kommer folk til å synes om denne buksa?" og "kommer folk til å synes dette er slutty/harry/sært" osv. hver morgen jeg så meg i speilet før jeg gikk på skolen. Jeg bestemte meg for å rett og slett bare overbevise meg selv om at andres mening betyr nada. Folk vil alltid mene det ene og det andre. Man kan aldri tilfredsstille absolutt alle, så derfor kan man like så godt være seg selv fullt og helt. Hva har andre å gjøre med hva du har på deg? Oi, så de synes skoene du kjøpte deg var stygge? Who cares, de skal ikke gå i de skoene? Her om dagen bestilte jeg meg et par Jeffrey Campbell Coltrane Cutout Boots fordi jeg syntes de var råstilige. Jeg viste de både til ei venninne og til Håkon, og begge bare så rart på meg med et blikk som sa "kødder du nå?" Til Håkon sa jeg bare "hmmmm, faktisk så gir jeg faen i hva du synes, for jeg synes de var drittkule."

For å være helt ærlig så er jeg stolt og overrasket av meg selv for at jeg nå greier å la være å bry meg. Før var jeg så avhengig av alle andres mening, men nå vet jeg at det kun er min mening som telles. Synes jeg noe er stilig, så er det stilig. Det er ingen definisjon på hva som er "fint" eller "stilig", det er bare noe man danner seg en mening om selv, og ingen kan si om det stemmer eller ikke. Likevel føler jeg ingen trang til å gå i sære ting ingen andre går i, og jeg har ikke noe behov for å skille meg ut. Jeg vil bare kunne gå i klærne jeg synes er fine, og ikke stoppe meg selv på vei ut døra fordi noen hoder kanskje kommer til å snu seg på kjøpesenteret. Remember: that's not necessarily a bad thing.

Jeg vet jeg liksom alltid virker så positiv når det kommer til dette med at Håkon skal flytte til Polen og at vi skal ha et avstandsforhold. Jeg liker også å overbevise meg selv om at alt kommer til å gå bra, men de siste ukene har fått meg til å innse at jeg virkelig gruer meg. Jeg gruer meg som faen, og får tårer i øynene bare jeg skriver om det nå.

Vi vil jo begge så gjerne at dette skal gå helt fint for seg, men det å bo i et annet land enn kjæresten gjør det automatisk vanskelig å opprettholde et forhold. Helt klart ikke umulig, men det setter jo forholdet på prøve. Før det hele skal skje er det enkelt å si til hverandre at "selvfølgelig skal vi klare dette, vi elsker jo hverandre!" Men hva vet vi egentlig før vi står midt oppi det hele? Hva om han mister følelser? Hva om han møter noen andre? Og dette handler ikke om tillit, for det er ingen jeg stoler mer på i verden enn Håkon, men slike ting kan man verken forutse eller kontrollere selv. Det er jo det som er så skummelt. Jeg er redd for at jeg ikke skal få se han så ofte som jeg vil. Jeg er redd for at noe skal skje, og at jeg ikke kan være der for han. Jeg er redd for at jeg skal savne han så mye at jeg blir deprimert. Jeg er redd for at ting aldri skal bli de samme igjen. Og dette er ikke på noen måte et rop om sympati, for jeg vet det ikke er verdens undergang. Men jeg vil ikke at denne bloggen skal være en overfladisk blogg hvor alt skal framstilles som rosa skyer og søte valper. Et sted hvor man liksom bare skal "tenke positivt" og legge skjul på sine virkelige følelser. Dette er min personlige blogg, og hva er vel poenget med å ha den dersom jeg ikke kan være ærlig med meg selv og leserne mine? Håkon og jeg har vært gjennom dette før, og jeg vet hvor jævlig det er. Så truth is, jeg gruer meg. Jeg gruer meg veldig.

Så, hva er mine tips til dere i samme situasjon for å prøve å gjøre det beste ut av dette? Jo, snu om tankegangen! Hva er så ille med at han skal flytte for å studere? Med dagens transportmuligheter tar det deg kun timer å reise på besøk til han! Ønsker du ikke å reise selv, kan du spare deg opp penger og betale for hjemreisen hans dersom han selv ikke har råd. Det aller viktigste er å slutte å se på dette som the end of the world. Han er ikke død. For dét ville vært verdens undergang. Han skal flytte for å leve ut drømmen sin, han har gledet seg lenge til dette, og du burde jo bare være glad på hans vegne! Dere klarer jo å berge forholdet. Kjærligheten er like sterk om den ene personen så er på den andre siden av kloden. Det er kun snakk om noen år med mindre kvalitetstid og fredagskvelder under dyna med hverandre. Tusenvis av par går gjennom dette hvert eneste år, og de som virkelig vil klarer det. Ventingen er tøff, men når studietiden er ferdig og dere fortsatt er sammen, sterkere enn noen sinne, vil det være hundre prosent verdt det.

Håkon og jeg noen dager etter jeg kom hjem fra USA i fjor.

Jeg sitter her i senga mi, stirrer i veggen og irriterer meg over bildene som overhodet ikke er i vater med hverandre. Alle vennene mine er opptatt, og jeg har rundet internettet femten ganger. Jeg irritererer meg over Twitter, hvor de siste ti oppdateringene består av klaging på at strømmen gikk i noen minutter. Er det sånn hele dette året skal bli?

Dere vet vel like godt som meg hvor klar jeg var for å flytte. Jeg gledet meg sånn. Leiligheta var perfekt, jeg skulle komme nærmere søstrene mine, og jeg skulle begynne på en skole jeg bare hadde hørt positivt om. Jeg gledet meg villt til fadderuka, og noe av det jeg var mest gira på var å stifte nye vennskap. Jeg er så forbanna på meg selv for at jeg ikke jobbet hardere for å komme inn på skole. Det er jo ikke evnene det står på, det er viljestyrken. Synes rett og slett det er pinlig å måtte være igjen her i Kristiansund et år fordi jeg ikke kom inn på skole. Det er nedverdigende og flaut, synes jeg. Tre av mine fire bestevenninner flytter for å studere om en uke, og Håkon reiser til Polen om en måned. Er redd for at jeg skal bli så rastløs at jeg går på veggene...

Etter jeg kom hjem fra ferie i California har jeg ikke gjort noe annet enn å kjede meg. Folk her gidder jo ingenting! Jeg foreslo at jeg kunne ha en stor amerikansk fest med amerikanske drikkeleker osv, men folk bare "njæææ, vet ikke jeg..." Alle burde levd ungdomstiden sin i USA. Alt er så mye artigere, og folk vet hvordan de skal ha det gøy! På husfestene der borte var det helt ekstremt mye liv. Alle var i godt humør, ingen var uvenner, vi hadde drikkeleker fra morgen til kveld, vi sang høyt og dansa på bordene, tok bilder til minnekortet var fullt, og når kvelden var omme klokka seks på morgenen ville vi ikke dra hjem. Hvis noen på et vors her i Kristiansund foreslår å for eksempel leke "jeg har aldri" er den eneste responsen "off nei, faen heller." Her sitter vi rundt et bord med beina i kryss og sipper på et glass vin som en gjeng femti år gamle kjerringer. Kan heller ikke huske sist gang jeg var på et vors hvor det både var jenter og gutter. Alt er liksom så sofistikert og pent. Where's the fun in that? Folk her tør ikke å slippe seg løs.

Jeg følte på en måte at barnet i meg kom fram da jeg var i California. Brianna og jeg brukte å hoppe rundt på rommet hennes mens vi sang av full hals til sangene på radioen. Vi dansa foran speilet mens vi lo, og i bilen hang vi ut av takluka mens vi plystra på guttene som gikk forbi. Vi ordnet håret til hverandre, fikset hverandres sminke, stelte i stand syke hagefester, og sørget for at vi hadde noe å finne på hele tiden. En kveld i USA skulle hele gjengen nakenbade. Vi var stupfulle og i tvil om vi skulle gjøre det, men så ser Brianna og jeg på hverandre og sier "fuck it, yolo!" i kor mens vi ler, slenger av oss klærne og hopper uti. Her i byen er definisjonen på "yolo" å gå på en fjelltopp, slenge av seg singleten og ta bilde med puppene mot skogen, liksom.

Livslysten er tilnærmet ikke-eksisterende når jeg bor her i Kristiansund. Det er en kjempekoselig by og jeg har jo familien min her, but it gets old. Jeg er lei av at det eneste vi finner på er å spise lunsj på Brasseriet, å sitte på kafé og prate seriøst over en latte, å gå en tur på kjøpesenteret hvor du uansett ikke kjøper noe fordi du vet alle kommer til å ha det samme, eller å komme ramlende halvfull inn dørene på Mocca på lørdagskveldene. Jeg vet ikke, jeg. Det er vel sånn at hvis du får smaken av hvordan det er å bo på et sånt sted, blir du aldri fornøyd dersom du bor på en plass som Kristiansund. Flere som har det likedan?

Slenger med en video hvor vi var på vei til en fest nr. 2 etter nr. 1 ble stoppet av politiet, haha... Brianna er så herlig!  

I mange jentegjenger er slik at det er én person som alltid drar ned stemninga. Som egentlig ikke er ønsket på grunn av oppførselen og holdninga si, men som likevel alltid er med fordi ingen har baller til å si hva de faktisk mener om vedkommende til henne, og fordi de heller bare vil ignorere det enn å "starte drama". Når hun ikke er til stede er det et tema hele tiden, men når det kommer til stykket er egentlig alle for feige til å bare være ærlige. Jeg har vært vitne til altfor mange tilfeller hvor personer fra jentegjenger sitter og bretter ut om hvor mye de misliker en av jentene i gjengen. En gang snakket jeg faktisk med noen selv, som var i nettopp denne situasjonen. I jentegjengen hun var i var det ei jente hun egentlig ikke hælte å være sammen med, men som hun aldri sa noe til. Hun var sjefete, indirekte spydig, og fikk jentene i gjengen til å føle seg som idioter. "Alle i gjengen føler det sånn" sa hun. Jeg spurte "hvorfor sier dere det ikke bare til henne når alle føler det sånn?" Noe konkret svar på det hadde hun ikke.

Dette gjelder ikke nødvendigvis bare for jenter i venninnegjenger. Det gjelder også for kjærestepar, samboere, forholdet til foreldre og søsken, lærere, medarbeidere osv. Med tiden legger alle de små irritasjonsmomentene seg oppå hverandre, og man holder på å bli gal. Man irriterer seg over absolutt alt vedkommende gjør, og finner noe å pirke på ved hver minste ting. Det blir til at man prøver å unngå vedkommende, og at man lar være å møte de andre jentene i gjengen dersom hun skal være med. Man bruker til slutt altfor mye energi på å irritere seg over personen. Det er derfor man må si ifra før det rett og slett renner over. Blåser du nok luft i en ballong vil den til slutt eksplodere.

Men dere vet hvordan vi jenter er. Dersom vi begynner å bli interessert i en gutt sier vi aldri rett ut hva vi føler. Vi vet akkurat hva vi vil, vi har forestillinger i hodet om hva som skal skje fremover, og vi går rundt og venter på at han på et eller annet magisk vis skal oppfatte at vi er interessert på den måten. Vi forventer at han skal lese tankene våre og vite akkurat hva vi tenker, føler og vil til enhver tid. Which is impossible. Sånn blir det i denne situasjonen også. Dersom du har problemer med noen, kan du ikke forvente at vedkommende vil forstå hva det er hun gjør galt, uten at du faktisk sier det til henne. Da gir du jo også vedkommende en sjanse til å endre på det hun gjør!

Til slutt vil jeg bare legge til at når jeg skriver slike typer innlegg er det ikke nødvendigvis fordi jeg er i situasjonen selv. Ofte er det fordi jeg har hørt om det fra andre.

Noen som kjenner seg igjen?

Alle gangene jeg har skrevet innlegg om å være i et forhold har det på en måte vært vinklet litt negativt. Jeg har skrevet innlegg om utroskap, sjalusi, om å være i et forhold man ikke ønsker å være i, osv. Disse innleggene handler som regel aldri om forholdet til meg og Håkon, selv om mange kanskje tror det. Jeg og Håkon har det helt fantastisk sammen, og det er også viktig å fokusere på det å ha det bra i et forhold. Ingenting er bedre enn følelsen av å vite at noe er så riktig, så bra og så godt at du aldri vil at det skal forandre seg. Sånn har jeg det med Håkon. For noen dager siden hadde vi vært sammen i fire år, og det fikk meg til å innse hvor vanvittig mye han faktisk betyr for meg. 

Det er så herlig å ha en person som kjenner meg bedre enn noen, som vet akkurat hva han skal si i alle slags situasjoner, og som alltid vet forskjellen på hva jeg vil høre og hva jeg trenger å høre. En person som alltid kommer med støttende råd, og som alltid setter mitt beste foran sitt eget. Noen som har holdt rundt meg og fått meg til å føle meg bedre når jeg har feilet, og som har smilet bredt og vært oppriktig stolt når jeg har lyktes. En person jeg både har grått og ledd med, og en person som har sett meg både på mitt aller verste og mitt aller beste, og som likevel fortsatt er der fordi han elsker meg. En person som har kjempet like hardt som meg når tunge stunder nesten har tatt knekken på forholdet, og som har vært like lettet og glad når alt til slutt ordnet seg. Vi har vokst sterkere sammen disse fire årene, og han har forandret meg i positiv retning og fått meg til å innse hva som betyr noe og hva som er ubetydelig. Jeg vet det er en klisjé, men jeg kunne virkelig aldri forestilt meg en eneste dag uten han som kjæresten min.

Som alle andre kjærestepar, krangler og kjefter vi på hverandre støtt og stadig, men det er ingen tvil om at det blir mindre og mindre med tiden. For har dere noen gang kranglet voldsomt med noen og etter hvert glemt hva dere faktisk kranglet om eller hva dere i utgangspunktet ble sur for? Det er da man vet at det umulig kunne vært noe viktig. Vi har innsett at det bare er unødvendig. Det er ikke noe vits i å bruke tid på det, for vi vet begge at det til syvende og sist er ubetydelig i forhold til det vi har sammen. Når vi stiller oss selv spørsmålet er det så ille at det er verdt å ødelegge forholdet på grunn av det? er svaret alltid nei. Hver krangel ender som regel uansett med at han ser på meg med verdens søteste øyne og et beskjedent smil om munnen og sier noe som "du e frækk..." og at jeg sier "du e bare teit...", så ler vi av alt vi nettopp sa til hverandre. Vi er ikke lengre like sjalu på hverandre, og tilliten til hverandre har aldri vært sterkere. Føler at forholdet vårt aldri har vært mer stabilt. 

Når ting er vanskelige med familie eller venninner, er det alltid følelsen av at jeg har Håkon som holder meg oppe på beina. Så lenge jeg har han skal alt gå bra. Han er min aller beste venn. Det er absolutt ingen jeg har det artigere med, og det vet jeg er gjensidig også. Vi ler konstant når vi er sammen, og det er så godt! Han gjør meg så lykkelig at det kribler i hele kroppen, og absolutt ingenting kan måles med den følelsen! At the end of the day føler jeg meg faktisk som verdens heldigste jente, og den følelsen fortjener alle jenter å ha ♥

I dag da jeg leste gjennom alle innleggene mine på Bloglovin skummet jeg også gjennom kommentarfeltene til toppbloggerne, hvor jeg kom over helt utrolig mange stygge og unødvendige, naturligvis anonyme kommentarer. Det virker som om folk tror det er greit å rakke ned på personer bare fordi de er offentlige figurer, og fordi de kan gjemme seg bak et anonymt navn. Det at de er kjente bloggere gjør dem ikke til udødelige roboter uten følelser, og ingen unnskyldning er god nok til å kunne såre andre på den måten. Vi kunne vel alle tenkt oss en slank og curvy kropp, et bent colgatesmil, et langt blankt hår, et klesskap på størrelse med en stue, og en hylle med Mulberryvesker og Alexander McQueen-sko fra ende til annen, men hvorfor greier vi ikke å unne de som faktisk har det den gleden? Fordi sjalusien hjernevasker oss.

Her i byen er det for eksempel ei jente som helt siden ungdomsskolen har kommentert anonymt på bloggen min og tror jeg ikke vet hvem hun er. Frankly blir jeg egentlig bare litt fortvilt på hennes vegne. Hvem sitter og kommenterer anonym dritt på en blogg i en alder av 18 år? Vennene mine lurer på hvorfor jeg ikke tar det opp med henne. Grunnen er at det ikke er verdt bryet, og at det virkelig ikke går inn på meg. Jeg blir kanskje provosert der og da, men jeg vet at alt bunner i sjalusi, så det er greit. Faktisk er det jo litt smigrende! Sånn bør alle tenke om man får negative bemerkninger slengt imot seg.

Jeg synes det er helt greit å være sjalu, det er jeg ofte selv, men det fins mange andre måter å vise det på enn å rakke ned på personen. Jeg leser jo blant annet bloggen til Nette Nestea. Hun er jo så pen, stilig og classy at man bare vil legge seg ned og dø selv, og det mange velger å gjøre er da å legge igjen en nedlatende kommentar for å føle seg bedre selv. Men hva får man egentlig ut av det? Jenta blir såret og får en dårlig følelse inni seg, men det endrer ikke det faktum at hun er vakker og suksessfull? Personlig legger jeg ofte igjen kommentarer på slike blogger, og selv om det av og til kanskje frister å skrive noe dritt fordi man føler seg elendig selv, er det mye bedre å uttrykke sjalusien ved å legge igjen en kommentar hvor man innrømmer at man faktisk beundrer vedkommende og skulle ønske man var sånn selv. Det er jo en ærlig sak, det! Du vil føle deg bedre selv etterpå, og kanskje vil komplimentet ditt gjøre dagen hennes bedre. Sånn er det i alle fall for meg. Når det tikker inn hyggelige e-poster og kommentarer fra dere lever jeg lenge på det!

Til slutt vil jeg bare si at jeg er veldig takknemlig for at jeg har så søte, reflekterte, genuine og hyggelige lesere som dere. Det er sjelden jeg får nedlatende kommentarer, og det er veldig godt å tenke på! You're the best.

Nå som sommeren er her vet jeg hvor mange jenter som bruker flere timer foran speilet på å analysere seg selv i bikini, som gruer seg til å dra på stranda etter en lang vinter bestående av litt for mye godsaker, og som stresser med å komme seg på trening hver eneste dag for å forberede seg til sydenturen. Målet ser alltid ut til å være: å få den perfekte sommerkroppen, whatever that is. Denne kroppsfikseringen står i hodet vårt fra morgen til kveld, og er noe av det siste vi tenker på før vi sovner på kvelden. Vi er stressa, bekymra og egentlig litt irriterte for at vi ikke har gjort noe med dette tidligere. Jeg vet akkurat hvordan det føles å grue seg til sommeren fordi det betyr korte shortser, veltrente jenter i bikinier, sydenturer, mye strandliv og brune bein. Det er et eneste jævla stress. Men jeg har bestemt meg for at det ikke skal få ødelegge sommeren min. Det skal ikke få hindre meg i å gjøre ting jeg har lyst til, i å være med på det som er artig, eller i å ha det bra. Jeg skal ikke la det gjøre meg usikker. Det er det virkelig ikke verdt. 

For hva er vi egentlig så redde for? At andre jenter på stranda skal kommentere kroppen vår til venninnene sine? At guttene ikke skal synes vi er fine? Vi jenter fokuserer altfor mye på dette. Vi bruker rett og slett altfor mye tid og energi på å overbevise oss selv om at alle legger merke til hver minste detalj på kroppen vår. Det vi glemmer er at vi jenter faktisk er veldig like på sånt. Når vi er på stranda i bikini har vi alle nok med oss selv. Vi går ikke rundt og analyserer andres kropper, vi har mer enn nok med å følge med at bikinitrusa ikke glir inn i ræva, og at puppene våre ser bra ut i bikinitoppen. Men dersom vi analyserer andre er det fordi vi er sjalu. Og når vi jenter ser noe vi synes er fint på andre jenter, holder vi som regel kjeft. Ikke jeg, da... Fra meg kommer det alltid bemerkninger som "fyfaen så fin rumpe hun der har!" Men det er vel kanskje bare en positiv egenskap? Det er jo sånn andre jenter tenker også! Ingen ser på deg og tenker "æsj, se cellulittene hennes!" Det er bare noe vi innbiller oss, for det er jo ikke sånn. Alle har komplekser for et eller annet ved seg selv, og derfor er det ingen som påpeker eller i det hele tatt legger merke til at du kanskje har lagt på deg rundt midja, eller at du har fått strekkmerker på innsiden av lårene. Ingen bryr seg, man er sin egen verste kritiker.

Alt dette bunner jo i at vi er redd for hva andre skal synes, hva andre skal si, hva andre skal tenke om oss. Spiller det egentlig noen rolle hva de synes? Didn't think so.

Brianna og meg i Florida 2011. Haha, love this pic!

På denne tiden for ett år siden sto jeg på flyplassen i San Francisco og gråt så tårene sprutet mens jeg klemte ihjel bestevenninnene mine. Det er helt latterlig hvor fort tiden går. I dag er det nøyaktig 5 uker til jeg får se dem igjen. Jeg gleder meg så ubeskrivelig mye! Får nok en gang bekreftet at det å reise til USA er det beste valget jeg har tatt i hele mitt liv. Ikke alle kan si at de har en familie og venner på den andre siden av kloden. Håper dere kommer til å følge med bloggen mens jeg er i Cali! Ahh, jeg vil dra NÅÅÅ.

Meg, Shari, Brianna og Diana <3

I det siste har jeg tenkt veldig mye på hvordan det skal bli å flytte fra kjæresten. Han skal til Polen og jeg skal til Oslo. Jeg har alltid skrevet her på bloggen at når det kommer til studier, så må man gå sin egen vei uavhengig av kjæreste og venninner, og det mener jeg fortsatt. Jeg blir nesten litt oppgitt når jeg hører på venninnene mine som skal til Trondheim fordi "alle venninnene mine er der" og andre som skal hit og dit fordi "kjæresten har kommet inn på skole der" osv. Man kan ikke dilte etter alle andre bare fordi man er redd for å følge sine egne drømmer og for å starte på nytt alene. Jeg dro til USA, helt alene. Da hadde jeg nettopp fylt 17 år. Jeg kjente ingen der, og det skal sies at jeg ikke sov mye natten før første skoledag. Men allerede den første dagen var jeg så heldig at jeg kom inn i en jentegjeng jeg var med resten av året! Jeg tror egentlig vi tror det er skumlere enn det egentlig er. Jeg har jo søkt meg på skole i Oslo til høsten. Ingen av venninnene mine skal dit, jeg er ikke spesielt godt kjent i byen, og jeg vet i hvert fall ingenting om hvordan miljøet på skolen vil være. Heldigvis vet jeg at det er maaange som vil være i samme situasjon som meg, og det er litt betryggende.

Men når sant skal sies så er jeg egentlig veldig misunnelig på alle som får bo med kjæresten sin i studietiden. Hvis Håkon hadde villet til Oslo hadde jo det vært perfekt. Men sånn er det ikke. For å være helt ærlig så har jeg begynt å grue meg helt ekstremt til å flytte fra han igjen. Savnet tok nesten knekken på meg da jeg var i USA et år, og nå er det snakk om seks år... Vi får jo se hverandre en gang i blant, men det kommer til å bli rart å ikke kunne dra hjem til han når som helst, å ikke kunne ha noen å sovne i armene til, og bare det å ikke kunne se han når jeg vil. Og så blir jeg jo nervøs for om vi skal greie å holde ut. Det er ingenting vi vil mer i hele verden akkurat nå, men man kan jo ikke forutsi framtiden, og det gjør meg virkelig redd. Det er jo umulig å si hvordan det går med følelsene når man skal ha et avstandsforhold over så lang tid... Ah, dette tar virkelig fra meg nattesøvnen for tiden. Det er nå jeg må tvinge meg selv til å huske at alt som er meant to be er meant to be, og hvis man virkelig går inn for det så klarer man alt man vil.

Det går mot sommeren, og det er på denne tiden av året vi jenter gjør siste innspurt for å få den "perfekte sommerkroppen." Men hvorfor er det så viktig med denne perfekte sommerkroppen? Er det for å tilfredsstille øynene til de kåte guttene på stranda? Eller for å gjøre de andre jentene på sommerfesten sjalu? Er det for å gjøre kjæresten stolt? Jeg mener at alle som vil "gå ned i vekt" eller "bli tynnere" bør ha et konkret svar på dette spørsmålet. Det aller viktigste er å huske at du gjør det for deg selv og din egen helse, ikke for andre. Jeg skal innrømme at jeg også er en av de som plutselig ble litt stresset da jeg så på kalenderen, og som nå må ta et skikkelig skippertak før bikinisesongen er her. Personlig er mitt svar på spørsmålet at jeg vil se sunn ut. Jeg vil ikke se ut som en lat jævel som har ligget i senga og sett på serier i hele vinter, selv om det er nettopp det jeg har gjort... Men det er ikke det at jeg vil bli direkte tynnere, for jeg synes jeg allerede er tynn nok som jeg er. Jeg vil bli sunnere, og jeg vil få en strammere og sterkere kropp. Jeg har ganske markerte curves, alt fra store pupper til kraftige lår og brede hofter, og hensikten min er i hvert fall ikke å prøve å få vekk disse. Mange har store komplekser for formene sine, men jeg synes bare det er feminint og sexy! Jeg har en shorts jeg elsker men som er akkurat litt for liten, så mitt mål er å komme meg inn i den før jeg reiser til USA den 17. juli! For meg hjelper det å sette seg slike mål for å ha noe å jobbe opp mot.

En av de største "feilene" vi gjør når vi prøver å gå ned i vekt er at vi sammenligner oss med andre. Det blir helt feil å gjøre det, for på denne måten bryter du ned din egen selvtillit og ikke minst motivasjon. Alle mennesker er forskjellige når det kommer til både utholdenhet, kroppsbygning, muskelmasse, fettprosent i kroppen osv. Derfor er det helt individuelt hvor mye en person trenger å trene for å kvitte seg med det ekstra fettet. Mens noen kanskje kan løpe 4x4 på tredemølle tre ganger i uka i en måned og være kvitt magefettet, kreves det mye mer av andre. Jeg, for eksempel, har alltid hatt veldig vanskelig for å få markerte muskler uansett hvor mye jeg trener, og det er bare slik kroppen min er tilrettelagt.

Så hva gjør JEG for å jobbe meg opp mot kroppen jeg vil ha? Jeg mener lavkarbodietter og slikt er oppskrytt, og for meg er det mer enn nok å bare generelt trene litt mer, kutte ned litt på junk og brus, spise mer frukt og grønnsaker, og ikke spise bare for å spise. Jeg har en uvane med å spise når jeg kjeder meg. Det blir mer som et tidsfordriv enn noe nødvendig. Har jeg ikke noe å gjøre går jeg opp i kjøkkenskapet og snoker etter søtsaker, eller sender melding til ei venninne og hører om vi skal ta oss en tur på kafé. Not good! Så for meg handler det stort sett om å få et bedre kosthold og kvitte meg med slike uvaner. Mange tror den eneste måten å slanke seg på er å kutte ut absolutt alt av søtsaker, kun drikke vann, trene hver eneste dag og ikke spise seg helt mett når man spiser middag. Skal du gjøre det på den måten kommer du ikke til å greie det, så mye kan jeg si. Alt må skje med måte, og den beste måten er i mine øyne å kutte ned gradvis på drittmat, og trene mer enn du i utgangspunktet gjorde. Om det så vil si at du går fra null trening i uka til 1-2 dager i uka er det KJEMPEBRA! Alt av framskritt er bra. Men en veldig drastisk overgang fra godteri hver eneste dag til NULL godteri er å overdrive. Alt man trenger å gjøre i første omgang er å redusere, forminske, forbedre. Jeg er ingen ekspert, men her er noen tips til hva som kan hjelpe deg på veien:

• Jeg vet selv hvor vanskelig det er å komme seg avgårde på treningssenteret for å løpe ved siden av alle som har 10 ganger så god kondisjon som deg. Tro meg, jeg har vært støttemedlem der i snart et år nå... For meg er det mye mer fristende å for eksempel gå en tur på et lite fjell, så prøver jeg å gå opp på kortere tid for hver gang! Jeg har veldig kraftig astma og sliter mye med pusteproblemer. Dårlig lungekapasitet fører til kortere utholdenhet, så derfor hater jeg for eksempel å løpe på tredemølle. Dette er noe jeg gjør likevel, for det er helt klart den mest effektive måten å bli kvitt det ekstra fettet på!
• Hvis du blir søtsyk kan du heller kutte opp for eksempel vannmelon og bær i småbiter, og snavle på det i stedet for å hente sjokoladen i skapet. Det er mye sunnere, smaker mye bedre og man blir ikke kvalm av det etterpå!
• Sørg for å hele tiden ha frukt og grønnsaker liggende i kjøleskapet. Spis grønnsaker eller frukt til alle måltider, og lag deg en regel om at du for eksempel skal spise 5 grønnsaker/frukter i løpet av dagen!
• Ta fram sykkelen nå som våren har kommet. Sykle til butikken, til kjæresten, eller ta deg en liten sykkeltur med musikk på ørene om du kjeder deg! Da får du trent mye muskulatur i tillegg til kondisjon, og du merker det nesten ikke engang.
• I stedet for å bruke 50kr på mat i skolekantina kan du steke deg noen grove rundstykker på morgenen, smøre på dem og ta de med deg til lunsj. Da kan du også ha med en liten kålrabibit, noen oppkuttede pæreskiver, eller kanskje noen jordbær!
• Selv tar jeg 30 situps, 20 pushups og 30 knebøy hver kveld rett før jeg legger meg. Dette er slike småting som kan hjelpe deg å nå målet ditt, og det tar ikke lang tid heller!

Miami, Florida mai 2011.

Håper dette var litt motiverende for dere i samme situasjon! :-) Men husk at det alltid er viktigere å være lykkelig og kose seg enn å ha drømmekroppen.

Har fått mange spørsmål om jeg kan skrive et innlegg om homofili, så jeg har skrevet et innlegg om dette. Har valgt å fokusere på homofile gutter. Here it goes.

Vi kjenner vel alle noen som åpenbart er homofil, men som selv ikke vil innrømme at de er det. Vel, vi kan vel ikke vite det, men vi vet det liksom likevel. De påstår at folk sier de er "homo" bare fordi de kler seg bra. Dersom de er "redde" for å komme ut av skapet skjønner jeg godt at dette er en enkel unnskyldning å bruke, men sannheten er jo at ingen påstår at noen er homofil bare fordi de kler seg bra. Slikt merker man blant annet i oppførselen, måten vedkommende snakker og beveger seg på, interesser, og ja - på hvordan vedkommende kler seg! Man får lyst til å gå bort til vedkommende, holde rundt dem og si "det er HELT greit!" Jeg kan ikke forestille meg hvor vondt det må være å stenge inn seg selv på den måten der. Det må være vanskelig å late som om du er noen du egentlig ikke er, bare fordi du er redd for hvilke reaksjoner det vil få fra nære og fjerne rundt deg. Jeg tror dessuten det er verre å være en homofil som benekter at han er det (mens alt tyder på at han er det), enn å være en homofil som står frem, er åpen om det, og er seg selv fullt ut. Jeg forstår veldig godt at det er en tøff prosess å offentliggjøre at man er homofil. Mange er redde for folk generelt sine reaksjoner. Men hva har det egentlig å si hva offentligheten mener? For deg er de jo kun en haug mennesker du ikke har noe med å gjøre, som ikke påvirker livet ditt på noen som helst måte, og som du verken kjenner eller har noe forhold til. De spiller jo absolutt ingen rolle og du ville ikke merket noen forskjell om de ikke fantes. De kan da bare mene hva de vil, for det vil de jo gjøre uansett? Du vil uansett ha en støttende familie som er glad i deg, og venner som stiller opp fordi de bryr seg, og det er det eneste viktige. Sånn bør man tenke i alle lignende situasjoner. 

Det er helt vanvittig mange som fortsatt tror at det å være homofil er en psykisk lidelse, eller at det bare er en "fase i livet." Det er ikke slik det fungerer. I USA hadde jeg en homofil bestekompis. Han var verdens beste! Han elsket å shoppe, han var veldig oppdatert på motefronten, han snakket hele tiden om gutter han hadde vært med, hadde sin egen blogg, og snakket veldig feminint. Foreldrene hans var helt imot at han var homofil, og før jeg kom til USA hadde de sendt han til terapi fordi de mente det var noe som kunne kureres. Han sto likevel på sitt, og etter hvert innså foreldrene hans at dette er den han er, og de har mer eller mindre godtatt det. Det står det virkelig respekt av. Da jeg bodde i USA var det også en 21 år gammel gutt som tok livet sitt. I følge familien var det fordi det ble for vanskelig for han å være homofil. Tenk at det kan være så vanskelig å være en person man egentlig ikke er at den eneste utveien man ser er å ta livet sitt. Det skal jo ikke være sånn, dere! Dette er også en av grunnene til at jeg er ateist, nettopp fordi jeg er SÅ imot at homofile ikke skal behandles på lik linje som heterofile. I USA og forøvrig over alt i verden er det land som fortsatt ikke tillater homofilt ekteskap. Ærlig talt, hvilket århundre lever disse folkene i? Tenk at bare fordi de er tiltrukket av det samme kjønn skal de ha mindre rettigheter? Det at man er tiltrukket av det samme kjønn definerer en ikke som person, det sier bare noe om hvilken type mennesker kroppen tiltrekkes av, og hvem man helst vil gå til sengs med, enkelt og greit. Egentlig tror jeg vi alle er bifile, men at vi har noe vi helst foretrekker. Men det er bare min teori.

Vi er i år 2012 og vi bor i et såpass tolerant land som Norge, det er ingen grunn til å være redd for å komme ut av skapet. Jeg vet ikke om jeg har noen homofile lesere, men om jeg har det så håper jeg dere tør å stå fram som den dere er. For at man skal kunne være lykkelig må man trives i sitt eget skall. Ikke tenk på hva folk kommer til å mene, for uansett hva og hvem du er vil folk kritisere deg. In the end må du faktisk tenke på deg selv, for vi står alle helt alene i denne verdenen, selv om det er en klisjé. Du kan ikke la andre bestemme hvordan livet ditt skal være. Aldri gi noen den makten. 

ph_weheartit

Det er helt utrolig hvor mye jenter finner seg i for tiden. Jeg ser stadig flere eksempel på jenter som finner seg i å bli baksnakket, å bli rakket ned på, å bli latterliggjort ved at kjæresten er utro, eller å bli ydmyket ved at eksen ligger med deres nærmeste venninner. Men gjør de noe med det? Nei. De er redde for å sette ned foten, og jeg forstår ikke hvorfor. Innser de ikke at det er DE som driter seg ut ved å la andre være sånn mot dem? Mange tror det er "kult" å late som de gir faen, men i mine øyne blir det bare dumt. Alle jenter bør ha respekt for seg selv, og enkelte ting er bare ikke OK uansett hvordan du vrir og vender på det. Dersom du får bekreftet at dine nærmeste venninner slenger dritt om deg, sier det seg vel selv at du ikke bør kaste bort mer tid på dem. Hvis eksen din har ligget med bestevenninna di, hva har du å tape på det? Da er åpenbart ingen av dem noe å samle på uansett, og du kan like så godt avslutte det hele ved å si hva du mener om det de gjorde. Common sense.

Hvis noen kommer med falske påstander om deg er det ikke alltid riktig å overse det. Av og til må du faktisk forklare deg selv og bevise for vedkommende at de tar feil. Du bør ikke finne deg i å få dritt slengt i trynet, spesielt om den dritten ikke engang stemmer med hva som er sant. Det samme hvis kjæresten er utro gang på gang, enten det er i form av fysisk kontakt med andre jenter, eller generell flørting. Mange jenter er altfor svake for kjæresten sin, og finner seg i absolutt alt han gjør. Hvis du finner deg i slikt uten å gi han konsekvenser for det, tror du virkelig ikke han vil benytte seg av det senere? Du vil ikke at han skal tro at han har deg rundt lillefingeren og at du kommer til å dilte etter han i all evighet. Da vil han forstå at du er svak, og det vil han utnytte. Svakhet er ikke noe man er født med. Det er noe man tillater seg selv å utvikle etter hvert, og alle som er redd for å si ifra om hva de mener må endre tankegang. Stand up for yourself, girls. Jeg synes det er flaut, jeg. Ingen skal finne seg i å bli behandlet på en måte som gjør at du føler deg dum eller at du blir såret. Det er ikke greit å bare ignorere det, eller tenke at jaja, det går vel over. Man skal ikke finne seg i å bli nedverdiget på en sånn måte, og de personene som får deg til å føle deg sånn bør få vite at du ikke tolererer det.

If you want to be respected by others, you should start by respecting yourself.

Har aldri vist dere dette fordi jeg føler det er litt personlig, men jeg blir så lykkelig av å lese og se igjennom alle disse bøkene at dere bare må se det. Før jeg dro til USA kjøpte pappa en dagbog til meg og sa jeg måtte skrive i den i løpet av året mitt. Jeg skrev i den hver dag i USA, og det er jeg SÅ glad for at jeg gjorde. Gleder meg til å vise den til barna mine! Har også årboka fra skolen og en egen bok Diana laget til meg med hilsener fra nære og fjerne, mange artige quotes og mange bilder jeg aldri i verden kunne vist dere, haha... Den boka skal IKKE barna mine se, for å si det sånn. Har plukket ut mine favorittbiter så dere kan se. Savner det så mye at jeg ikke finner ord...

<3

Alt slankepresset som regjerer for tiden har fått meg til å tenke over hva jeg egentlig synes om meg selv, utseendet mitt og kroppen min. Tiden etter jeg kom hjem fra USA føler jeg at jeg på en måte har funnet meg selv. Jeg vet hvem jeg er, hva jeg står for, og jeg vet hva som er viktig og uviktig for meg. Uansett hvor vakre, slanke og sunne vi er, greier vi alltid å finne et eller annet som kunne vært finere. Jeg har alltid vært veldig selvkritisk når det kommer til utseendet mitt, men den siste tiden har jeg fått et mye mer avslappet forhold til kroppen min, og jeg har lært meg å heller fremheve det jeg liker fremfor å skjule det jeg hater. De små sidevalkene irriterer meg ikke like mye lengre, jeg har lært meg å heller le av de utstikkende ørene, jeg har slått meg til ro med appelsinhuden, og jeg har innsett og funnet meg i at jeg ikke har like lett for å få markerte lårmuskler som alle andre. Jeg har jo så mye annet jeg bør være fornøyd med!

Likevel er det litt trist når man skal på fest, prøver en topp i speilet og tenker nei, jeg kan ikke ha på meg denne, man skulle jo tro jeg er permanent bosatt på burgerking. Men i stedet for å kaste meg i bilen og dra på trening, finner jeg heller en topp som sitter finere på kroppen min. For let's face it, vi er ikke alle bygd for å gå i tighte kjoler, tubetopper og bukser som er lave i livet, og det er GREIT. Det er ingen vits i å presse seg inn i noe man ikke føler seg komfortabel i. Jeg, for eksempel, føler jeg ser større ut når jeg går i utringede topper som viser puppene mine på fest, så jeg foretrekker å bruke topper som går ganske langt opp ved halsen. Hvorfor lage en big deal ut av det? Det er jo ikke noe problem å finne topper som ikke er utringet. Det samme med jeans. Jeg kan ikke gå i jeans som er lave i livet, for jeg har store hofter og en relativt stor bakende, og det ser bare ikke flatterende ut. Derfor eier jeg bare highwaistjeans og shortser som er høye i livet! Sånn burde dere også tenke. Don't beat yourself up over a large butt.

Dere er jo så flinke til å gi komplimenter her på bloggen, og jeg får ofte kommentarer fra lesere som sier de er "misunnelige" for at jeg er "så pen." Men helt av ren nysgjerrighet lurer jeg på hva dere egentlig ser når dere ser dere selv i speilet? Interessant å høre hvilket syn dere har på dere selv :-)

Har du noen gang prøvd på deg et antrekk du selv har satt sammen fra klesskapet ditt, sett deg i speilet og tenkt "fyfaen så stilig dette var!" men like etterpå tenkt "men folk kommer vel til å synes dette ser rart ut..."? Det har ihvertfall jeg. Maaange ganger, og jeg blir like skuffet over meg selv hver gang. Jeg gjorde det sist i går. Prøvde på meg sølvskjørtet jeg fikk i posten, hadde på meg en sort strømpebukse under og en grå topp med motiv over, og syntes det var råfint. Likevel tenkte jeg "nei, folk på skolen kommer til å synes dette er altfor pyntete." Men så tok jeg meg selv raskt i å tenke ja, hva så egentlig? Det virker som om vi jenter alltid prøver å imponere noen, som om det er noen der ute vi må tilfredsstille med det vi har på oss. Men hvorfor skal man bry seg sånn om hva andre mener? Det viktige er jo at du synes du ser bra ut. Det vil alltid være mennesker som sitter klar med hagle for å skyte de som skiller seg ut, som mener det å være litt "særegen" er noe negativt, og som tror folk kler seg i spesielle klær for å få oppmerksomhet. Hva får oss egentlig til å tro at deres mening er den riktige? Det er ikke noe fasitsvar på hva som er fint og ikke. Det å tørre å gå i det du liker er et tegn på selvsikkerhet, selvstendighet og kreativitet. Før var jeg redd for at andre skulle snu seg etter å ha gått forbi meg og tenke "wæ, hva er det hun har på seg?" mens nå er det det jeg ønsker andre skal gjøre!

Jeg er så glad for at jeg har endret mine tanker om dette den siste tiden, faktisk de siste månedene. Jeg er kanskje ikke noen trendsetter, og jeg skiller meg nok ikke særlig ut i mengden, men jeg går i det jeg føler for uavhengig av andre. Jeg husker spesielt i USA at jeg bestandig gikk med klær venninnene mine syntes var rare. Da Levisshortsen aller først ble "in" i Norge for ca. et år siden, var jeg veldig tidlig ut med å kjøpe en, og jeg fikk mange rare tilbakemeldinger både på bloggen og fra venninnene mine i USA. De bare "haha, that looks like something my great grandma would wear!" og jeg bare "yeah, that's the point." De lo hver gang jeg hadde den på meg, men jeg brukte den hele tiden likevel. Det samme med highwaistjeans. Jeg husker jeg kjøpte min første highwaistbukse på Diesel i Oslo da jeg var 14 år, og jeg hadde aldri før sett noen på min alder i highwaistjeans. Jeg la ut bilder på bloggen, og leserne mine elsket den, selv om den var something else. Det er sånn man blir en inspirasjon for andre; ved å tørre å være den første til å gå med noe. 

Jeg er ikke redd for å gå i klær ikke alle andre går i, og jeg bryr meg fint lite om hva andre mener. Jeg går kanskje i klær som enkelte mener er litt på kanten, kanskje det er gjennomsiktige bluser eller mønstrete og knæsje jeans. Jeg går også i Levisshortser som så vidt dekker rumpa, selv om jeg ikke har verdens fineste bein, selv om appelsinhuden vises gjennom strømpisen og til tross for at jeg har brede hofter. Husk at det kun er du som legger merke til sånt ved deg selv, ingen andre gjør det. På akkurat det der er vi jenter vår egen verste fiende. Jeg har mange unike plagg hengende i klesskapet som roper etter å få bli med i et antrekk, og jeg skal bli enda flinkere til å gå i det jeg synes er fint. Hvis du hele tiden skal tenke over hva alle andre synes kommer du til å bli gal til slutt. Who cares, seriøst!

- Jeg elsker countrymusikk. Ja, jeg vet, det er en smule flaut... Her om dagen var jeg ute og kjørte med Alina da jeg spilte countrylista mi, og hun bare "næi kafan, slå av ta pisse her!" haha. Ble helt frelst da jeg bodde i USA, det er jo superpopulært der. Brianna og jeg brukte å kjøre turer i timesvis bare for å spille country på full guffe og synge høyt med. Ble så flink til å virkelig høre på tekstene da jeg bodde i USA. Nå gjør jeg det hele tiden, og det gir sangene så mye mer mening! Countrysanger med søte tekster var dessuten min magre trøst da hjemlengselen tok overhånd. For dere som er nysgjerrige, dere finner countrylista mi på Spotify HER, har markert favorittene mine med stjerner!

- Jeg har spilt volleyball i mange år, og nå skal jeg kanskje starte igjen! Er faktisk ganske god i den sporten, elsker å spille. Ble trekt ut til landslagssamling for et par år siden også, men satset aldri videre på talentet mitt. Tror det kommer av at jeg aldri har greid å ha skikkelig tro på meg selv. Man kommer ingen vei i livet uten tro på seg selv.

- Jeg drømmer om Boneless Honey BBQ Wings dyppet i ranchdressing fra Buffalo Wild Wings on a daily basis. Det er den BESTE maten jeg har spist i hele mitt liv. Ubeskrivelig godt. Can you blame me?

- Jeg er elendig til å ta mine egne råd. Jeg skriver hele tiden om å ikke omgås venner som drar deg ned i sørpa, at man skal være fornøyd med seg selv, at man ikke skal være i forhold man er ulykkelige i, at man skal ha på seg akkurat det man vil uten å tenke på hva andre mener osv., men sannheten er at mange av disse rådene burde jeg tatt selv. Aner ikke hvorfor det er sånn!

- Noe av det aller kvalmeste jeg vet er cocky gutter/menn som tror de er deiligere og bedre enn alle andre. Da mener jeg slike solariumsbrune "pappagutter" som vandrer rundt med bakoversveis i Ralph Lauren-skjorter og Canada Goose, og som bestiller drikke til alle jentene rundt bordet på byen for å vise seg. Det bare oser klyse og overdrevent høy selvtillit av hele dem, og det er ikke til å unngå å legge merke til at vedkommende er head over heels forelsket i seg selv og sitt eget speilbilde. Det er jo så utrolig lite attraktivt og sexy at det bare blir kleint.  Slike gutter som tror de kan velge og vrake fra øverste hylle fordi alle jenter ville sluppet alt de hadde i hendene for en kveld med dem uansett. I helga kom en ca. 22 år gammel klysefyr bort til meg og spurte om jeg ville bli med han hjem. Eller, det var mer som "bli med meg hjem i kveld da, søta ;)". Han er forøvrig fullstendig klar over at jeg har kjæreste. PUKE.

- Små egentlig ubetydelige "ting" kan snu om hele dagen min og gjøre den bedre. I dag fikk jeg for eksempel dette søte kortet og de hjemmelagde armbåndene fra en leser i posten sammen med Levisshortsen jeg byttet med henne. Fikk tårer i øynene, jeg! Tenk at noen orker å gjøre sånt for meg.

<3

I kveld har jeg ligget og tenkt over hvor sykt jeg gleder meg til alt jeg skal oppleve i tiden som kommer. I mai skal jeg være russ og feste mye mer enn levra har godt av, og i juni skal jeg endelig graduate etter 13 år med skolegang. Jeg gleder meg til å starte sommeren med venninnene, til å drikke Strawberry Daiquiri i sola på Brasseriet, til å dra på Frei og bade i kveldssola, til å vandre hjem fra byen midt på natta mens det enda er lyst. Mot slutten av juni reiser pappa og jeg på far og datter-tur til Nice, St. Tropez og Monaco. Jeg gleder meg til å komme til varmen, til å se de vakre franske byene, til å ligge på stranda og kjenne lukta av havet, til å spise ute på restaurant hver kveld, til å bli brun, til å shoppe i Monaco... Når vi kommer hjem er det Tahitifestival her i Kristiansund, det vil si konserter og mye festing. Etter det drar jeg på Grip med jentegjengen for å feire sankthansaften. Jeg gleder meg til å fiske, til å kjøre båt, til å bade i iskaldt vann, til å grille, til å drikke utepils. Kun to uker senere reiser jeg til California for å besøke familien min og alle vennene mine der. Jeg har ikke ord for hvor mye jeg gleder meg. Jeg gleder meg til å kunne feste på amerikansk vis, til å ha pool parties, til å spille beer pong, til å kjøre firhjuling ute på landet, til å ha photoshoots med jentene, til å le meg halvt ihjel med Bernie (vertsfar), til å hamstre sminke på Sephora, til å kjøre rundt i biler uten tak mens vi spiller høy musikk og kjenner den varme California-vinden i håret, til å spise på Buffalo Wild Wings og Pizza Plus, og til å drikke Starbucks og Jamba Juice. 

Og når høsten kommer skal jeg begi meg ut på den virkelige reisen min. Jeg skal starte fremtiden min. Jeg skal studere, flytte for meg selv, innrede min egen leilighet, lære meg å være selvstendig, og jeg skal bli kjent med mange nye, fine mennesker. Jeg vet ikke hvor jeg ender opp, men det blir bra uansett. Det er så fint å ha noe å glede seg til! Hva gleder du deg til?

Miami 2011

Det er litt trist at det er så mange par som er sammen uten at de egentlig vil være det. Altså, selvfølgelig vil de at det skal funke og at alt skal være fint, men ofte blir det ikke sånn. Ofte har de det fantastisk fint sammen den første tiden, og etter hvert går det over til å bli et helvete av et forhold, med bare krangling og spydigheter. Man gruer seg til å møtes fordi man vet det kommer til å ødelegge dagen, og man møtes i utgangspunktet fordi det bare er en vane, ikke fordi man har spesielt lyst. Man føler seg stygg og ekkel rundt hverandre, og selvtilliten fyker til bunns. Likevel presser man seg til å holde ut, fordi verdenen utenfor forholdet er helt ukjent og skremmende. Man vet ikke hvordan man vil takle å være alene. Det frister ikke å være for seg selv på fredagskveldene, det frister ikke å rote rundt med andre på fest, det frister ikke å bli klådd på av gutter som utnytter at du er singel, det frister ikke å begynne på nytt med denne "datinga", og det er ingenting med singellivet som virker positivt. Så man blir der man er. Ulykkelig, men ihvertfall trygg.

Når man begynner å kjenne den følelsen av at man glir lengre og lengre unna hverandre etter å ha vært sammen lenge, er det ubeskrivelig vondt og trist. Det er lett å ignorere det og regne med at det går over, men det kan være feil å overse det. Selvfølgelig skal man prøve så godt man kan å få ting til å fungere, men et forhold skal ikke være en utholdenhetstest. Du må kjenne på deg selv når du har fått nok, når du føler du ikke lengre får noe ut av å være i forholdet. Når du kjenner at følelsene er borte, og dere bare er kjærester for å være kjærester. Fordi det er det som er naturlig. Det er ikke noe poeng i å være fanget i et forhold som har råtnet. For det fins uendelig mange andre der ute som kan gjøre deg lykkelig hvis du bare gir de en sjanse.

Da jeg gikk på ungdomsskolen hadde jeg en kjæreste jeg var helt gal etter. Det høres kanskje teit ut siden jeg var såpass lita, men det føltes veldig ekte og virkelig der og da. Jeg var lykkelig, og følte meg som verdens heldigste. En dag gjorde han det slutt med meg, og hele verdenen min gikk i tusen knas. Jeg hadde så vondt og var så lei meg at jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre. Jeg gråt, gråt, gråt, spiste masse iskrem, gråt, gråt, spise mer iskrem, gråt and so on... Jeg fikk ikke komme på besøk til han, og jeg måtte tåle synet av han med den nye kjæresten han etter hvert fikk. 8 måneder senere møtte jeg Håkon, og jeg innså at det faktisk går an å komme seg videre og starte på nytt med noen. Vi har vært sammen i nesten fire år nå. Folk går gjennom dette hele tiden, det er mulig.

"There's plenty of fish in the sea" sier de. Men jeg vet hvor skremmende tanken av å starte helt på nytt med noen andre er. Det tar så lang tid å bli helt trygg på noen, spesielt om selvtilliten ikke er helt på topp. Du må på nytt venne deg til å være deg selv rundt han, å gå i undertøy foran han, du må se om han synes du er fin selv om lårene dine er dekket med appelsinhud, du må våkne den første morgenen etter du har overnatta og finne ut om han fortsatt vil ha deg når han ser ditt sanne jeg uten sminke med trøtte øyne og hår til alle kanter, du må finne ut om han liker deg selv om du snorker som en kvalt gris på natta, du må venne deg til å si akkurat hva du mener i alle situasjoner igjen... Man må starte fra begynnelsen av, og tanken er så lite fristende som noe kan være. Men det går ikke an å tenke slik. Du må ta såpass ansvar for deg selv at du gjør det du fortjener, og det som gjør deg lykkelig. Velger du å gjøre det slutt vil det være vanvittig tøft en periode, men du vil bare komme sterkere ut av det. Og du vil takke deg selv for at du ga slipp på det som en gang gjorde deg ulykkelig.

Fikk en kommentar på bloggen om hvordan jeg hadde det her om dagen, og visste ikke helt hva jeg skulle svare. For hvordan har jeg det egentlig? Hvis jeg ser ting i perspektiv har jeg det bra. Men om jeg skal si det som det er, så er jeg ikke lykkelig. Det har jeg ikke vært på lenge. Jeg har et bra liv jeg aldri i verden ville byttet med noen, men når jeg ser meg i speilet ser jeg ikke den lykkelige og livsglade jenta jeg en gang var. Det er litt trist, men alle har vel slike perioder. Det er vanskelig å sette ord på hva det er. Det er så mange småting som bygger seg opp og blir til et problem over tid. 

Jeg liker ikke å bo i denne byen. Altså, jeg elsker selve Kristiansund, problemet ligger i at i en så liten by vet alle alt om deg, og man kan aldri gå verken på butikken eller på trening uten å møte på noen man kjenner. Jeg hater det. Det blir til at alle stikker nesa si i alle andres saker. Folk vet alt om deg, alt fra hvor lenge du greier å løpe på tredemølla, til når du sist stusset håret. Jeg blir stadig konfrontert med ting folk påstår jeg har gjort, men som aldri i verden har skjedd. Her om dagen fikk jeg en melding på Facebook fra en fyr som spurte "Hvorfor er du utro mot Håkon?". Han "hadde sett oss kline ved byfossen her i Kristiansund natt til fredag." Så blir jeg litt sånn okei, er det noe mer jeg ikke vet om livet mitt eller? Du vet jo tydeligvis mer om meg enn jeg gjør selv. For sikkerhets skyld ringte han Håkon og fortalte det til han også, og da brøt jo helvete løs, for hvem blir vel ikke mistenksom når de får en sånn beskjed fra noen de kjenner? Jeg gikk rundt med en klump i magen i flere dager selv om det overhodet ikke var sant. Det er så ekkelt. Kristiansund er en by full av bedrevitere og nysgjerrige mennesker som bare er ute etter å gjøre livet surt for andre. Det er ihvertfall altfor mange av de. Men slike fins det vel over alt.

Jeg føler jeg ikke har noe å gjøre her, og jeg er lei av å se de samme menneskene dag ut og dag inn. Jeg har så lyst på noe nytt! Jeg vil komme meg til et sted hvor jeg glir mer inn i mengden, hvor jeg kan gjøre akkurat hva jeg vil uten at noen bryr seg, hvor ingen vet hva jeg heter eller hvem jeg er, hvor ingen allerede har noen inntrykk å basere hva de mener om meg på. Et sted hvor jeg kan starte fra begynnelsen igjen. Jeg gleder meg helt vanvittig mye til å flytte vekk til høsten. Det er ikke så viktig hvor jeg flytter, jeg vil bare ha noe nytt. Men jeg sier ikke at jeg tror alle brikkene vil falle på plass om jeg flytter. Det tror mange, men sånn vet jeg av erfaring at det ikke er. Ting blir sjelden slik du hadde sett for deg, men det kan likevel bli fantastisk bra. For å være helt ærlig så savner jeg USA bare mer og mer. Der var det ihvertfall noe å gjøre, og jeg var sammen med venninner hver eneste dag. Her rekker jeg bare å møte venninner på de få minuttene mellom de møter kjæresten og er på jobb. Det holder ikke for meg. Jeg liker å ha noe å gjøre, jeg liker å ha planer. Men snart er det min tur til å starte livet mitt et annet sted, og jeg har tro på at det blir bra! Det må det bli. Jeg tror jeg kommer til å flytte til Oslo til høsten, det er ihvertfall sånn det ser ut nå. Er mer gira på det enn London. Det avhenger bare av om jeg kommer inn på skolen jeg vil. Kanskje jeg har noen lesere som studerer i Oslo som kan si litt om hvordan det er? :-)

Noen som kjenner seg igjen?

Jeg oppdaterte forresten salgsbloggen med mange nye plagg i dag, for dere som er interesserte :-)

Siden dere lurte så mye på dette med de næreste vennene mine, tenkte jeg like så godt å skrive det i et innlegg. Det er fire jenter jeg vil kategorisere som mine beste venninner, og det er Sissel, Ingrid, Alina og Emma. Sissel og Ingrid er ett år eldre, mens Alina og Emma er like gamle som meg.

Sissel har jeg kjent siden barnehagen, og vi har vært bestevenner siden 8. klasse. Vi er så like på mange måter, og det gjør at vi er veldig close! Vi snakker begge rett fra levra, vi blir irritert og flirfull av de samme tingene, vi kommer alltid ti minutter forsent, vi elsker å feste, og har veldig mange like interesser. Vi har også mange felles venninner. Jeg kan snakke med Sissel om absolutt alt, og hun har alltid noen gode råd å komme med. Hun sier ikke nødvendigvis det jeg vil høre, men det jeg trenger å høre. Og sånne venner er gull verdt. Elsker Sissel fordi hun er så spontan, og plutselig kan hun finne på å si "næi, ska vi ta oss ei pils eller?" om vi sitter på kafé en dag. En dag vi var på Brasseriet snakket vi om å dra til London ei langhelg, og en time etterpå var turen bestilt. Vi var der i desember og hadde det helt fantastisk, selv om jeg tror hun heller vil dø enn å bli med meg på shoppingtur igjen, haha... Sissel og jeg krangler aldri, og det synes jeg er så bra ved vennskapet vårt. Det er aaaldri noe drama. Føler meg så trygg med Sissel, og vet jeg kan være meg selv 100% rundt henne. Hun er ei ubeskrivelig god venninne som kjenner meg bedre enn jeg kjenner meg selv! I love her.

Ingrid har jeg også kjent i mange år, men vi ble gode venninner først i 10. klasse. Ingrid dømmer meg aldri, og derfor er hun ofte den første personen jeg går til om jeg trenger å snakke med noen om noe. Hun er så tålmodig og blir aldri lei av å høre på meg. Liker jeg ihvertfall å tro. Hun er hele tiden glad og fornøyd, og det er umulig å ikke være i godt humør rundt henne! Ingrid er venninna som alltid slår an med dirty jokes, som drar frem vannpipa på fest, og som slår seg helt løs på dansegulvet. Ingrid blir med på absolutt alt, hun er sannsynligvis den minst kjedelige venninna jeg har. Likevel er hun veldig "chill", og hun er en sånn type det er veldig behagelig å være sammen med. Ingrid og jeg er faktisk ganske ulike, but opposites attract! Mens for eksempel Sissel alltid er på min side hvis jeg skal konfrontere noen med noe eller gjøre noe drastisk, er Ingrid den som alltid stopper meg fra å gjøre noe dumt. Hun er forresten helt utrolig pen og har en kropp to die for, men hun er en sånn type som ikke er helt klar over det selv. Hun er veldig jordnær og søt. Nå er hun i Australia på gateway college, og jeg gleder meg helt sykt til hun kommer hjem i mai!

Alina er soulmaten min, vi har vært bestevenner i tre år nå. Vi er så like på alle måter at det nesten er litt skummelt. Vi shopper begge litt for mye enn lommeboka kan tåle, vi er altfor glad i mat (særlig junk), vi drikker oss alltid hakket for full i helgene slik at vi må passe på hverandre, og vi blir glad og sint av akkurat de samme tingene. Alina er vel venninna jeg slarver mest med, om det er lov å være så ærlig. Hadde noen tatt opp telefonsamtalene våre hadde vi blitt henrettet. Vi sender sikkert 100 meldinger daglig hvor vi bare skriver småting som "faen, er så sulten!" eller "det sitter en idiot bak meg og slafser som om det er hans siste dag på jord." Vi har dessuten akkurat samme humor, og et like elendig ordforråd. Derfor ler vi konstant når vi er sammen. Det er ingen jeg har det så artig med som henne. Vi kan se på hverandre og vite hva den andre tenker. Hun er venninna jeg kan gjøre absolutt alt med. Vi kan ligge hjemme hos henne på hver vår sofa uten å si et ord, men det er aldri pinlig stillhet. Alina snakker også rett fra levra, hun legger ihvertfall ingenting imellom, og det beundrer jeg ved henne. Her om dagen hadde jeg vært hos henne i flere timer til langt på natt, og midt i ei setning mens jeg holder på å fortelle henne noe, brøler hun "faan, kanj du stekk no?!". Alina er den jeg ringer hvis jeg føler jeg har gjort noe galt. Da sier jeg "kan du si noe så jeg ikke trenger å ha dårlig samvittighet?", så sier hun "dette er så typisk deg...", men likevel får hun meg alltid til å føle meg bedre etterpå. Vi kjenner hverandre inn og ut, og Alina vet sannsynligvis mer om meg enn noen! Hun er ei veldig god venninne, og jeg vet hun ville sluppet alt hun hadde i hendene for å være der for meg om jeg trengte det. Alle burde ha ei sånn venninne!

Emma ble jeg kjent med da jeg startet på volleyball i 7. klasse. Hun er veldig annerledes fra de andre venninnene mine. Hun er veldig rolig, og vil heller ligge hjemme med brownies og en film på lørdagskveldene enn å feste! Emma er veldig ærlig, og det elsker jeg. Hun gir meg alltid gode råd, både når det kommer til viktige ting som forhold og familieproblemer, eller når det er spørsmål om jeg skal kjøpe jakka jeg prøvde på H&M. Når vi er sammen prater vi i ett sett, og vi har begge like mye vi skulle ha sagt. Hun er ei sånn venninne jeg vet alltid vil være der. Jeg er sikker på vi kunne latt være å møtes på flere år, men ting ville likevel vært akkurat de samme når vi møttes igjen. Det er det man kaller et stabilt vennskap. Vi trenger ikke møtes flere ganger i måneden for å holde kontakten. Mange lurer på hvorfor jeg og Emma er så gode venner, for vi er faktisk veldig forskjellige! Grunnen til at vi er så gode venninner er fordi vi har kjent hverandre så lenge, vi vet alt om hverandre, og hun er ei veldig god venninne. Hun ler av meg hele tiden fordi jeg er så håpløs, og fordi jeg er så ærlig og direkte i alt jeg sier. Mens de andre venninnene mine er like syke i hodet som meg, er Emma den venninna som rister på hodet og ler av meg. "Haha, off, du assa..." sier hun hele tiden, og hun er flink til å sette meg på plass. Emma er ei veldig real og ekte venninne, og jeg vet alltid at jeg kan stole på henne.

Det er så vanvittig slitsomt at vi jenter alltid ser det fine i alle andre jenter, men ikke i oss selv. Jeg tar meg selv hele tiden i å tenke "åhh, tenk om jeg hadde hatt en så fin nese!" eller "wow, så fine og markerte muskler hun har". Vi er eksperter på å bryte ned oss selv på den måten, og de skyhøye kravene vi stiller til oss selv er jo uoppnåelige. Det samme med all denne kroppsfikseringa, som tilsynelatende bare blir verre og verre. Jenter ned i 14-årsalderen skriver på Twitter om at de skulle ønske de hadde "en perfekt kropp". Hvorfor det? Hvem prøver du å imponere? De som er glad i deg og er reale mennesker bryr seg ikke om du veier 50 eller 80kg, og resten er det jo bare å gi en lang f i. Her om dagen fikk jeg en kommentar om at jeg spiste så mye søtsaker. Ja, jeg gjør det, fordi jeg elsker det, og jeg kunne helt ærlig ikke brydd meg mindre om jeg får litt store lår eller litt sidevalker. Det er så mye viktigere å kose seg enn å være en size zero.

Livet er for kort til å bruke tid på ting som får deg i dårlig humør. Ikke kast bort tid på å stå foran speilet og irritere deg over en bred nese og tynt hår. Det er den du er, og du bør heller lære deg å være stolt av det fine ved deg selv. Ikke bruk tid og energi på mennesker som ikke tilfører noe positivt til livet ditt, som gjør deg frustrert og sint, som gjør at du mister tilliten du har til deg selv. Ikke la stygge bemerkninger ødelegge deg. Slikt bunner nesten alltid i at noen innerst inne skulle ønske de var som deg. Ikke rot bort tid på å være sammen med en person som ikke gjør deg lykkelig. Det fins uendelig mange andre der ute som ville gjort alt i sin makt for at du skulle være lykkelig. Det er aldri noe poeng i å være ulykkelig fordi du er redd for å slippe taket på det som gjør at du er det. Don't settle for anything less than what you deserve. Ikke kast bort tid på å angre på avgjørelsene du har tatt i livet. Alle valgene har fått deg der du er i dag, og de er med på å definere den personen du er. Alle mennesker gjør feil, men i stedet for å pine deg selv ved å tenke på det, bør du heller lære av det og se på det som at du er en erfaring rikere. Move on, what's in the past is in the past. Ikke vær usikker på om du skal ta sjanser, bare hopp i det og lær den harde veien om du må. Da har du ihvertfall vært modig nok til å prøve, og mer kan du ikke kreve av deg selv. Ikke sett for høye mål, men følg drømmene dine. Du kan klare alt du vil. Husk at livet ikke handler om å imponere og å ha "status", det handler om å være glad og å trives med det man gjør.

Det er ikke vits i å tenke på hvordan ting kunne ha vært. Fokuser på hvordan ting faktisk er, og gjør det beste ut av det. Vi kan ikke alle være supermodeller, filmstjerner og klisterhjerner. Vi er ikke alle født i møblerte hjem med foreldre som driter penger. Men vi har bare ett liv her på jorda, og det er for kort til at vi skal kaste bort tid på ting som ikke er viktige. Lev i nuet, og dersom du har sjansen til å bli opplevelser og erfaringer rikere, ta den! Det er bedre å angre på noe man gjorde, enn å angre på noe man aldri våget å gjøre. Det er ihvertfall mitt motto for fremtiden!