Det går mot sommeren, og det er på denne tiden av året vi jenter gjør siste innspurt for å få den "perfekte sommerkroppen." Men hvorfor er det så viktig med denne perfekte sommerkroppen? Er det for å tilfredsstille øynene til de kåte guttene på stranda? Eller for å gjøre de andre jentene på sommerfesten sjalu? Er det for å gjøre kjæresten stolt? Jeg mener at alle som vil "gå ned i vekt" eller "bli tynnere" bør ha et konkret svar på dette spørsmålet. Det aller viktigste er å huske at du gjør det for deg selv og din egen helse, ikke for andre. Jeg skal innrømme at jeg også er en av de som plutselig ble litt stresset da jeg så på kalenderen, og som nå må ta et skikkelig skippertak før bikinisesongen er her. Personlig er mitt svar på spørsmålet at jeg vil se sunn ut. Jeg vil ikke se ut som en lat jævel som har ligget i senga og sett på serier i hele vinter, selv om det er nettopp det jeg har gjort... Men det er ikke det at jeg vil bli direkte tynnere, for jeg synes jeg allerede er tynn nok som jeg er. Jeg vil bli sunnere, og jeg vil få en strammere og sterkere kropp. Jeg har ganske markerte curves, alt fra store pupper til kraftige lår og brede hofter, og hensikten min er i hvert fall ikke å prøve å få vekk disse. Mange har store komplekser for formene sine, men jeg synes bare det er feminint og sexy! Jeg har en shorts jeg elsker men som er akkurat litt for liten, så mitt mål er å komme meg inn i den før jeg reiser til USA den 17. juli! For meg hjelper det å sette seg slike mål for å ha noe å jobbe opp mot.

En av de største "feilene" vi gjør når vi prøver å gå ned i vekt er at vi sammenligner oss med andre. Det blir helt feil å gjøre det, for på denne måten bryter du ned din egen selvtillit og ikke minst motivasjon. Alle mennesker er forskjellige når det kommer til både utholdenhet, kroppsbygning, muskelmasse, fettprosent i kroppen osv. Derfor er det helt individuelt hvor mye en person trenger å trene for å kvitte seg med det ekstra fettet. Mens noen kanskje kan løpe 4x4 på tredemølle tre ganger i uka i en måned og være kvitt magefettet, kreves det mye mer av andre. Jeg, for eksempel, har alltid hatt veldig vanskelig for å få markerte muskler uansett hvor mye jeg trener, og det er bare slik kroppen min er tilrettelagt.

Så hva gjør JEG for å jobbe meg opp mot kroppen jeg vil ha? Jeg mener lavkarbodietter og slikt er oppskrytt, og for meg er det mer enn nok å bare generelt trene litt mer, kutte ned litt på junk og brus, spise mer frukt og grønnsaker, og ikke spise bare for å spise. Jeg har en uvane med å spise når jeg kjeder meg. Det blir mer som et tidsfordriv enn noe nødvendig. Har jeg ikke noe å gjøre går jeg opp i kjøkkenskapet og snoker etter søtsaker, eller sender melding til ei venninne og hører om vi skal ta oss en tur på kafé. Not good! Så for meg handler det stort sett om å få et bedre kosthold og kvitte meg med slike uvaner. Mange tror den eneste måten å slanke seg på er å kutte ut absolutt alt av søtsaker, kun drikke vann, trene hver eneste dag og ikke spise seg helt mett når man spiser middag. Skal du gjøre det på den måten kommer du ikke til å greie det, så mye kan jeg si. Alt må skje med måte, og den beste måten er i mine øyne å kutte ned gradvis på drittmat, og trene mer enn du i utgangspunktet gjorde. Om det så vil si at du går fra null trening i uka til 1-2 dager i uka er det KJEMPEBRA! Alt av framskritt er bra. Men en veldig drastisk overgang fra godteri hver eneste dag til NULL godteri er å overdrive. Alt man trenger å gjøre i første omgang er å redusere, forminske, forbedre. Jeg er ingen ekspert, men her er noen tips til hva som kan hjelpe deg på veien:

• Jeg vet selv hvor vanskelig det er å komme seg avgårde på treningssenteret for å løpe ved siden av alle som har 10 ganger så god kondisjon som deg. Tro meg, jeg har vært støttemedlem der i snart et år nå... For meg er det mye mer fristende å for eksempel gå en tur på et lite fjell, så prøver jeg å gå opp på kortere tid for hver gang! Jeg har veldig kraftig astma og sliter mye med pusteproblemer. Dårlig lungekapasitet fører til kortere utholdenhet, så derfor hater jeg for eksempel å løpe på tredemølle. Dette er noe jeg gjør likevel, for det er helt klart den mest effektive måten å bli kvitt det ekstra fettet på!
• Hvis du blir søtsyk kan du heller kutte opp for eksempel vannmelon og bær i småbiter, og snavle på det i stedet for å hente sjokoladen i skapet. Det er mye sunnere, smaker mye bedre og man blir ikke kvalm av det etterpå!
• Sørg for å hele tiden ha frukt og grønnsaker liggende i kjøleskapet. Spis grønnsaker eller frukt til alle måltider, og lag deg en regel om at du for eksempel skal spise 5 grønnsaker/frukter i løpet av dagen!
• Ta fram sykkelen nå som våren har kommet. Sykle til butikken, til kjæresten, eller ta deg en liten sykkeltur med musikk på ørene om du kjeder deg! Da får du trent mye muskulatur i tillegg til kondisjon, og du merker det nesten ikke engang.
• I stedet for å bruke 50kr på mat i skolekantina kan du steke deg noen grove rundstykker på morgenen, smøre på dem og ta de med deg til lunsj. Da kan du også ha med en liten kålrabibit, noen oppkuttede pæreskiver, eller kanskje noen jordbær!
• Selv tar jeg 30 situps, 20 pushups og 30 knebøy hver kveld rett før jeg legger meg. Dette er slike småting som kan hjelpe deg å nå målet ditt, og det tar ikke lang tid heller!

Miami, Florida mai 2011.

Håper dette var litt motiverende for dere i samme situasjon! :-) Men husk at det alltid er viktigere å være lykkelig og kose seg enn å ha drømmekroppen.

Har fått mange spørsmål om jeg kan skrive et innlegg om homofili, så jeg har skrevet et innlegg om dette. Har valgt å fokusere på homofile gutter. Here it goes.

Vi kjenner vel alle noen som åpenbart er homofil, men som selv ikke vil innrømme at de er det. Vel, vi kan vel ikke vite det, men vi vet det liksom likevel. De påstår at folk sier de er "homo" bare fordi de kler seg bra. Dersom de er "redde" for å komme ut av skapet skjønner jeg godt at dette er en enkel unnskyldning å bruke, men sannheten er jo at ingen påstår at noen er homofil bare fordi de kler seg bra. Slikt merker man blant annet i oppførselen, måten vedkommende snakker og beveger seg på, interesser, og ja - på hvordan vedkommende kler seg! Man får lyst til å gå bort til vedkommende, holde rundt dem og si "det er HELT greit!" Jeg kan ikke forestille meg hvor vondt det må være å stenge inn seg selv på den måten der. Det må være vanskelig å late som om du er noen du egentlig ikke er, bare fordi du er redd for hvilke reaksjoner det vil få fra nære og fjerne rundt deg. Jeg tror dessuten det er verre å være en homofil som benekter at han er det (mens alt tyder på at han er det), enn å være en homofil som står frem, er åpen om det, og er seg selv fullt ut. Jeg forstår veldig godt at det er en tøff prosess å offentliggjøre at man er homofil. Mange er redde for folk generelt sine reaksjoner. Men hva har det egentlig å si hva offentligheten mener? For deg er de jo kun en haug mennesker du ikke har noe med å gjøre, som ikke påvirker livet ditt på noen som helst måte, og som du verken kjenner eller har noe forhold til. De spiller jo absolutt ingen rolle og du ville ikke merket noen forskjell om de ikke fantes. De kan da bare mene hva de vil, for det vil de jo gjøre uansett? Du vil uansett ha en støttende familie som er glad i deg, og venner som stiller opp fordi de bryr seg, og det er det eneste viktige. Sånn bør man tenke i alle lignende situasjoner. 

Det er helt vanvittig mange som fortsatt tror at det å være homofil er en psykisk lidelse, eller at det bare er en "fase i livet." Det er ikke slik det fungerer. I USA hadde jeg en homofil bestekompis. Han var verdens beste! Han elsket å shoppe, han var veldig oppdatert på motefronten, han snakket hele tiden om gutter han hadde vært med, hadde sin egen blogg, og snakket veldig feminint. Foreldrene hans var helt imot at han var homofil, og før jeg kom til USA hadde de sendt han til terapi fordi de mente det var noe som kunne kureres. Han sto likevel på sitt, og etter hvert innså foreldrene hans at dette er den han er, og de har mer eller mindre godtatt det. Det står det virkelig respekt av. Da jeg bodde i USA var det også en 21 år gammel gutt som tok livet sitt. I følge familien var det fordi det ble for vanskelig for han å være homofil. Tenk at det kan være så vanskelig å være en person man egentlig ikke er at den eneste utveien man ser er å ta livet sitt. Det skal jo ikke være sånn, dere! Dette er også en av grunnene til at jeg er ateist, nettopp fordi jeg er SÅ imot at homofile ikke skal behandles på lik linje som heterofile. I USA og forøvrig over alt i verden er det land som fortsatt ikke tillater homofilt ekteskap. Ærlig talt, hvilket århundre lever disse folkene i? Tenk at bare fordi de er tiltrukket av det samme kjønn skal de ha mindre rettigheter? Det at man er tiltrukket av det samme kjønn definerer en ikke som person, det sier bare noe om hvilken type mennesker kroppen tiltrekkes av, og hvem man helst vil gå til sengs med, enkelt og greit. Egentlig tror jeg vi alle er bifile, men at vi har noe vi helst foretrekker. Men det er bare min teori.

Vi er i år 2012 og vi bor i et såpass tolerant land som Norge, det er ingen grunn til å være redd for å komme ut av skapet. Jeg vet ikke om jeg har noen homofile lesere, men om jeg har det så håper jeg dere tør å stå fram som den dere er. For at man skal kunne være lykkelig må man trives i sitt eget skall. Ikke tenk på hva folk kommer til å mene, for uansett hva og hvem du er vil folk kritisere deg. In the end må du faktisk tenke på deg selv, for vi står alle helt alene i denne verdenen, selv om det er en klisjé. Du kan ikke la andre bestemme hvordan livet ditt skal være. Aldri gi noen den makten. 

ph_weheartit

Det er helt utrolig hvor mye jenter finner seg i for tiden. Jeg ser stadig flere eksempel på jenter som finner seg i å bli baksnakket, å bli rakket ned på, å bli latterliggjort ved at kjæresten er utro, eller å bli ydmyket ved at eksen ligger med deres nærmeste venninner. Men gjør de noe med det? Nei. De er redde for å sette ned foten, og jeg forstår ikke hvorfor. Innser de ikke at det er DE som driter seg ut ved å la andre være sånn mot dem? Mange tror det er "kult" å late som de gir faen, men i mine øyne blir det bare dumt. Alle jenter bør ha respekt for seg selv, og enkelte ting er bare ikke OK uansett hvordan du vrir og vender på det. Dersom du får bekreftet at dine nærmeste venninner slenger dritt om deg, sier det seg vel selv at du ikke bør kaste bort mer tid på dem. Hvis eksen din har ligget med bestevenninna di, hva har du å tape på det? Da er åpenbart ingen av dem noe å samle på uansett, og du kan like så godt avslutte det hele ved å si hva du mener om det de gjorde. Common sense.

Hvis noen kommer med falske påstander om deg er det ikke alltid riktig å overse det. Av og til må du faktisk forklare deg selv og bevise for vedkommende at de tar feil. Du bør ikke finne deg i å få dritt slengt i trynet, spesielt om den dritten ikke engang stemmer med hva som er sant. Det samme hvis kjæresten er utro gang på gang, enten det er i form av fysisk kontakt med andre jenter, eller generell flørting. Mange jenter er altfor svake for kjæresten sin, og finner seg i absolutt alt han gjør. Hvis du finner deg i slikt uten å gi han konsekvenser for det, tror du virkelig ikke han vil benytte seg av det senere? Du vil ikke at han skal tro at han har deg rundt lillefingeren og at du kommer til å dilte etter han i all evighet. Da vil han forstå at du er svak, og det vil han utnytte. Svakhet er ikke noe man er født med. Det er noe man tillater seg selv å utvikle etter hvert, og alle som er redd for å si ifra om hva de mener må endre tankegang. Stand up for yourself, girls. Jeg synes det er flaut, jeg. Ingen skal finne seg i å bli behandlet på en måte som gjør at du føler deg dum eller at du blir såret. Det er ikke greit å bare ignorere det, eller tenke at jaja, det går vel over. Man skal ikke finne seg i å bli nedverdiget på en sånn måte, og de personene som får deg til å føle deg sånn bør få vite at du ikke tolererer det.

If you want to be respected by others, you should start by respecting yourself.

Har aldri vist dere dette fordi jeg føler det er litt personlig, men jeg blir så lykkelig av å lese og se igjennom alle disse bøkene at dere bare må se det. Før jeg dro til USA kjøpte pappa en dagbog til meg og sa jeg måtte skrive i den i løpet av året mitt. Jeg skrev i den hver dag i USA, og det er jeg SÅ glad for at jeg gjorde. Gleder meg til å vise den til barna mine! Har også årboka fra skolen og en egen bok Diana laget til meg med hilsener fra nære og fjerne, mange artige quotes og mange bilder jeg aldri i verden kunne vist dere, haha... Den boka skal IKKE barna mine se, for å si det sånn. Har plukket ut mine favorittbiter så dere kan se. Savner det så mye at jeg ikke finner ord...

<3

Alt slankepresset som regjerer for tiden har fått meg til å tenke over hva jeg egentlig synes om meg selv, utseendet mitt og kroppen min. Tiden etter jeg kom hjem fra USA føler jeg at jeg på en måte har funnet meg selv. Jeg vet hvem jeg er, hva jeg står for, og jeg vet hva som er viktig og uviktig for meg. Uansett hvor vakre, slanke og sunne vi er, greier vi alltid å finne et eller annet som kunne vært finere. Jeg har alltid vært veldig selvkritisk når det kommer til utseendet mitt, men den siste tiden har jeg fått et mye mer avslappet forhold til kroppen min, og jeg har lært meg å heller fremheve det jeg liker fremfor å skjule det jeg hater. De små sidevalkene irriterer meg ikke like mye lengre, jeg har lært meg å heller le av de utstikkende ørene, jeg har slått meg til ro med appelsinhuden, og jeg har innsett og funnet meg i at jeg ikke har like lett for å få markerte lårmuskler som alle andre. Jeg har jo så mye annet jeg bør være fornøyd med!

Likevel er det litt trist når man skal på fest, prøver en topp i speilet og tenker nei, jeg kan ikke ha på meg denne, man skulle jo tro jeg er permanent bosatt på burgerking. Men i stedet for å kaste meg i bilen og dra på trening, finner jeg heller en topp som sitter finere på kroppen min. For let's face it, vi er ikke alle bygd for å gå i tighte kjoler, tubetopper og bukser som er lave i livet, og det er GREIT. Det er ingen vits i å presse seg inn i noe man ikke føler seg komfortabel i. Jeg, for eksempel, føler jeg ser større ut når jeg går i utringede topper som viser puppene mine på fest, så jeg foretrekker å bruke topper som går ganske langt opp ved halsen. Hvorfor lage en big deal ut av det? Det er jo ikke noe problem å finne topper som ikke er utringet. Det samme med jeans. Jeg kan ikke gå i jeans som er lave i livet, for jeg har store hofter og en relativt stor bakende, og det ser bare ikke flatterende ut. Derfor eier jeg bare highwaistjeans og shortser som er høye i livet! Sånn burde dere også tenke. Don't beat yourself up over a large butt.

Dere er jo så flinke til å gi komplimenter her på bloggen, og jeg får ofte kommentarer fra lesere som sier de er "misunnelige" for at jeg er "så pen." Men helt av ren nysgjerrighet lurer jeg på hva dere egentlig ser når dere ser dere selv i speilet? Interessant å høre hvilket syn dere har på dere selv :-)

Har du noen gang prøvd på deg et antrekk du selv har satt sammen fra klesskapet ditt, sett deg i speilet og tenkt "fyfaen så stilig dette var!" men like etterpå tenkt "men folk kommer vel til å synes dette ser rart ut..."? Det har ihvertfall jeg. Maaange ganger, og jeg blir like skuffet over meg selv hver gang. Jeg gjorde det sist i går. Prøvde på meg sølvskjørtet jeg fikk i posten, hadde på meg en sort strømpebukse under og en grå topp med motiv over, og syntes det var råfint. Likevel tenkte jeg "nei, folk på skolen kommer til å synes dette er altfor pyntete." Men så tok jeg meg selv raskt i å tenke ja, hva så egentlig? Det virker som om vi jenter alltid prøver å imponere noen, som om det er noen der ute vi må tilfredsstille med det vi har på oss. Men hvorfor skal man bry seg sånn om hva andre mener? Det viktige er jo at du synes du ser bra ut. Det vil alltid være mennesker som sitter klar med hagle for å skyte de som skiller seg ut, som mener det å være litt "særegen" er noe negativt, og som tror folk kler seg i spesielle klær for å få oppmerksomhet. Hva får oss egentlig til å tro at deres mening er den riktige? Det er ikke noe fasitsvar på hva som er fint og ikke. Det å tørre å gå i det du liker er et tegn på selvsikkerhet, selvstendighet og kreativitet. Før var jeg redd for at andre skulle snu seg etter å ha gått forbi meg og tenke "wæ, hva er det hun har på seg?" mens nå er det det jeg ønsker andre skal gjøre!

Jeg er så glad for at jeg har endret mine tanker om dette den siste tiden, faktisk de siste månedene. Jeg er kanskje ikke noen trendsetter, og jeg skiller meg nok ikke særlig ut i mengden, men jeg går i det jeg føler for uavhengig av andre. Jeg husker spesielt i USA at jeg bestandig gikk med klær venninnene mine syntes var rare. Da Levisshortsen aller først ble "in" i Norge for ca. et år siden, var jeg veldig tidlig ut med å kjøpe en, og jeg fikk mange rare tilbakemeldinger både på bloggen og fra venninnene mine i USA. De bare "haha, that looks like something my great grandma would wear!" og jeg bare "yeah, that's the point." De lo hver gang jeg hadde den på meg, men jeg brukte den hele tiden likevel. Det samme med highwaistjeans. Jeg husker jeg kjøpte min første highwaistbukse på Diesel i Oslo da jeg var 14 år, og jeg hadde aldri før sett noen på min alder i highwaistjeans. Jeg la ut bilder på bloggen, og leserne mine elsket den, selv om den var something else. Det er sånn man blir en inspirasjon for andre; ved å tørre å være den første til å gå med noe. 

Jeg er ikke redd for å gå i klær ikke alle andre går i, og jeg bryr meg fint lite om hva andre mener. Jeg går kanskje i klær som enkelte mener er litt på kanten, kanskje det er gjennomsiktige bluser eller mønstrete og knæsje jeans. Jeg går også i Levisshortser som så vidt dekker rumpa, selv om jeg ikke har verdens fineste bein, selv om appelsinhuden vises gjennom strømpisen og til tross for at jeg har brede hofter. Husk at det kun er du som legger merke til sånt ved deg selv, ingen andre gjør det. På akkurat det der er vi jenter vår egen verste fiende. Jeg har mange unike plagg hengende i klesskapet som roper etter å få bli med i et antrekk, og jeg skal bli enda flinkere til å gå i det jeg synes er fint. Hvis du hele tiden skal tenke over hva alle andre synes kommer du til å bli gal til slutt. Who cares, seriøst!

- Jeg elsker countrymusikk. Ja, jeg vet, det er en smule flaut... Her om dagen var jeg ute og kjørte med Alina da jeg spilte countrylista mi, og hun bare "næi kafan, slå av ta pisse her!" haha. Ble helt frelst da jeg bodde i USA, det er jo superpopulært der. Brianna og jeg brukte å kjøre turer i timesvis bare for å spille country på full guffe og synge høyt med. Ble så flink til å virkelig høre på tekstene da jeg bodde i USA. Nå gjør jeg det hele tiden, og det gir sangene så mye mer mening! Countrysanger med søte tekster var dessuten min magre trøst da hjemlengselen tok overhånd. For dere som er nysgjerrige, dere finner countrylista mi på Spotify HER, har markert favorittene mine med stjerner!

- Jeg har spilt volleyball i mange år, og nå skal jeg kanskje starte igjen! Er faktisk ganske god i den sporten, elsker å spille. Ble trekt ut til landslagssamling for et par år siden også, men satset aldri videre på talentet mitt. Tror det kommer av at jeg aldri har greid å ha skikkelig tro på meg selv. Man kommer ingen vei i livet uten tro på seg selv.

- Jeg drømmer om Boneless Honey BBQ Wings dyppet i ranchdressing fra Buffalo Wild Wings on a daily basis. Det er den BESTE maten jeg har spist i hele mitt liv. Ubeskrivelig godt. Can you blame me?

- Jeg er elendig til å ta mine egne råd. Jeg skriver hele tiden om å ikke omgås venner som drar deg ned i sørpa, at man skal være fornøyd med seg selv, at man ikke skal være i forhold man er ulykkelige i, at man skal ha på seg akkurat det man vil uten å tenke på hva andre mener osv., men sannheten er at mange av disse rådene burde jeg tatt selv. Aner ikke hvorfor det er sånn!

- Noe av det aller kvalmeste jeg vet er cocky gutter/menn som tror de er deiligere og bedre enn alle andre. Da mener jeg slike solariumsbrune "pappagutter" som vandrer rundt med bakoversveis i Ralph Lauren-skjorter og Canada Goose, og som bestiller drikke til alle jentene rundt bordet på byen for å vise seg. Det bare oser klyse og overdrevent høy selvtillit av hele dem, og det er ikke til å unngå å legge merke til at vedkommende er head over heels forelsket i seg selv og sitt eget speilbilde. Det er jo så utrolig lite attraktivt og sexy at det bare blir kleint.  Slike gutter som tror de kan velge og vrake fra øverste hylle fordi alle jenter ville sluppet alt de hadde i hendene for en kveld med dem uansett. I helga kom en ca. 22 år gammel klysefyr bort til meg og spurte om jeg ville bli med han hjem. Eller, det var mer som "bli med meg hjem i kveld da, søta ;)". Han er forøvrig fullstendig klar over at jeg har kjæreste. PUKE.

- Små egentlig ubetydelige "ting" kan snu om hele dagen min og gjøre den bedre. I dag fikk jeg for eksempel dette søte kortet og de hjemmelagde armbåndene fra en leser i posten sammen med Levisshortsen jeg byttet med henne. Fikk tårer i øynene, jeg! Tenk at noen orker å gjøre sånt for meg.

<3

I kveld har jeg ligget og tenkt over hvor sykt jeg gleder meg til alt jeg skal oppleve i tiden som kommer. I mai skal jeg være russ og feste mye mer enn levra har godt av, og i juni skal jeg endelig graduate etter 13 år med skolegang. Jeg gleder meg til å starte sommeren med venninnene, til å drikke Strawberry Daiquiri i sola på Brasseriet, til å dra på Frei og bade i kveldssola, til å vandre hjem fra byen midt på natta mens det enda er lyst. Mot slutten av juni reiser pappa og jeg på far og datter-tur til Nice, St. Tropez og Monaco. Jeg gleder meg til å komme til varmen, til å se de vakre franske byene, til å ligge på stranda og kjenne lukta av havet, til å spise ute på restaurant hver kveld, til å bli brun, til å shoppe i Monaco... Når vi kommer hjem er det Tahitifestival her i Kristiansund, det vil si konserter og mye festing. Etter det drar jeg på Grip med jentegjengen for å feire sankthansaften. Jeg gleder meg til å fiske, til å kjøre båt, til å bade i iskaldt vann, til å grille, til å drikke utepils. Kun to uker senere reiser jeg til California for å besøke familien min og alle vennene mine der. Jeg har ikke ord for hvor mye jeg gleder meg. Jeg gleder meg til å kunne feste på amerikansk vis, til å ha pool parties, til å spille beer pong, til å kjøre firhjuling ute på landet, til å ha photoshoots med jentene, til å le meg halvt ihjel med Bernie (vertsfar), til å hamstre sminke på Sephora, til å kjøre rundt i biler uten tak mens vi spiller høy musikk og kjenner den varme California-vinden i håret, til å spise på Buffalo Wild Wings og Pizza Plus, og til å drikke Starbucks og Jamba Juice. 

Og når høsten kommer skal jeg begi meg ut på den virkelige reisen min. Jeg skal starte fremtiden min. Jeg skal studere, flytte for meg selv, innrede min egen leilighet, lære meg å være selvstendig, og jeg skal bli kjent med mange nye, fine mennesker. Jeg vet ikke hvor jeg ender opp, men det blir bra uansett. Det er så fint å ha noe å glede seg til! Hva gleder du deg til?

Miami 2011

Det er litt trist at det er så mange par som er sammen uten at de egentlig vil være det. Altså, selvfølgelig vil de at det skal funke og at alt skal være fint, men ofte blir det ikke sånn. Ofte har de det fantastisk fint sammen den første tiden, og etter hvert går det over til å bli et helvete av et forhold, med bare krangling og spydigheter. Man gruer seg til å møtes fordi man vet det kommer til å ødelegge dagen, og man møtes i utgangspunktet fordi det bare er en vane, ikke fordi man har spesielt lyst. Man føler seg stygg og ekkel rundt hverandre, og selvtilliten fyker til bunns. Likevel presser man seg til å holde ut, fordi verdenen utenfor forholdet er helt ukjent og skremmende. Man vet ikke hvordan man vil takle å være alene. Det frister ikke å være for seg selv på fredagskveldene, det frister ikke å rote rundt med andre på fest, det frister ikke å bli klådd på av gutter som utnytter at du er singel, det frister ikke å begynne på nytt med denne "datinga", og det er ingenting med singellivet som virker positivt. Så man blir der man er. Ulykkelig, men ihvertfall trygg.

Når man begynner å kjenne den følelsen av at man glir lengre og lengre unna hverandre etter å ha vært sammen lenge, er det ubeskrivelig vondt og trist. Det er lett å ignorere det og regne med at det går over, men det kan være feil å overse det. Selvfølgelig skal man prøve så godt man kan å få ting til å fungere, men et forhold skal ikke være en utholdenhetstest. Du må kjenne på deg selv når du har fått nok, når du føler du ikke lengre får noe ut av å være i forholdet. Når du kjenner at følelsene er borte, og dere bare er kjærester for å være kjærester. Fordi det er det som er naturlig. Det er ikke noe poeng i å være fanget i et forhold som har råtnet. For det fins uendelig mange andre der ute som kan gjøre deg lykkelig hvis du bare gir de en sjanse.

Da jeg gikk på ungdomsskolen hadde jeg en kjæreste jeg var helt gal etter. Det høres kanskje teit ut siden jeg var såpass lita, men det føltes veldig ekte og virkelig der og da. Jeg var lykkelig, og følte meg som verdens heldigste. En dag gjorde han det slutt med meg, og hele verdenen min gikk i tusen knas. Jeg hadde så vondt og var så lei meg at jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre. Jeg gråt, gråt, gråt, spiste masse iskrem, gråt, gråt, spise mer iskrem, gråt and so on... Jeg fikk ikke komme på besøk til han, og jeg måtte tåle synet av han med den nye kjæresten han etter hvert fikk. 8 måneder senere møtte jeg Håkon, og jeg innså at det faktisk går an å komme seg videre og starte på nytt med noen. Vi har vært sammen i nesten fire år nå. Folk går gjennom dette hele tiden, det er mulig.

"There's plenty of fish in the sea" sier de. Men jeg vet hvor skremmende tanken av å starte helt på nytt med noen andre er. Det tar så lang tid å bli helt trygg på noen, spesielt om selvtilliten ikke er helt på topp. Du må på nytt venne deg til å være deg selv rundt han, å gå i undertøy foran han, du må se om han synes du er fin selv om lårene dine er dekket med appelsinhud, du må våkne den første morgenen etter du har overnatta og finne ut om han fortsatt vil ha deg når han ser ditt sanne jeg uten sminke med trøtte øyne og hår til alle kanter, du må finne ut om han liker deg selv om du snorker som en kvalt gris på natta, du må venne deg til å si akkurat hva du mener i alle situasjoner igjen... Man må starte fra begynnelsen av, og tanken er så lite fristende som noe kan være. Men det går ikke an å tenke slik. Du må ta såpass ansvar for deg selv at du gjør det du fortjener, og det som gjør deg lykkelig. Velger du å gjøre det slutt vil det være vanvittig tøft en periode, men du vil bare komme sterkere ut av det. Og du vil takke deg selv for at du ga slipp på det som en gang gjorde deg ulykkelig.

Fikk en kommentar på bloggen om hvordan jeg hadde det her om dagen, og visste ikke helt hva jeg skulle svare. For hvordan har jeg det egentlig? Hvis jeg ser ting i perspektiv har jeg det bra. Men om jeg skal si det som det er, så er jeg ikke lykkelig. Det har jeg ikke vært på lenge. Jeg har et bra liv jeg aldri i verden ville byttet med noen, men når jeg ser meg i speilet ser jeg ikke den lykkelige og livsglade jenta jeg en gang var. Det er litt trist, men alle har vel slike perioder. Det er vanskelig å sette ord på hva det er. Det er så mange småting som bygger seg opp og blir til et problem over tid. 

Jeg liker ikke å bo i denne byen. Altså, jeg elsker selve Kristiansund, problemet ligger i at i en så liten by vet alle alt om deg, og man kan aldri gå verken på butikken eller på trening uten å møte på noen man kjenner. Jeg hater det. Det blir til at alle stikker nesa si i alle andres saker. Folk vet alt om deg, alt fra hvor lenge du greier å løpe på tredemølla, til når du sist stusset håret. Jeg blir stadig konfrontert med ting folk påstår jeg har gjort, men som aldri i verden har skjedd. Her om dagen fikk jeg en melding på Facebook fra en fyr som spurte "Hvorfor er du utro mot Håkon?". Han "hadde sett oss kline ved byfossen her i Kristiansund natt til fredag." Så blir jeg litt sånn okei, er det noe mer jeg ikke vet om livet mitt eller? Du vet jo tydeligvis mer om meg enn jeg gjør selv. For sikkerhets skyld ringte han Håkon og fortalte det til han også, og da brøt jo helvete løs, for hvem blir vel ikke mistenksom når de får en sånn beskjed fra noen de kjenner? Jeg gikk rundt med en klump i magen i flere dager selv om det overhodet ikke var sant. Det er så ekkelt. Kristiansund er en by full av bedrevitere og nysgjerrige mennesker som bare er ute etter å gjøre livet surt for andre. Det er ihvertfall altfor mange av de. Men slike fins det vel over alt.

Jeg føler jeg ikke har noe å gjøre her, og jeg er lei av å se de samme menneskene dag ut og dag inn. Jeg har så lyst på noe nytt! Jeg vil komme meg til et sted hvor jeg glir mer inn i mengden, hvor jeg kan gjøre akkurat hva jeg vil uten at noen bryr seg, hvor ingen vet hva jeg heter eller hvem jeg er, hvor ingen allerede har noen inntrykk å basere hva de mener om meg på. Et sted hvor jeg kan starte fra begynnelsen igjen. Jeg gleder meg helt vanvittig mye til å flytte vekk til høsten. Det er ikke så viktig hvor jeg flytter, jeg vil bare ha noe nytt. Men jeg sier ikke at jeg tror alle brikkene vil falle på plass om jeg flytter. Det tror mange, men sånn vet jeg av erfaring at det ikke er. Ting blir sjelden slik du hadde sett for deg, men det kan likevel bli fantastisk bra. For å være helt ærlig så savner jeg USA bare mer og mer. Der var det ihvertfall noe å gjøre, og jeg var sammen med venninner hver eneste dag. Her rekker jeg bare å møte venninner på de få minuttene mellom de møter kjæresten og er på jobb. Det holder ikke for meg. Jeg liker å ha noe å gjøre, jeg liker å ha planer. Men snart er det min tur til å starte livet mitt et annet sted, og jeg har tro på at det blir bra! Det må det bli. Jeg tror jeg kommer til å flytte til Oslo til høsten, det er ihvertfall sånn det ser ut nå. Er mer gira på det enn London. Det avhenger bare av om jeg kommer inn på skolen jeg vil. Kanskje jeg har noen lesere som studerer i Oslo som kan si litt om hvordan det er? :-)

Noen som kjenner seg igjen?

Jeg oppdaterte forresten salgsbloggen med mange nye plagg i dag, for dere som er interesserte :-)

Siden dere lurte så mye på dette med de næreste vennene mine, tenkte jeg like så godt å skrive det i et innlegg. Det er fire jenter jeg vil kategorisere som mine beste venninner, og det er Sissel, Ingrid, Alina og Emma. Sissel og Ingrid er ett år eldre, mens Alina og Emma er like gamle som meg.

Sissel har jeg kjent siden barnehagen, og vi har vært bestevenner siden 8. klasse. Vi er så like på mange måter, og det gjør at vi er veldig close! Vi snakker begge rett fra levra, vi blir irritert og flirfull av de samme tingene, vi kommer alltid ti minutter forsent, vi elsker å feste, og har veldig mange like interesser. Vi har også mange felles venninner. Jeg kan snakke med Sissel om absolutt alt, og hun har alltid noen gode råd å komme med. Hun sier ikke nødvendigvis det jeg vil høre, men det jeg trenger å høre. Og sånne venner er gull verdt. Elsker Sissel fordi hun er så spontan, og plutselig kan hun finne på å si "næi, ska vi ta oss ei pils eller?" om vi sitter på kafé en dag. En dag vi var på Brasseriet snakket vi om å dra til London ei langhelg, og en time etterpå var turen bestilt. Vi var der i desember og hadde det helt fantastisk, selv om jeg tror hun heller vil dø enn å bli med meg på shoppingtur igjen, haha... Sissel og jeg krangler aldri, og det synes jeg er så bra ved vennskapet vårt. Det er aaaldri noe drama. Føler meg så trygg med Sissel, og vet jeg kan være meg selv 100% rundt henne. Hun er ei ubeskrivelig god venninne som kjenner meg bedre enn jeg kjenner meg selv! I love her.

Ingrid har jeg også kjent i mange år, men vi ble gode venninner først i 10. klasse. Ingrid dømmer meg aldri, og derfor er hun ofte den første personen jeg går til om jeg trenger å snakke med noen om noe. Hun er så tålmodig og blir aldri lei av å høre på meg. Liker jeg ihvertfall å tro. Hun er hele tiden glad og fornøyd, og det er umulig å ikke være i godt humør rundt henne! Ingrid er venninna som alltid slår an med dirty jokes, som drar frem vannpipa på fest, og som slår seg helt løs på dansegulvet. Ingrid blir med på absolutt alt, hun er sannsynligvis den minst kjedelige venninna jeg har. Likevel er hun veldig "chill", og hun er en sånn type det er veldig behagelig å være sammen med. Ingrid og jeg er faktisk ganske ulike, but opposites attract! Mens for eksempel Sissel alltid er på min side hvis jeg skal konfrontere noen med noe eller gjøre noe drastisk, er Ingrid den som alltid stopper meg fra å gjøre noe dumt. Hun er forresten helt utrolig pen og har en kropp to die for, men hun er en sånn type som ikke er helt klar over det selv. Hun er veldig jordnær og søt. Nå er hun i Australia på gateway college, og jeg gleder meg helt sykt til hun kommer hjem i mai!

Alina er soulmaten min, vi har vært bestevenner i tre år nå. Vi er så like på alle måter at det nesten er litt skummelt. Vi shopper begge litt for mye enn lommeboka kan tåle, vi er altfor glad i mat (særlig junk), vi drikker oss alltid hakket for full i helgene slik at vi må passe på hverandre, og vi blir glad og sint av akkurat de samme tingene. Alina er vel venninna jeg slarver mest med, om det er lov å være så ærlig. Hadde noen tatt opp telefonsamtalene våre hadde vi blitt henrettet. Vi sender sikkert 100 meldinger daglig hvor vi bare skriver småting som "faen, er så sulten!" eller "det sitter en idiot bak meg og slafser som om det er hans siste dag på jord." Vi har dessuten akkurat samme humor, og et like elendig ordforråd. Derfor ler vi konstant når vi er sammen. Det er ingen jeg har det så artig med som henne. Vi kan se på hverandre og vite hva den andre tenker. Hun er venninna jeg kan gjøre absolutt alt med. Vi kan ligge hjemme hos henne på hver vår sofa uten å si et ord, men det er aldri pinlig stillhet. Alina snakker også rett fra levra, hun legger ihvertfall ingenting imellom, og det beundrer jeg ved henne. Her om dagen hadde jeg vært hos henne i flere timer til langt på natt, og midt i ei setning mens jeg holder på å fortelle henne noe, brøler hun "faan, kanj du stekk no?!". Alina er den jeg ringer hvis jeg føler jeg har gjort noe galt. Da sier jeg "kan du si noe så jeg ikke trenger å ha dårlig samvittighet?", så sier hun "dette er så typisk deg...", men likevel får hun meg alltid til å føle meg bedre etterpå. Vi kjenner hverandre inn og ut, og Alina vet sannsynligvis mer om meg enn noen! Hun er ei veldig god venninne, og jeg vet hun ville sluppet alt hun hadde i hendene for å være der for meg om jeg trengte det. Alle burde ha ei sånn venninne!

Emma ble jeg kjent med da jeg startet på volleyball i 7. klasse. Hun er veldig annerledes fra de andre venninnene mine. Hun er veldig rolig, og vil heller ligge hjemme med brownies og en film på lørdagskveldene enn å feste! Emma er veldig ærlig, og det elsker jeg. Hun gir meg alltid gode råd, både når det kommer til viktige ting som forhold og familieproblemer, eller når det er spørsmål om jeg skal kjøpe jakka jeg prøvde på H&M. Når vi er sammen prater vi i ett sett, og vi har begge like mye vi skulle ha sagt. Hun er ei sånn venninne jeg vet alltid vil være der. Jeg er sikker på vi kunne latt være å møtes på flere år, men ting ville likevel vært akkurat de samme når vi møttes igjen. Det er det man kaller et stabilt vennskap. Vi trenger ikke møtes flere ganger i måneden for å holde kontakten. Mange lurer på hvorfor jeg og Emma er så gode venner, for vi er faktisk veldig forskjellige! Grunnen til at vi er så gode venninner er fordi vi har kjent hverandre så lenge, vi vet alt om hverandre, og hun er ei veldig god venninne. Hun ler av meg hele tiden fordi jeg er så håpløs, og fordi jeg er så ærlig og direkte i alt jeg sier. Mens de andre venninnene mine er like syke i hodet som meg, er Emma den venninna som rister på hodet og ler av meg. "Haha, off, du assa..." sier hun hele tiden, og hun er flink til å sette meg på plass. Emma er ei veldig real og ekte venninne, og jeg vet alltid at jeg kan stole på henne.

Det er så vanvittig slitsomt at vi jenter alltid ser det fine i alle andre jenter, men ikke i oss selv. Jeg tar meg selv hele tiden i å tenke "åhh, tenk om jeg hadde hatt en så fin nese!" eller "wow, så fine og markerte muskler hun har". Vi er eksperter på å bryte ned oss selv på den måten, og de skyhøye kravene vi stiller til oss selv er jo uoppnåelige. Det samme med all denne kroppsfikseringa, som tilsynelatende bare blir verre og verre. Jenter ned i 14-årsalderen skriver på Twitter om at de skulle ønske de hadde "en perfekt kropp". Hvorfor det? Hvem prøver du å imponere? De som er glad i deg og er reale mennesker bryr seg ikke om du veier 50 eller 80kg, og resten er det jo bare å gi en lang f i. Her om dagen fikk jeg en kommentar om at jeg spiste så mye søtsaker. Ja, jeg gjør det, fordi jeg elsker det, og jeg kunne helt ærlig ikke brydd meg mindre om jeg får litt store lår eller litt sidevalker. Det er så mye viktigere å kose seg enn å være en size zero.

Livet er for kort til å bruke tid på ting som får deg i dårlig humør. Ikke kast bort tid på å stå foran speilet og irritere deg over en bred nese og tynt hår. Det er den du er, og du bør heller lære deg å være stolt av det fine ved deg selv. Ikke bruk tid og energi på mennesker som ikke tilfører noe positivt til livet ditt, som gjør deg frustrert og sint, som gjør at du mister tilliten du har til deg selv. Ikke la stygge bemerkninger ødelegge deg. Slikt bunner nesten alltid i at noen innerst inne skulle ønske de var som deg. Ikke rot bort tid på å være sammen med en person som ikke gjør deg lykkelig. Det fins uendelig mange andre der ute som ville gjort alt i sin makt for at du skulle være lykkelig. Det er aldri noe poeng i å være ulykkelig fordi du er redd for å slippe taket på det som gjør at du er det. Don't settle for anything less than what you deserve. Ikke kast bort tid på å angre på avgjørelsene du har tatt i livet. Alle valgene har fått deg der du er i dag, og de er med på å definere den personen du er. Alle mennesker gjør feil, men i stedet for å pine deg selv ved å tenke på det, bør du heller lære av det og se på det som at du er en erfaring rikere. Move on, what's in the past is in the past. Ikke vær usikker på om du skal ta sjanser, bare hopp i det og lær den harde veien om du må. Da har du ihvertfall vært modig nok til å prøve, og mer kan du ikke kreve av deg selv. Ikke sett for høye mål, men følg drømmene dine. Du kan klare alt du vil. Husk at livet ikke handler om å imponere og å ha "status", det handler om å være glad og å trives med det man gjør.

Det er ikke vits i å tenke på hvordan ting kunne ha vært. Fokuser på hvordan ting faktisk er, og gjør det beste ut av det. Vi kan ikke alle være supermodeller, filmstjerner og klisterhjerner. Vi er ikke alle født i møblerte hjem med foreldre som driter penger. Men vi har bare ett liv her på jorda, og det er for kort til at vi skal kaste bort tid på ting som ikke er viktige. Lev i nuet, og dersom du har sjansen til å bli opplevelser og erfaringer rikere, ta den! Det er bedre å angre på noe man gjorde, enn å angre på noe man aldri våget å gjøre. Det er ihvertfall mitt motto for fremtiden!

Den siste tiden har jeg brukt mye tid på å irritere meg over noen av valgene jeg har tatt i livet. Kanskje særlig når det kommer til ting jeg har latt folk slippe unna med. Det tar virkelig fra meg nattesøvnen. Jeg føler det er så mye jeg har uoppklart. Det er ting jeg burde konfrontert enkelte med, for jeg vet ting de har gjort som de ikke tror jeg vet. Jeg angrer på at jeg ikke lot de kjenne smaken av konsekvenser når de fortjente det. Jeg ligger ofte og tenker ut planer for hvordan jeg kan ta hevn, før jeg alltid tar meg selv i å innse at det faen ikke er vits. Jeg vil ikke synke på samme nivå som dem. My momma did teach me something. Enkelte kommer aldri til å forandre seg uansett. Det ligger i naturen deres å være sånn, stakkar. Man må heller synes synd på dem. Men ja, jeg kjenner til den følelsen av at du faktisk heller vil ordne opp med noen du egentlig hater, bare fordi du vil få hele bryet løftet vekk fra skuldrene dine. Det er slitsomt å ha uvenner. Det tapper deg for energi, fordi underbevisstheten din hele tiden prøver å unngå dem, og kanskje mest av alt fordi du er redd for hva det neste steget deres vil være. Men hvorfor kaste bort tid på å prøve å ordne opp med noen du ikke har noen interesse av å være på "godfot" med i utgangspunktet? Hvis du vet at du ikke har gjort noe galt kan du like så godt stå på ditt. Du må stole på deg selv, og vite at du er sterk nok til å takle alt, selv om det kanskje ikke virker sånn. Du kan ikke la en gjeng usikre og umodne tenåringsjenter med et daglig behov for drama bryte deg ned. Det er ikke alltid riktig å vise at du er ydmyk, for kommer du krypende til korset vil de tro de har vunnet.

Sannheten er at det alltid vil være noen som ikke unner deg suksessen du har. Det vil alltid være noen som er sjalu, noen som vet de aldri kommer til å bli som deg, og den følelsen dreper dem innvendig. Kall meg innbilsk, men det vet jeg ihvertfall er grunnen til mye folk har gjort mot meg. Når jeg aldri har gjort dem noe, kan det jo ikke være noen annen årsak. Det vil alltid være noen som ikke takler synet av at du er lykkelig, eller av at du har vært heldig i livet. Så snart de finner noe de kan bruke imot deg kan du banne på at de vil benytte seg av det, nettopp fordi det av en eller annen absurd grunn får de til å føle seg bedre med seg selv. Hvorfor ikke heller prøve å gjøre noe ut av ditt eget liv, i stedet for å prøve å ødelegge andres fordi du er misunnelig? Jeg vet det er fristende å ta hevn. Tro meg, I know all about it. Men jeg vet også at ingenting viser styrke som å heve seg over det hele. Rist på hodet og le dem i fjeset. Det er ingenting som irriterer dem mer enn å se at du har viktigere ting å bry deg med, og at du ikke har latt det de gjorde påvirke livet ditt på noen måte.

Det er uansett ikke noe poeng i å irritere seg over avgjørelser du har tatt i fortiden, og hva du har latt andre slippe unna med. Hadde du gjort noe på en annen måte ville kanskje ting vært helt annerledes nå. Kanskje ville du angret? I situasjoner hvor man er så provosert at man ikke greier å tenke klart er det veldig lett å ta valg som kanskje føles riktige der og da, men som gjør at du vil føle deg som en komplett idiot etterpå. De valgene jeg har tatt har ført meg til hvor jeg er i dag, og de har gjort meg til den jeg er, selv om det kanskje er en klisjé. Jeg er stolt over alt jeg har gjort og alt jeg har kommet meg forbi. Her sitter jeg igjen med to gode familier, en fantastisk kjæreste som har holdt sammen med meg gjennom alt, og noen gode venninner jeg vet jeg alltid kan regne med. It's not that bad after all.

Jeg er en ganske direkte person. Jeg pynter ikke på sannheten. Sier ting som de er. Folk kan lett oppfatte meg som negativ, men jeg er ikke negativ - jeg er bare realistisk. Jeg sier hva jeg synes i diskusjoner, og jeg sier hva jeg mener om enkelte hvis jeg har en grunn til å ha en mening om dem. Sånn har jeg ikke alltid vært. Før var jeg redd for hva folk skulle synes, at de skulle bli sur på meg for at jeg uttrykte meningen min, eller at det skulle oppstå drama fordi jeg sa hva jeg syntes. Jeg sa mye jeg ikke kunne stå for i ettertid, fordi jeg var redd for konsekvensene. Sa jeg til ei venninne at jeg syntes jenta i parallellklassen var ei bitch, og hun konfronterte meg og spurte om jeg faktisk hadde sagt det om henne, nektet jeg til jeg var blå i fjeset. Jeg var livredd for å få fiender, for å bli mislikt. Hadde det vært i dag hadde jeg svart "ja, jeg sa du var ei bitch, fordi du er det", og så ville jeg gitt henne en god grunn for at jeg sa det.

Jeg hadde lenge hatt et veldig dårlig forhold til ei jente i klassen på VGS. Vi har aldri taklet hverandre, og jeg hadde fått inntrykk av at hun hadde prøvd å ødelegge for meg gjennom hele VGS. Jeg hadde også sagt til venninnene mine hva jeg mente om vedkommende. Hun begynte å kommentere anonym dritt på bloggen min via skolens ip-adresse mens vi satt i samme klasserom for et par måneder siden. Jeg skrev tilbake "jeg ser du er på skolen, så kom og si det til fjeset mitt hvis du har noe du skulle ha sagt." I langfri den dagen kom hun bort til meg. Hun spurte hvorfor jeg hadde noe imot henne. Jeg kunne lett ha sagt "jeg har aldri sagt noe om deg? skjønner ikke hva du mener?" men i stedet ga jeg henne en klar og tydelig grunn og stod for hva jeg hadde sagt. Da forstod hun hvorfor jeg hadde vært sånn, og hun spurte om vi ikke kunne legge det bak oss og starte på nytt. Herregud, så mye mer respekt jeg fikk for den jenta etterpå. Hun hadde faktisk baller til å komme bort til meg alene og si at det var hun som hadde kommentert på bloggen min, og at hun bare ville vite hvorfor jeg ikke hadde noe til overs for henne. Den dag i dag har jeg absolutt ingenting imot henne, og smiler når jeg ser henne. Det er aldri kjekt å ha uvenner, så man kan like så godt få ordnet opp i det og glemme det. Lover at du får løftet mange kilo vekk fra skuldrene dine. En slik holdning synes jeg alle burde ha. Jeg mener det er greit å si hva du synes om noen, hvis du har en god grunn til å synes det om vedkommende, og hvis du vet du kunne sagt det til fjeset hennes om hun spurte. Det er viktig å kunne stå for det man sier, uansett hva. Det får du respekt av. 

Det vil alltid være folk som er hårsåre, folk som synes alt du sier er feil, folk som er uenige, og folk som skal prøve å lage et helvete for deg fordi du har en annen mening enn dem. I 2012 bør man kunne si akkurat hva man mener uten å trenge å tenke over at du kanskje fornærmer noen, for det vil du uansett gjøre. Jeg er for eksempel ateist, det er ingen hemmelighet. Og i de fleste diskusjoner rundt temaet får jeg tydelig frem min mening, selv om kanskje de religiøse i rommet himler med øynene og synes det er "respektløst". Jeg har jo også en blogg hvor jeg har skrevet hva jeg mener om for eksempel abort, homofili, utroskap etc., selv om jeg vet at mange er uenige med meg. Den gangen jeg skrev et innlegg om abort fikk jeg mange e-poster fra lesere som var uenige i det jeg hadde skrevet, men jeg lot likevel innlegget stå, for det er det jeg mener. Alle bør tenke over om det dere sier/skriver er noe dere er villige til å stå for i ettertid, for hvis ikke kan du like så godt la være å si det.

Etter jeg kom hjem til Norge har jeg innsett hvor forskjellig vennskapet jeg har til vennene mine her i Norge er i forhold til hvordan vennskapet til vennene mine i USA var.

I USA hadde jeg på en måte et mer "intimt" forhold til venninnene mine, om jeg kan si det sånn. Vi var sammen mye oftere, sov sammen, byttelånte klær, spradet naken rundt hverandre uten at noen brydde seg, pyntet oss sammen før fest osv. Vi kunne komme hjem til hverandre uten forvarsel, det var ikke noen big deal. Før vi skulle på fest brukte vi å samles hjemme hos Shari, ca. 5 stk. Vi prøvde klærne til hverandre, krøllet håret til hverandre, sminket hverandre og tok bilder med selvutløser sammen før vi dro ut! Vi brukte å presse hele gjengen inn i en bil, sette på høy musikk og fyke bortover til kjøpesenteret mens vi sang av full hals. På morgenene kjørte vi alltid innom Starbucks og kjøpte frappuccinos, og etter skolen kunne vi finne på å pynte oss og kjøre et sted for å fa photoshoot. Hver helg var vi på syke fester, alt fra temafester til pool parties, vi spilte beer pong til vi ikke lengre greide å stå, vi danset hele tiden, og før vi dro hjem klokka 05.00 på morgenen (selv om curfewen var 01.00) var det alltid nattmat på Mc Donalds. Det er faktisk litt som på film, og denne biten savner jeg veldig. Vi fant på ting hele tiden, var med på alt som var å være med på. 

Her i Norge har jeg jo også veldig gode vennskap til de venninnene jeg faktisk er veldig close med. Jeg har ikke så veldig mange nære venninner, men jeg har bestandig ment at det alltid er bedre å ha noen få veldig gode venninner, enn å ha en haug med halvgode venninner som egentlig gir faen i deg. Faktisk har jeg kun to jeg kategoriserer som skikkelige bestevenninner. Og så har jeg to jeg ser på som veldig gode venninner, men som jeg ikke er like mye sammen med. Vennskapet jeg har til disse jentene er på en måte mye mer seriøst. Ikke like "overfladisk", om det blir riktig ord å bruke. Vi snakker om mer alvorlige ting, ikke bare om hva vi skal ha på oss på festen i helga. Vi diskuterer personlige problemer, familieproblemer, skole etc., vi svever ikke rundt på en rosa sky. Når vi møtes liker vi å slappe av. Vi baker brownies, bestiller pizza og leier en film. Eller så møtes vi på kafé og tar en kaffe. Det kunne jeg aldri gjort med de rastløse venninnene mine i USA, haha. Der skulle de ha fart og spenning hele tiden. Jeg vet at dersom noe hadde skjedd med meg, ville venninnene mine her hjemme vært der på sekundet. Selv om jeg hadde det veldig gøy med vennene mine i USA, kunne jeg aldri vite helt sikkert om de virkelig ville være der for meg om jeg trengte det. De lot på meg på en måte aldri komme helt under huden på dem. Bortsett fra Brianna og Ashley, da. Jeg fester jo med venninnene mine hver helg, men det er på en helt annen måte enn i USA. Vi møtes, sitter i en sofaseksjon og prater mens vi drikker vin, før vi tar taxi til Mocca rundt midnatt.

Det er vanskelig å forklare, men jeg tror egentlig norske ungdommer er mindre "crazy" enn ungdommer i USA, nettopp fordi vi er mer realistiske og jordnære. Det er ikke nødvendigvis en dårlig ting. Jeg er jo født og oppvokst med dette, men jeg tror for eksempel at Brianna og Shari ville kjedet seg ihjel her i Kristiansund, haha. Tror kanskje også de ville fått en oppfatning av at vi er "snobbete", fordi vi er relativt rolige av oss. I USA var de mest opptatt av å ha det artig hele tiden, mens her i Norge synes vi det er koselig å lage middag og se på TV med venninna.

Verdens beste venninne og søster.

Vi har alle, eller vi har alle hatt, ei venninne som alltid greier å ødelegge dagen din ved å komme med spydige bemerkninger. Det kan for eksempel være "off, det verste jeg vet er folk som går med juksepels" når du har på deg en jakke med juksepels den dagen. Eller det kan være "seriøst, har Nette Nestea kjøpt seg Jeffrey Campbell-litaene først NÅ?! Velkommen etter" når hun vet du bestilte de på nett senest i går. Hvis hun spør deg om hvordan hun skal klippe håret og du sier "tror du hadde kledd skulderlangt hår", svarer hun med at skulderkort hår er det styggeste hun vet, selv om det er nettopp det du har. Hun vil være indirekte bitchy, fordi det får henne til å føle at hun har overtaket på deg. Ikke la henne behandle deg sånn. Det er vanskelig å finne ut hva man skal gjøre med slikt, men som regel er det eneste som hjelper å gi tilbake med samme mynt. Da setter du deg i respekt og hun vil forstå at hun ikke kan holde på sånn.

Ei god venninne skal ikke vise eller fortelle deg noe som hun vet vil gjøre deg irritert eller få deg i dårlig humør, så lenge det ikke er ytterst nødvendig. Ei god venninne forteller deg ikke hva hun hørte noen si om deg dersom det ikke er viktig at du får vite det. Som regel vil man ikke vite slikt, man blir bare sint. Du får aldri noe godt ut av å vite at noen hadde kalt deg ei"selvhøytidlig hore" på byen. Ja, folk slenger dritt, what else is new? Jeg vil fortsatt ikke vite det. Ei god venninne unner deg alltid suksessen du får i livet, i stedet for å bli sjalu. Hun blir glad på dine vegne, og synes det er synd når noe ikke går din vei. Hun vet akkurat hva hun skal si for å gi deg komplimenter, fordi hun vet hva du blir glad for å høre, eller hva du egentlig er litt usikker på ved deg selv. Ei god venninne vet i hvilke situasjoner det er viktigere at hun sier det du vil høre, enn at hun sier det du trenger å høre. Ei god venninne ser ikke konkurranse i deg, hun er heller stolt av å være venninna di. Ei god venninne tillater ikke at noen behandler deg dårlig. Dersom noen sier noe som sårer deg, har hun ikke lengre noe til overs for vedkommende. Ei god venninne vil alltid slippe det hun har i hendene for å stille opp for deg når det trengs. 

Det var den 11. august 2010. Den dagen jeg skulle flytte fra verdens beste kjæreste. Jeg skulle til USA for å leve drømmen min. Kan ikke beskrive magefølelsen jeg våknet med den morgenen. Vi så på hverandre og visste at fyfaen, dette er den siste gangen vi får sett hverandre på et helt år. Jeg tok farvel med jentene og familien på flyplassen hjemme i Kristiansund, mens Håkon ble med til Gardermoen. Det var nemlig omtrent 12 timer til flyet mitt skulle gå fra Oslo, og vi ville være sammen til siste sekund. De timene på Gardermoen var de lengste i mitt liv, samtidig som de gikk altfor fort unna. Grytidlig neste morgen så jeg at alle utvekslingsstudentene hadde samla seg rundt to menn med AFS-skilt, og jeg visste at nå måtte jeg dra. Jeg hadde verdens største klump i magen. Vi holdt rundt hverandre en siste gang og lovte hverandre at vi skulle klare dette. Vi gråt begge våre modige tårer da jeg gikk gjennom sikkerhetskontrollen. Akkurat i det jeg skulle til å gå inn i utenlandsavdelingen, kom Håkon løpende gjennom sikkerhetskontrollen og stoppet dørene så han kunne få en siste klem før jeg dro. Vi gråt begge to, men det var et veldig fint øyeblikk - litt som på film.

Jeg dro til USA og hadde the time of my life. Jeg fikk venner jeg kommer til å holde kontakt med for resten av livet, og jeg fikk sjansen til å bli del av en amerikansk familie. Jeg opplevde så utrolig mye og lærte veldig mye om meg selv det året. En opplevelse jeg aldri ville vært foruten.

Tiden fløy, og plutselig var det den 7. juni 2011. Jeg landet i Oslo, og hjertet mitt banka så fort at jeg trodde jeg skulle besvime. Jeg gleda meg helt ekstremt til å se Håkon som skulle komme meg i møte på Gardermoen. Jeg gikk en stund uten å finne han, og til slutt måtte jeg plukke opp en slik rød telefon og ringe han. "Jeg kommer meg ikke til Oslo" sier han. "Flyet lander ikke." Jeg bare "Haha, very funny, HVOR FAEN ER DU?", men det viste seg at flyet faktisk ikke landet pga. tåke. Just my luck. Så jeg satt meg på flyet, og Håkon kjørte til Molde for å møte meg der. Flyet landet, og jeg spurtet ned flytrappa og inn på flyplassen. Så snart jeg så Håkon slapp jeg alt jeg hadde i hendene, løp bort til han, og kasta meg i armene hans. For en følelse. Jeg følte meg som verdens heldigste. Jeg hadde fått opplevd det beste året i mitt liv i USA, og i tillegg ventet verdens beste kjæreste på meg hjemme. Jeg var så lykkelig.

If he really cares, he'll be there when you come back. If not, he was never worth it in the first place.

Bilde tatt på Gardermoen 11. august 2011.

Jeg vet ikke hva som gjør det, men jeg har litt vanskelig for å ta imot komplimenter jeg får her på bloggen. Synes selvfølgelig det er kjempehyggelig å få positive bemerkninger (det gjør vel alle?), men jeg greier på en måte ikke å ta det helt til meg. Det bunner vel i at alle har noe de ikke liker ved seg selv, og som de uansett ikke kommer til å endre syn på, samme hva folk sier. I mitt tilfelle er det lårene. Jeg hæler ikke lårene mine, eller beina mine generelt. Har virkelig ikke vært velsignet med noe racehorse legs. Likevel strømmer det inn med kommentarer på bloggen om "hvor fine lår jeg har" og "for noen former!" osv, og jeg tenker bare WHAT? NEI?. Dette er ikke noe jeg bryr meg spesielt med (obviously, ellers hadde jeg jo vært på treningssenteret as we speak), men synes det er litt rart at noen kan se noe fint i det jeg absolutt ikke ser noe fint i overhodet. Men det er jo selvfølgelig bare positivt. Skulle ønske jeg så det samme som dere! Alt det fine dere sier gjør meg veldig glad, og hvert eneste kompliment er jo et lite selvtillitsboost.

Det er rart, det der. Man ser det vakre i alle andre, men ikke i seg selv. Jeg har blitt flinkere til å prøve å ta til meg det dere sier i det siste, og hver gang jeg ser meg i speilet prøver jeg på en måte å overbevise meg selv om at kanskje beina mine faktisk ikke er så aller verst likevel? Det er uansett viktig å prøve å legge merke til det fine ved seg selv, det man virkelig er fornøyd med, i stedet for å henge seg opp i det man er misfornøyd med. Gå vekk fra speilet om du begynner å irritere deg over det.

Jeg har en veldig dårlig vane med at jeg ikke greier å glemme gamle ting. Har jeg vært i en stor krangel med noen for flere år siden kan det påvirke forholdet jeg har til den personen lenge etter, selv etter vi har ordnet opp. Det samme hvis noen gjør meg noe, eller gjør noen jeg er glad i noe. Jeg greier bare ikke se likedan på personen i ettertid. Det er så irriterende, og jeg må legge det fra meg. Folk kommer alltid til å krangle og være uenige, men etter man har ordnet opp i ting må det gå an å tilgi og legge det bak seg for godt. Særlig viktig er det kanskje i forhold. Alle jenter vet vel hvor enkelt det er å dra inn gamle ting i krangler med kjæresten. Jeg var helt ille på det der før. Ting som ikke hadde noe med det vi kranglet om å gjøre, men som jeg dro inn i sammenhengen bare for å ha noe å bruke imot han... Det er jo urettferdig og idiotisk å dra inn gamle, ekle minner for å gjøre vondt verre.

La oss si kjæresten din har vært utro, og etter mye krangling, kjefting og grining, bestemmer du deg for å ofre stoltheten og gi han en sjanse til. Dere snakker ferdig om det, du har fått vite alt du trenger å vite, og dere blir enige om å glemme det hele. Likevel ligger du og tenker på det han gjorde hver kveld. Du irriterer deg over det, bruker det imot han i diskusjoner, og du nekter å la han dra på fest dersom vedkommende kommer til å være der. Selv om alt dette er helt naturlig (og i mine øyne forståelig) må man bare legge det fra seg hvis man vil at forholdet skal overleve. Du bryter bare ned deg selv ved å tenke på det, og kjæresten din kommer ikke til å orke mer hvis du aldri kommer over det. Gjort er gjort, og det er ikke mer du kan gjøre med det. Life goes on. Du har gitt han en sjanse til, bryter han den er han ikke noe å samle på.

I sommer var det ei jente jeg virkelig ikke ville møte på på byen på lørdagene. Brukte å si "håper ikke * er på byen i kveld", og folk brukte å spørre "trodde dere hadde ordna opp jeg?" og jeg bare "ja, vi har jo egentlig det...men...nei off." Det ble til at jeg hisset meg opp hver gang jeg så henne, og en kveld gjorde jeg noe jævla teit. Alle var enige om at jeg hadde god grunn til å være sint på henne, men det er jo helt uakseptabelt å fortsette å angripe og "hate" noen selv etter man har fått snakket om ting og etter du har fått en ekte unnskyldning for det vedkommende gjorde. Det var da jeg innså at dette går ikke an lengre. Ba henne selvfølgelig om unnskyldning dagen etterpå, og nå har jeg et mye bedre "forhold" til henne.

Hvis du ikke greier å legge ting bak deg kommer du til å bli gal. Irritasjonen kommer til å ta opp all energien din, tro meg. Det er så viktig å ha evnen til å kunne bli ferdig med ting, og legge de bak seg. Noe av det verste jeg vet er å gå og tære på ting jeg en gang ble sint for, men som egentlig er over nå, og som jeg ikke kan gjøre noe med uansett. Flere som kjenner seg igjen?

Får mange spørsmål om dette på mail, så tenkte like så greit å lage et eget innlegg ut av det, så dere forstår litt bedre hva denne "lidelsen" går ut på, og så kanskje flere av dere kjenner dere igjen. Dette er et ganske sårt tema for meg siden det påvirker livet mitt såpass mye, men det er jo en del av hverdagen min som jeg like så godt kan dele med dere.

Jeg har noe som heter Misophonia, eller "hatred of sound". Vet ikke om jeg kan kalle det verken en sykdom eller en diagnose, men det er ihvertfall noe jeg sliter veldig med. Det hele begynte da jeg var ca. 12 år. Jeg begynte å irritere meg helt ekstremt over slafsing, smatting, blåsing av bobler med tyggis, høylytt kremting og diverse andre lyder, og det har blitt verre med årene. Det er veldig vanskelig å forklare til folk hvorfor jeg sliter med dette. Ingen kan jo forstå at dagen min kan bli ødelagt av at noen konstant kremter høylytt, eller at jeg må skulke sistetimen fordi noen sitter og blåser bobler med tyggis. Det er på sitt aller verste når jeg er stresset, lei meg, irritert eller sliten pga. noe. Da er jeg ekstra sensitiv til slike lyder. Det hele gjør at jeg blir i dårlig humør. Jeg greier ikke slappe av, jeg blir helt stiv i kroppen, og jeg gjør alt for å komme meg bort. Når folk lager slike ulyder med for eksempel tyggis blir det til at jeg lurer på om vedkommende mangler oppdragelse. Jeg lærte å tygge med lukket munn da jeg var 5 år, det trodde jeg var allmenn folkeskikk.

Denne linjen fra Wikipedia beskriver godt hvordan det er:

"People who have Misophonia are most commonly annoyed, or even enraged, by the sound of other people eating, breathing, coughing, or other ordinary sounds. They are not normally annoyed by sounds they themselves make. The reactions are involuntary. Often, people who have Misophonia are also annoyed by other people's repetitive movements, such as leg tapping, nail biting, and typing. Sensitivity to these sounds tends to be exacerbated by stress or feeling tired or run down. The onset of the symptoms appears to have a characteristic pattern, often in childhood just prior to or during puberty. Often there is a single initial trigger (such as a parent's or sibling's noises), after which the triggers expand over time to include both auditory and visual elements." 

Jeg fant ut at jeg hadde Misophonia da jeg bodde i USA. Der er jo folk enda verre med tyggis enn folk her i Norge er, så jeg gruet meg til å gå på skolen om dagene. Når jeg fortalte det til vennene mine i USA brukte de bare å "gjøre narr" av det. De greide ikke å forstå det. Can't blame them. Men jeg mener uansett at når noen forteller deg at de har problemer med at du slafser/lager andre lyder, må det gå an å la være å gjøre det. Det hadde ihvertfall falt meg helt naturlig å kutte ut noe dersom det plaget noen. Det var en spesiell hendelse i USA som fikk meg til å innse at dette MÅ jeg gjøre noe med. Vi hadde US History, og jeg satt nest bakerst i klasserommet. Rett bak meg satt ei jente og small (blåste bobler) med tyggis konstant. Jeg snudde meg flere ganger, ga henne tydelige tegn om at jeg ble gal av lydene hun lagde, men hun brydde seg ikke. Faktisk, så syntes hun det var så komisk at jeg irriterte meg sånn over det, at hun begynte å smelle enda høyere bare for å irritere. Hun dyttet borti kompisen sin og hvisket "watch, I'm gonna pop my gum now, see how she reacts!", og det var da det koka over for meg. Jeg reiste meg opp, ropte "What the hell is your problem!? I am sorry, but I can't stand it when people pop their gum, do you mind?!". Hun svarte "I don't fucking care" og fortsatte. Det endte med at jeg dro hjem fra skolen.

Misophoniaen gjør at jeg prøver å unngå store folkemasser mest mulig. Jeg liker ikke å dra på konserter, jeg trives ikke i store fellesrom (som for eksempel aulaen på skolen, på forestillinger, på kino), jeg må alltid reservere plasser HELT bakerst når jeg skal fly, jeg MÅ ha en ipod klar hvis jeg skal ta buss eller tog osv. Jeg synes det er flaut, rett og slett. Heldigvis har jeg verdens beste familie og venner som virkelig tar hensyn til det. Det setter jeg så utrolig stor pris på. Jeg gikk til psykolog for det for noen år siden, men det hjalp ikke noe spesielt. Er usikker på om jeg vil prøve igjen, for jeg innbiller meg at de bare vil le av det. Dette er jo sikkert ingenting i forhold til hva mange andre sliter med, men for meg er det veldig vanskelig. Hvis noen har tips/råd eller erfaringer med det samme setter jeg veldig pris på om dere vil dele de med meg :-) Enten ved å kommentere eller på mail. Er villig til å prøve alt som kan gjøre dette bedre!

De siste helgene har fått meg til å tenke over hvor utrolig mange jenter (og gutter, for den saks skyld) som i større eller mindre grad er utro mot kjæresten på fylla. Aner ikke hvor mange ganger jeg har løpt bort til en gutt, kasta han i veggen og sagt "DU HAR DAME! HANDS OFF!" når jeg har sett at han har klina med ei anna jente enn kjæresten sin. Sånt irriterer meg noe ekstremt. Det er så respektløst at jeg blir helt kvalm. Å bli nedverdiget på den måten er så vondt at ingen kan forstå det før de har opplevd det selv. Det fins aldri noen god grunn til å være utro mot kjæresten. Den følelsen av at han heller vil kysse noen andre enn deg, at han synes noen andre er finere enn deg, at han bryr seg så lite at han tar seg friheten til å gjøre sånt med andre kan ikke beskrives. Neven knytter seg bare av tanken. Den mengden av hat, sinne og hevnlystenhet som bygger seg opp i kroppen er helt utrolig. 

Jenter, dere må vite når dere skal sette ned foten. Enkelte synes det er å gå for langt å danse "intimt" med andre jenter, mens noen reagerer ikke før det er kyssing/klining inn i bildet. Ingen av delene er feil. Det skal mye mindre til enn kroppskontakt for at du ikke er tro mot kjæresten. Det er opp til hver enkelt å sette ei grense der, og det må den andre parten respektere. Gjør han ikke det, må han få konsekvenser for det. Hvis dere lar han slippe unna med det, vil han tro at det er greit at han holder på sånn. Ingen med litt selvrespekt finner seg i at kjæresten er utro.

Likevel, når det kommer til stykket er ikke nødvendigvis det eneste alternativet å gjøre det slutt. Mennesker gjør feil, og dersom han legger seg langflat og innser hvilken jævla stor idiot han har vært, holder det kanskje å gi han en lærepenge. Du må vurdere om du vil la det han gjorde ødelegge hele forholdet fullstendig, eller om du bare vil vise han hvor skapet skal stå, og at dette ikke er noe du finner deg i. Sett deg i respekt. De fleste kjenner jo kjæresten sin veldig godt, og vet om han vil gjøre det igjen eller ikke. Husk å vurdere om de tingene som holder på å ødelegge det dere har sammen er verdt mer enn selve forholdet. Det er de nesten aldri.

Don't cheat. If you're not happy, just leave.

Jeg er redd for at folk kanskje kan oppfatte meg som materialistisk og overfladisk når de leser bloggen min. Og det kan jeg til en viss grad forstå. Når man leser om hvor forelsket jeg er i den nye Mulberryen min og at jeg shopper for å bli i bedre humør er det nesten ikke til å unngå. Jeg vet mange synes jeg er heldig som har mye klær, fine vesker og slikt, og ja - jeg er veldig glad i alt jeg har, men for meg er de faktisk bare ting. Ting som gir meg en kortvarig glede der og da, men som jeg vokser fra, går lei av og etter hvert kvitter meg med. Det som virkelig gjør meg glad her i livet har ingenting med penger, klær eller andre materialistiske ting å gjøre. Har skrevet ned en liten liste over små ting i hverdagen som gjør meg glad:

Når mamma kommer hjem fra jobb, løper ned trappa, kommer glisende inn på rommet mitt og sier "heia!"

Når jeg spurter rundt omkring i huset fordi jeg skal rekke noe, snubler ut av dørene og hører Jan (stefar) rope "ha det, da, hurtigruta!"

Jeg elsker det når jeg hopper inn i bilen til Håkon, og det første han gjør er å gi meg et tilfeldig kompliment. I går sa han "åh, så fine lepper du har!". Aw.

Når jeg er sammen med ei venninne, og vi fullfører setningene til hverandre fordi vi er så like. Vi trenger egentlig ikke snakke, fordi vi vet hva den andre tenker og kommer til å si. Den følelsen av at du har ei så nær venninne er ubeskrivelig.

Den følelsen av at mamma kjenner meg bedre enn noen andre, og at hun merker at jeg er lei meg når jeg ikke engang gir noen tegn til det. Og når hun sier "du e pia mi, du betyr aller aller mæst for mæ."

Å få en melding hvor det står "du har meg uansett, det vet du" fra ei venninne som merker at du ikke har det helt bra.

Når det tikker inn tilfeldige meldinger fra pappa på mobilen, som for eksempel den jeg fikk her om dagen: "heia pia mi! neste søndag blir det pinnekjøtt til middag!"

Når jeg kan se meg i speilet og tenke "wow, i dag så jeg faktisk ikke så aller verst ut!"

Å logge meg inn på bloggen og se alle de fine kommentarene dere har lagt igjen. Dere aner ikke hvor glad jeg blir. Det er så snilt av dere at jeg blir helt rørt. Dere kjenner meg ikke, men likevel tar dere dere tid til å si så mye fint! Amazing.

Å se i ansiktet til mamma og pappa at de er lykkelige og har det bra. Det gjør meg så glad.

Når jeg kan sette meg ned og være skikkelig fornøyd med noe jeg har gjort. Enten jeg har fått tilbake et bra prøveresultat, skrevet et meningsfullt blogginnlegg, vært på trening, eller kanskje hjulpet noen med noe.

Når noen betror seg til meg. Det ser jeg på som en stor tillitserklæring, og får meg til å føle meg spesiell. Det samme gjelder når folk spør meg om råd. Det spiller ingen rolle om de lurer på om de skal gjøre det slutt med kjæresten, eller om de vil ha tips til hvilken sjampo de bør kjøpe. Bare det at noen kommer til meg for å få råd betyr så mye.

Å ligge i skje med kjæresten mens han pjusker meg på ryggen til jeg sovner. Det er det beste jeg vet.

Den følelsen jeg får når jeg legger meg om kvelden og tenker "herregud, så heldig jeg er som har alle disse fantastiske menneskene i livet mitt."

Hvilke ting gjør dere glad?

Jeg vet at mange har ønsket at jeg skal skrive et innlegg om avstandsforhold, og deres ønske er min lov. Jeg har jo selv vært i et avstandsforhold, da jeg bodde i USA. Da jeg dro hadde Håkon og jeg vært sammen i over 2 år. Å gå fra å ligge i armkroken hans nesten hver kveld til å ikke se han på et helt år var helt jævlig, mildt sagt. Vi kunne kun snakke et par timer om dagen pga. tidsforskjellen, og det var for dyrt å ringe. Vi sendte meldinger, noe som hjalp litt på hjemlengselen, men ikke mye. Men vi holdt ut, det er det som er poenget. Vi er fortsatt kjærester den dag i dag, og om en uke har vi vært sammen i tre og et halvt år! Den følelsen da jeg hoppa i armene hans etter et år borte var helt ubeskrivelig..

Jeg vet mange er fortvilte fordi de kommer til å være nødt til å flytte fra kjæresten når de skal studere. Jeg er en av de. Jeg vet jeg kanskje fremstiller meg selv som en egoistisk og kald person når jeg skriver om å følge sine egne drømmer, men sannheten er at jeg får en klump i magen hver gang jeg tenker på å flytte fra han igjen, for jeg vet hvordan jeg takler å være lenge bort fra han. Samtidig vet jeg at når jeg flytter for å studere kommer jeg til å være to år eldre enn jeg var da jeg flyttet til California. Sannsynligvis har jeg modnet mye. Det er vanskelig dette med å flytte fra kjæresten, men dere er ikke alene om å grue dere. Likevel må du huske at det er ditt liv du skal leve, det er din fremtid som står på spill. Selv om det kanskje ikke virker sånn nå, så kan det være slutt mellom dere om et par år, og da vil du være stuck med en utdanning du ikke engang liker i et land du ikke trives i bare fordi du fulgte etter kjæresten din. Dersom du gjør det du vil, viser du at du er en person med bein i nesa og at du ikke er avhengig av noen som helst. Du kommer til å være så vanvittig stolt av deg selv.

Dessuten er det er også positive sider ved å flytte fra kjæresten. For det første får dere testet forholdet. Dere får se hvor mye forholdet kan tåle, og om det er sterkt nok til at dere holder ut helt til dere er ferdige med studiene. For det andre får du konsentrert deg mye mer om å bli kjent med nye mennesker, og for ikke å snakke om skolen og leksene.. Om du bor med kjæresten er det veldig lett å legge seg i armkroken hans og se en film i stedet for å gjøre leksene. I den verdenen vi lever i i dag er det ikke verdens undergang å måtte flytte til to forskjellige land for å studere. Det kan være lurt å spare seg opp litt penger før dere flytter, eller dere kan jobbe ved siden av studiene og tjene penger så dere kan besøke hverandre i helgene/feriene. Finn ut hvor mye reisen mellom stedene koster, og spar opp nok til at du har råd til å dra på besøk én helg i måneden? Da blir nok alt litt lettere! Du får også møtt han i alle feriene, og det blir ganske mange i løpet av året. Som jeg nevnte tidligere så får du på en måte "testet" forholdet på denne måten. Ingenting kan komme imellom ekte kjærlighet, og når man elsker noen, endres ikke det fordi om man bor i forskjellige land. Hvis det er meningen at dere skal være sammen, kommer dere fortsatt til å være det når dere er ferdige å studere. Det er heller ikke noe galt i å gjøre det slutt, hvis du føler det blir det enkleste. Det må du vurdere selv. Jeg kommer sannsynligvis ikke til å gjøre det slutt med Håkon fordi om jeg flytter et annet sted, men det er fordi jeg synes det er godt å ha et støtteapparat i han. Dessuten føler jeg ikke at det er nødvendig å gjøre det slutt når han bare bor et par timer unna med fly, og det eneste som kan hindre meg i å se han er økonomien.

Du er sterkere enn du tror, og du undervurderer alltid evnen du har til å takle vanskelige situasjoner. Du og kjæresten har hele resten av livet sammen. Før jeg dro til USA var det noen som sa "Ikke la kjæresten stoppe deg fra å dra. Hvis det er meningen at du og Håkon skal være kjærester, kommer dere til å sitte i hver deres gyngestol på stua om 60 år, og du kommer til å tenke 'faen at jeg ikke dro til USA det ENE året i livet jeg hadde sjansen." Det er så sant.

Har jeg noen lesere som skal flytte fra kjæresten til høsten?

Noe av det verste jeg vet er å angre på ting jeg har gjort. Det kan være små ting som at jeg farget håret mørkt, eller at jeg solgte favorittjakka mi. Eller det kan være noe mer alvorlig som at jeg aldri burde fortalt vekk den hemmeligheten, at jeg aldri skulle tatt de bildene, eller at jeg skulle beholdt trusa på den kvelden. Som regel er de tingene vi angrer på de tingene vi fortsatt får konsekvenser for den dag i dag. Slik er det ihvertfall for meg.

Jeg tenker veldig mye på ting. Jeg funderer over alt. Spesielt etter jeg har lagt meg på kvelden. Det er da alle de dystre tankene og tårene kommer. Det er så vondt å angre på ting. Jeg kjenner det knyter seg i magen bare av tanken på enkelte ting jeg har gjort. Jeg føler meg så jævla teit. Hva faen tenkte jeg på!? Å gå rundt med dårlig samvittighet er noe som også følger med anger. Det eneste jeg har funnet ut at hjelper er å snakke med noen om det. Fortell det til noen du virkelig stoler på, bare for å få en annens synspunkt på det. Eller rett og slett bare for å få det ut. Har du for eksempel vært utro mot kjæresten din (uten at han vet det) og angrer på det, bør du jo helt klart fortelle det til han. Det skulle vel bare mangle, men det kan faktisk lette en hel verden fra skuldrene dine om du bare forteller sannheten.

Jeg har innsett at det ikke er noe poeng i å gå rundt og angre på de valgene du har tatt i livet. Det er bortkastet tid og energi. Det er allerede gjort, og det er ikke noe å gjøre med det. I stedet for å hate deg selv for en ting du angrer på å ha gjort, kan du heller se på det som at du har blitt en erfaring rikere. Du har lært av det, selv om du måtte lære det the hard way. Husk we're only human. Mennesker gjør feil, det er en del av livet, selv om det er en klisjé. Men det å ha såpass selvinnsikt at du selv er i stand til å se at det du gjorde var feil er viktig. Da gjør du jo ikke det samme igjen. In the end you will see that your mistakes only made you stronger after all.

Tenkte at dere kan bruke dette innlegget til å skrive ned de tingene du angrer på å ha gjort i livet. Uansett hva det er, anonymt eller ikke. Det kan hjelpe å få det ut, og om dere trenger respons fra meg på det, er det bare å nevne det i kommentaren. I don't judge.

Hva synes dere?

En av de viktigste egenskapene et menneske bør ha er selvironi. Det er så irriterende med folk som ikke har evne til å le av seg selv. Personlig har jeg massevis av selvironi, og det er jeg glad for. Tenk så kjedelig livet hadde vært hvis ikke. Men jeg har jo faktisk venninner/bekjente som blir sinte om jeg for eksempel slår an med en ?vits? om han de rota med på byen i helga. Really? Har du stukket ut hodet ditt på noen som helst måte må du bare regne med at folk kødder med det, selv om det ikke er noe du er stolt av. Det er jo som regel ikke ondsinnet ment!

Jeg oppfatter folk uten selvironi som selvhøytidelige. De er for stolte til at de kan le av seg selv virker det som. En gang var jeg på et utested med noen venninner, vi satt og ventet på at en bekjent skulle komme tilbake med øl. Akkurat i det han setter seg ned faller han av stolen, og han ender opp rett på bakken! Alle lo, det var jo helt sykt å se på. Men i stedet for å le sammen med oss, kostet han støvet av skuldrene, skyndte seg opp på stolen igjen, og presterte deretter å si ?dette er den første gangen i mitt liv jeg har tabbet meg ut.? Haha, så klysete.

For tiden holder vi for eksempel på å skrive ned forslag til russenavn på en slik liste som henger på hvert klasserom. Hørte rykter om at noen hadde tenkt å skrive ?tits? og ?webcam? bak navnet mitt på grunn av noen uheldige bilder som kom ut på nett da jeg var 15 år. Jeg tenkte bare ?haha, håper de gjør det! det hadde jo vært jævla artig egentlig!?. Greit, det er barnslig og kanskje litt respektløst, men egentlig er jo hele greia bare komisk. Alle har sett pupper før. Nothing new. Det er ikke annet å gjøre enn å le av det. Right?

Haha, i dag var jeg forresten på trening for første gang i år.. Har så dårlig kondis at jeg begynte å le av meg selv på tredemølla. LOL. Note to self: aldri begynn direkte på en hard løpetime når du ikke har trent på flere måneder..

Selv har jeg maaange nyttårsforsetter hvert år, men greier kun å holde noen av de. I år skal jeg virkelig prøve å holde alle! Vet at det ikke er så interessant for allmennheten å lese om mine mål for 2012, så jeg har laget en liten nyttårsforsettliste for dere, somdere kan hente litt inspirasjon fra. Hope you like it!

- Take chances. Dere MÅ ta noen sjanser om dere vil komme dere noen vei i livet. Det vil være tøft, og kanskje vil dere faile, men da har dere ihvertfall prøvd. Hvis det er noe du innerst inne har skikkelig lyst til å gjøre, GJØR DET ? om du kan! Vil du dra på utveksling til høsten, go for it. Er du blond og vil farge håret brunt, do it! Ikke vær redd for å prøve. Det er slik man lærer.

- Be yourself. Stå for dine egne meninger, uavhengig av hva andre sier og synes. Ikke gjør deg til for noen som helst. Vær sånn det faller deg naturlig å være. Hvis det plager noen, får det være deres problem. Det er de som går glipp av noe.

- Ikke heng deg opp i jenter som baksnakker og slenger dritt. Husk at slikt alltid bunnes i sjalusi. Føl deg heller beæret for at de orker å bruke tid på å snakke om deg! Hvis noen ikke liker deg kan du alltids tenke at du ikke har noe behov for at de skal like deg uansett. Det påvirker ikke livet ditt om de ikke synes noe om deg. Du har mange andre som betyr noe for deg, og de vil alltid være glad i deg for den du er. Don?t waste your time on haters.

- Få en egen stil som du føler er litt din. Gå i det du føler for, enten det er ei knæsjrosa skinnbukse eller vanlige jeans fra Bikbok. Fokuser mindre på det som er ?in? og ?populært?, det som betyr noe er at du har på deg noe du synes er stilig. After all, it?s better to be a little unique, than to be just like everybody else. Hvis du er lei av at alle har de samme klærne, vil jeg anbefale å bestille klær på nett, kanskje fra utenlandske butikker?

- Hold kroppen din sunn og frisk, men ikke bekymre deg for mye for vekta. Det fins viktigere ting i livet enn å bli kvitt sidevalkene. Dersom du vil gå ned noen kilo, fins det forskjellige måter å gjøre det på. Du kan for eksempel bestemme deg for én fast dag i uka du skal dra på joggetur? Noen andre tips kan være å bytte ut godteriet med oppskjært frukt, nøtter etc., ha med ei flaske vann hjemmefra når du drar på skolen, bestem deg for å kun spise godsaker på lørdager?

- Vær flink til å pleie huden din. Bruk en ansiktsskrubb 2-3 ganger i uka (vitamin c microdermabrasion fra the Body Shop er fantastisk, eller denne fra Ole Henriksen), ta alltid av sminken før du legger deg, bruk en god fuktighetskrem (anbefaler virkelig denne), rens huden med ansiktsrens morgen og kveld (DENNE er super!!). Jo tidligere du starter å ta vare på huden din, jo lengre vil den holde seg ung. Produkter som inneholder Vitamin C hjelper til med å holde huden ung. På resten av kroppen er det også lurt å bruke skrubb 2-3 ganger i uka for å fjerne døde hudceller og holde huden myk, denne vannmelonskrubben fra Korres er den beste jeg har prøvd!

- Det er også viktig å ta varet på håret sitt for at det skal holde seg sunt og fint. Jeg anbefaler Sebastian-serien, den har produkter som passer for alle hårtyper. Min favoritt er Color Ignite-produktene, fordi den beskytter farget hår. Bruk hårkur 1-2 ganger i uka, men pass på at du finner en hårkur som passer for ditt hår. Spør gjerne frisøren din! Jeg bruker denne, som nå er på salg! Vil også anbefale denne som leave-in-kur. Den gjør slik at hårtuppene ikke deler seg eller slites, sånn at håret vokser raskere!

- Kvitt deg med de menneskene/tingene i livet ditt som ikke gjør deg noe godt. Har du ei venninne som behandler deg dårlig, ikke kast bort tid på henne. Har du en kjæreste som ikke respekterer deg og setter pris på deg, dropp han! Ingen er verdt nok til at du kan la de gjøre deg ulykkelig. Hvis det er noe du går rundt og tenker på eller irriterer deg over, få det unna. Gjør deg ferdig med det, så kan du glemme det. Life?s too short to be sitting around miserable.

- Et viktig forsett er å begynne å spare penger. Det skal jeg gjøre hver måned fremover. Har opprettet en egen sparekonto jeg kan overføre penger til, så jeg har noen ekstra kroner til jeg skal begynne å studere. Du kommer til å være SÅ takknemlig for det senere!

- Sist, men ikke minst, lær deg å akseptere deg selv for den du er. Skal du gå rundt resten av livet og irritere deg over hvordan du ser ut, blir du gal. Det er sånn du er, det er sånn du alltid kommer til å være! Fokusér på det du liker ved deg selv, vær flink til å gi deg selv komplimenter. You are beautiful in your own unique way.

Nå får dere alle en sjanse til å starte på nytt. Glem alt som var i 2011, se fremover. I stedet for å angre på de tingene du har gjort, se på dem som en lærepenge.

Hva er ditt største nyttårsforsett?

Vi har alle noen ting vi gjør, som vi egentlig er litt flaue over, og som vi hater å innrømme. Tenkte å være såpass ærlig og skrive ned de 10 mest spesielle tingene jeg gjør!

1. Jeg synger MYE på rommet mitt. Høyt. Gjerne foran speilet. Og i bilen. Det hender også at jeg spiller inn sanger på PC?n for å høre om jeg har fin sangstemme. Blir like skuffet hver gang, haha..

2. Jeg vandrer hele tiden naken rundt omkring på rommet mitt, og jeg glemmer å lukke persiennene. Spesielt hvis jeg nettopp har kommet ut av dusjen. Har en dårlig vane med å sette meg på PCen før jeg har kledd på meg. Det begynner å bli noen par ganger at stefaren min har kommet ned på rommet mitt med et litt stivt blikk og sagt ?ehhh?øøøhhh?tror du bør begynne å ha igjen gardinene dine?? Haha.

3. Jeg er avhengig av nesespray, og har brukt nesespray sammenhengende hver dag siden jeg var typ 13 år. Jeg er en nesesprayjunkie. Og nei, saltvannsspray, allerginesespray, neshorn og alt slikt piss virker ikke. Jeg har prøvd. Har vært på rehab uten suksess flere ganger..

4. Jeg føler meg naken om jeg ikke har på meg leppestift. Vet ikke hvorfor. Er det 4 ting jeg alltid har med meg hvor enn jeg drar så er det lommebok, iphone, nesespray og leppestift.

5. Jeg er ekstremt paranoid. Finner jeg en kul på kroppen eller har vondt et sted tror jeg automatisk at det er en svulst. Eller noe annet jeg kommer til å dø av. Litt slitsomt egentlig. En gang hadde jeg slike hvite hamburgerfrø-lignende prikker på mandlene, og jeg trodde jeg hadde fått halsklamydia. HAHA, hvem vet hvor jeg skulle fått det ifra! Det viste seg å være streptokokker.

6. Jeg kunne levd på pizza og kebab, og synes faktisk det er sykt flaut. Men det er jo så sykt godt.

7. Hver gang jeg er ute og har en liten session med herr selvutløser tar jeg sikkert 200 bilder. Blir ALDRI fornøyd med mer enn MAX 5 av de. Er altfor kritisk til meg selv. Ikke bra.

8. Jeg klarer ikke å få meg til å kjøpe billigsminke fra feks Maxfactor. Innbiller meg at det er ?jalla?, men det er jo egentlig ikke det? Veldig dumt for lommeboken ihvertfall..

9. Jeg er en helt jævlig dårlig taper. Det er nesten litt flaut. Eller, det ER flaut. Jeg blir så forbanna at jeg ikke greier å kontrollere meg selv, haha. En gang for noen år siden tapte vi en volleyballkamp, og jeg ble så sint at jeg tok volleyballen og smasha den RETT i trynet på ei jente på det andre laget, fordi hun hadde bitcha imot meg pga. at vi tapte. Strengen hennes hoppa av skinnene og hun begynte å blø i hele kjeften?

10. Jeg hæler ikke folk som slafser/smeller med tyggis. Det er så sykt ufint, og jeg blir provosert av å tenke på det. Lærte å tygge med lukket munn da jeg var 5 år. Tror det kalles allmenn folkeskikk.. Your gum is for your own enjoyment, not for everybody else?s.

Nå kan jo dere fortelle meg en spesiell ting/uvane dere har? :-)

Tenkte å ta opp temaet kroppsfiksering, siden det er et veldig vanskelig og tøft tema for ungdommer og tenåringer. Det er ingen tvil om at slankepresset fortsatt er stort. Kanskje større enn noen sinne akkurat nå. Man hører om lavkarbodietter og jenter som dør av anoreksi på TV, og man leser blogger hvor bloggerne skriver om Nutrilettbaren de unnet seg på lørdagskvelden. Hva slags forbilder er de egentlig? Man får inntrykk av at det å være slank og fin er det viktigste i verden. Jeg forstår selvfølgelig dette med at man bør spise sunt fordi det er det beste for helsa, men når det kommer helt til at folk velger å gå på diett i stedet for å kose seg og spise det de føler for, synes jeg det går altfor langt. Spesielt når de ikke engang trenger det. Jenter på min alder, slanke 17 og 18 år gamle jenter er på lavkarbo, det er jo egentlig litt sykt!

Jeg er heller ikke 100% fornøyd med min egen kropp. Det tror jeg ikke noen er. Før kunne jeg stå i undertøyet foran speilet i timesvis og irritere meg over små sidevalker, usynlige magemuskler og cellulitter. Men hva har det egentlig å si? Nå går jeg bare bort fra speilet så snart jeg begynner å irritere meg over noe. Du får bare deg selv i dårlig humør. True Story. Eventuelt begynner jeg bare å tenke over de tingene jeg faktisk er fornøyd med ved kroppen min. Jeg vil ihvertfall heller være én cola i magen og et par sidevalker rikere og GLAD, enn å måtte holde meg unna godsaker for utseendets skyld. Du lever bare én gang. Husk at det kun er du som ser ?feilene? ved kroppen din, nettopp fordi du overanalyserer den. Ingen andre ser om du har lagt på deg noen kilo.

Jeg hadde aldri greid å være på slankekur. Det plager meg virkelig ikke om jeg veier 60 eller 65 kg, så lenge jeg er lykkelig. Når det kommer til det punktet at jeg er ulykkelig og skikkelig misfornøyd med min egen kropp, drar jeg bare på trening. Så får jeg litt bedre samvittighet med en gang. Men det er ikke sånn at jeg bytter ut brusen til middagen med vann fordi. Jeg spiser og drikker det jeg vil, så lenge man er lykkelig og frisk er det ikke noe man trenger å henge seg altfor mye opp i.

Det er jo mye jeg er fornøyd med ved utseendet mitt også! Blant annet midjen, puppene og øynene mine. Nå vil jeg at du skal skrive ned tre tinger du er FORNØYD med ved deg selv. Garanterer at dere kommer til å føle dere bedre etterpå :-)

Det er mange der ute som er i et forhold de egentlig ikke vil være i, enten det er med ei venninne eller en kjæreste. Jeg vet hvordan følelsen av å være livredd for å forlate noen fordi du blir skremt av tanken på om du kommer til å klare deg uten dem er. Den er jævlig.

Det er så altfor mange som er i forhold med en gutt hvor de blir urettferdig behandlet, enten det er i form av psykisk eller fysisk vold, at man blir latterliggjort, at man føler seg verdiløs, at kjæresten er utro, at man blir utnyttet, at man ikke blir respektert, eller at man rett og slett bare ikke er lykkelig. Jeg blir provosert av å tenke på det. Kanskje har de blitt behandlet urettferdig i mange år, og vet ikke hvordan de skal klare seg på egen hånd, fordi de alltid har vært i et forhold. Mange jenter er veldig uselvstendig, og er avhengig av en armkrok å kunne krype inn i for å komme seg gjennom en tøff dag. I alle fall tror de de er det. Alle jenter burde ha såpass respekt for seg selv at de ikke finner seg i å bli behandlet på en måte de ikke fortjener. Vær tydelig når det kommer til hvor grensene dine går, og ikke vær redd for å si fra. Godtar du å bli nedtrykt den første gangen, vil det også skje flere ganger. Dere vet vel at dersom du tilgir kjæresten din uten konsekvenser etter den første og andre gangen han er utro, er det mye lettere for han å fortsette å være utro, fordi han vet du ikke har ?baller? til å forlate han uansett. Vil du virkelig være den svake jenta som finner seg i slikt? Hvis han ikke viser respekt for deg, bør ihvertfall du gjøre det.

Mange jenter har også venninner de blir urettferdig behandlet av. Dessverre er det ofte slik at jenter er venn med noen for å bruke dem til å fremheve seg selv, for eksempel ved å gjøre narr av dem foran andre. Mange jenter er generelt spydige og frekke mot venninnene sine fordi de føler de kan være det. Hvorfor skal du godta det? Hvorfor skal du da fortsette å være venninna hennes? Det fins andre måter å komme seg ut av slike forhold på enn å bli uvenner. Du kan simpelthen slutte å omgås jenta, for du blir ikke glad av å være sammen med henne. Aldri la noen trykke deg ned, det er feil. Du får ikke noe godt ut av å være sammen med noen som får deg i dårlig humør.

De aller fleste jenter undervurderer seg selv. Du er sterkere enn du tror, og selv om du kanskje føler at du er avhengig av noen, kan du klare deg godt uten dem om du bare går inn for det. Ja, det vil kanskje være tøft i starten, men det går seg til etter hvert. Det er tross alt bedre enn å være ulykkelig og bli urettferdig behandlet over lengre tid. There are plenty of fish in the sea.

Når jeg tenker meg om, så er det faktisk veldig godt å være tilbake i Norge. Aller mest på grunn av kulturen og den typiske væremåten tror jeg. Det er så mye mer casual og avslappet, menneneskene er mer realistiske og ærlige, og mindre selvhøytidelige. I USA gikk jeg stadig rundt og var livredd for at noe av det jeg sa skulle bli oppfattet som "rude". Jeg husker jeg brukte å sende melding til vennene mine og spørre "do you wanna go to the mall today?", og det oppfattet de som skikkelig "rude". De mente jeg heller burde spurt "can you please take me to the mall today?". Altså... De var gode venner av meg, skal jeg være nødt til å snakke til de som om de er kongelige? Et annet eksempel var da jeg og noen venninner hadde vært på besøk hos en fyr. De hadde nesten ingen møbler, og han sov på en tynn oppblåsbar madrass på gulvet med sovepose som dyne. Etterpå dro vi hjem til Shari. Jeg var så satt ut av det jeg hadde sett hjemme hos han at jeg spurte jentene "are they poor?", enkelt og greit fordi jeg lurte på om det var noen spesiell grunn til at de bodde slik, jeg hadde jo INGEN vonde baktanker med det. Synes jo det var utrolig synd på han. De var jo gode venninner av meg, og jeg trodde jeg kunne spørre de om hva som helst, men de ble virkelig satt ut av at jeg kunne finne på å spørre om noe sånt. Det må da vel være helt greit å spørre om noe man er nysgjerrig på?

Det var dessuten HELT forbudt for jentene å ha gutter i hus uten at foreldrene var hjemme, og om foreldrene var hjemme fikk de ikke være med på rommet. Hvorfor det egentlig? Er det faktisk mulig å være så vanvittig naiv? Hvis en gutt og en jente vil ha sex, finner de et sted å gjøre det på uansett, let's be real. Dessuten er det litt mer sånn "we don't talk about that". Mange ting er veldig tabu der borte i forhold til hvordan det er her. Det er jo helt latterlig med tanke på hvilket århundre vi lever i. De prøver å gjøre verden til noe den ikke er virker det som. Skjønner ikke hvorfor de ikke bare kan godta at sånn er det. De er mer konservative og innestengte i forhold til oss i Norge, det syntes jeg var utrolig slitsomt da jeg bodde der.

For dere som lurer har jeg nesten ikke kontakt med noen av de i USA. Snakker med Brianna hver dag, og Bernie av og til, men ikke med så mange andre, annet enn "hei og hade" på chatten. Skal på besøk tre uker i juli hvis jeg får råd, har så lyst! Brianna og jeg skal forresten sende julegaver til hverandre. Får håpe hun faktisk sender! Haha, neida.. Har brent meg én gang for mye på det der, men da var det jo med Diana. Tenkte å kjøpe litt klær, og så lovte jeg å sende Kinder Maxi til henne. Hun forelska seg HELT i det da mamma sendte meg pakke i USA, haha! Hun er så søt.

<3

I et forhold lærer man så utrolig mye om seg selv. Man oppdager sider ved seg selv man ikke visste at man hadde, og man opplever å ha følelser man ikke engang kan sette ord på. Både gode og vonde følelser, men ingenting slår den følelsen du får i magen når du tenker over hvor lykkelige dere er sammen. Det går alltid opp og ned i et forhold. Man kommer til å ha stunder hvor man egentlig ikke hæler hverandre, og man vil ha stunder hvor man ikke kan få nok av hverandre. Det som gjelder er å komme seg gjennom disse periodene hver gang. 

Det er en ubeskrivelig følelse. Den følelsen av at trygghet. Tanken av at noen elsker deg, og at noen er så avhengig av deg, fordi de synes du er så herlig. Den følelsen av at uansett hva som skjer, så har du jo han. Det er godt å ha en soulmate du kan dele alt med. Og så er det den følelsen av at man aldri i verden ville klart seg uten ham. At man ville følt seg så hjelpesløs, bortkommen og ubrukelig, og tanken av hvor man ville endt opp hadde vært skremmende. Når tanken av han med en ny kjæreste gjør deg kvalm, og du blir irritert av å se for deg å starte et nytt forhold med en helt annen person, når det blir svette håndflater og hele den nervøsiteten all over again.

Det vil alltid være en del krangling i forhold. Mye uenigheter, misforståelser, og kanskje mest av alt sjalusi. Før var jeg en helt ekstremt sjalu person. Jeg angrep kjæresten min med sinte tekstmeldinger om han var på fest hvor det var jenter til stede, jeg ble sur om jeg så at han så på andre jenter, og var livredd for at han skulle synes noen var "finere" enn meg. Han ble etter hvert drittlei av dette, for han oppfattet det jo som at jeg ikke stolte på han. I et forhold er jo tillit noe av det aller viktigste. Så jeg innså at jeg kunne ikke holde på sånn lengre. Forholdet vårt holdt på å gå i vasken fordi jeg var så paranoid. Jeg innså etter hvert at slike småting betydde så vanvittig lite sammenlignet med forholdet i seg selv. Hvorfor risikere det beste som har hendt meg for en så liten bagatell? Det er viktig å tenke over om det som holder på å ødelegge forholdet faktisk betyr enn det dere har sammen - det gjør det som regel aldri.

Det jeg vil få frem, jenter, er at dersom du har funnet en person du virkelig elsker som behandler deg bra, som får deg til å føle deg spesiell, som er ærlig, og som du ikke kan tenke deg å leve uten, aldri gi slipp på han. Slike finner du ikke hvor som helst. Det er ikke godt å si om et forhold kommer til å vare evig, selv om det kanskje kan føles sånn, så ta godt vare på det dere har sammen.

Real love can be hard to find, but don't worry - you'll find him. There's a soulmate for everyone.

I'm not a model, but still I take pictures of myself when I think I look good.

I have lovehandles and big hips, but I still wear leggings and tight dresses.

I may not have the tightest butt in the world, but it sure as hell won't stop me from eating candy.

Yes. Maybe I do have a few split ends. But I'm still gonna wear my hair down because I like it like that.

I'm not up to date on all the newest trends, but still I post outfit pics on my blog because I feel like it, and because I love my own style. Who cares if it's in or not?

OK, so I have cellulite? I still wear really short shorts because they're cute!

I know junk food won't make my thighs any slimmer, but it's AMAZING, so I really couldn't care less.

I'm aware that I suck at walking on heels. But who cares, I feel pretty in them!

I may have buck teeth, but that won't stop me from smiling with my mouth open. That's just who I am!

I could go on forever. Life's not about being perfect and fitting in. Life's about being confident, loving yourself, doing what you like to do. You only get the chance to live once, might as well live a little then. You're all amazing in your own unique way, remember that.

Jeg har alltid vært en person som har veldig lett for å stole på folk. "You're so naive, Hedda!" brukte vertsfaren min i USA å si. Jeg tror som regel det beste om folk, og tenker ikke over at det faktisk fins mange "shady" folk der ute. Jeg har lett for å betro meg til folk, jeg stoler på de aller fleste. Et eksempel er da jeg brukte over 3000kr på pakken til Diana (venninna mi i USA), fordi jeg trodde på henne da hun sa hun hadde sendt noe til meg også. Det hadde hun jo ikke. Men det man assosierer med det å stole på folk er jo at man deler hemmelighetene sine med de, eller forteller dem noe du ikke vil at noen andre skal vite om, og da forventer man også at de ikke forteller det videre. Såpass respekt bør man jo ha.

Det aller beste er vel å ha ei god, ærlig og real venninne du kan fortelle absolutt alt til. Hvis ei venninne forteller deg en stor hemmelighet, er det så utrolig viktig å ikke fortelle den vekk. Det er så dårlig gjort. For meg er det å bli betrodd med en hemmelighet en av de største ærene jeg kan få. Da betyr det at vedkommende stoler på meg. Jeg forteller aldri vekk hemmeligheter. Tror jeg har en slags lås på munnen når det kommer til sånt. Hadde følt meg som verdens falskeste person om jeg hadde fortalt vekk en hemmelighet en person hadde betrodd meg med, og det verste jeg vet er folk som ikke klarer å holde kjeft om andres hemmeligheter. Vi har vel alle ei venninne som tror du deler alt med henne, men som du egentlig ikke forteller spesielt mye til, fordi du egentlig ikke stoler på henne. Ingenting er bedre enn å ha ei god mamma, ei bestevenninne du vet du kan stole på, eller kanskje en kjæreste som er flink til å lytte, som du kan dele tankene dine med. Det er utrolig hvor lettet man kan bli om man får renset samvittigheten sin for noe.

Men så fins det også de som ikke stoler på noen i det hele tatt. De som er redde for å bli dømt, misforstått og sett ned på om de er ærlige med noen og forteller dem hva de føler, eller om de har en hemmelighet de skulle ha delt med noen. Man  blir gal hvis man skal gå rundt og holde ting for seg selv hele tiden. Derfor vil jeg at dere skal bruke dette innlegget til å få ut akkurat det dere har på hjertet. Enten det er en hemmelighet, noe dere irriterer dere over, noe du har dårlig samvittighet for, noe du er lei deg for, noe du er redd for, eller om dere trenger å få ut litt aggressjon ovenfor noen. Det kan være hva som helst! Jeg kommer til å lese alle kommentarene. Hvis noen trenger en tilbakemelding kan dere nevne det i kommentaren, så kan jeg prøve å hjelpe dere! Husk at her kan dere være anonyme :-)

Til dere som har spørsmål om utveksling/USA: Les på utvekslingsbloggen min www.heddainusa.blogg.no, og se i arkivet der, eventuelt bruk søkeboksen. Der finner dere svar på det meste!

Noe som er så synd er at det er mange som hele tiden lar seg påvirke av andres meninger. Kjæresten sier "kan du slutte å blogge, hater at du er så offentlig!", mora sier "synes du bør bli hjemme og jobbe i ferien i stedet for å dra til syden", venninnene sier "ikke farg håret ditt, du er mye finere som blond".. Og du lar deg påvirke. Det vil alltid være folk som mener du bør gjøre ting annerledes, alltid noen som tror at deres mening er den riktige. Av og til prøver de bare å komme med gode råd, men det er ikke alltid lett å skille mellom om folk gir deg sin mening fordi de vil deg ditt beste, eller om det er fordi de rett og slett ikke vil at du skal være "bedre enn dem".

Det viktigste er å tenke over hva du vil. Det er ditt liv, og du får bare ett. Det er faktisk lov å være litt egoistisk. Man skal selvfølgelig være åpne for råd fra andre, men de avgjørelsene du tar skal baseres på din egen magefølelse. Ingen skal få ta valgene for deg. Når du er 70 år vil du ikke sitte i gyngestolen og tenke "faen at jeg lot kjæresten min stoppe meg fra å dra på utveksling da jeg var 17 år", eller "hvis jeg hadde dratt til Hawaii den høstferien i stedet for å jobbe, hadde jeg vært mange minner og enda en opplevelse rikere". For meg dreier livet seg om å finne svar på spørsmålene sine, og om å gjøre alt for å få oppfylt drømmene sine. Så ikke la kjæresten din stoppe deg fra å dra til landet du vil studere i fordi han vil et annet sted. Ikke la foreldrene dine bestemme hva du skal gjøre i livet, det er DITT valg. Det er alltid bedre å angre på at du gjorde noe, enn å angre på at du ikke gjorde det.

Uttrykket "each day's a gift, not a given right" er faktisk sant. Derfor er det så viktig å leve i nuet, få mest mulig ut av hver eneste dag. Er du i tvil om du bør gjøre noe, GJØR det. Ta en sjanse! Da har du ihvertfall prøvd, og det er aldri en skam å snu dersom du finner ut at det ikke var for deg.

Noe jeg har tenkt litt på i det siste er hvordan jeg fremstår på bloggen i forhold til hvordan jeg er i virkeligheten. Jeg lurer på hvilken oppfattelse folk egentlig får av meg. Jeg viser jo bare en liten bit av meg selv på bloggen. Er redd for at mange skal tro at jeg skriver hele livet mitt på bloggen, og at det ikke innebærer noe annet enn det som står der. For det gjør det faktisk. Det er mye som ikke egner seg på en offentlig blogg som leses av 5-6000 forskjellige mennesker daglig.

Bloggen, for meg, har blitt til et sted hvor jeg virkelig føler jeg kan være meg selv. Jeg kan skrive ned følelsene og tankene jeg egentlig har, men som jeg kanskje ikke gir uttrykk for i virkeligheten. Mange av de som kjenner meg litt tenker kanskje "øøøh? har Hedda skrevet dette?" når de leser enkelte av innleggene mine, mens de som kjenner meg godt vet at det er typisk meg. I mange innlegg skriver jeg om viktige ting som utroskap, selvtillit etc. fordi jeg tenker mye på det når jeg er for meg selv. De som kjenner meg vet at jeg ikke er en person som sitter og snakker om røde roser og stjernene på himmelen til vanlig. Sånn er jeg bare ikke. Men når jeg setter meg ned og skriver, da føler jeg at personligheten min virkelig kommer frem. Det er nok ingen som fremstår som akkurat den samme personen som den de er når de sitter alene på rommet sitt. Derfor synes jeg det er så godt at jeg har bloggen å skrive ned ting på.

I virkeligheten er jeg en ganske kvass person, om det går an å si det sånn. Ikke kvass, men dere skjønner.. Jeg lar ikke noen fortelle meg hvordan jeg skal være, eller hvordan jeg er. Jeg har mine meninger om ting og jeg skjuler de ikke. Jeg går ikke rundt og smiler til verden, jeg er ikke et sånt lykketroll som svever på en rosa sky. Jeg er realistisk, jeg har mye selvironi. Jeg er også sånn at sier jeg hva jeg mener om noen, tør jeg også å si det til dem personlig hvis de spør. Jeg er veldig ærlig. Jeg er heller ikke typen til å krype etter folk som ikke liker meg. Jeg tenker som regel "det hadde ikke forandret livet mitt om de hadde likt meg uansett, og de personene som betyr noe for meg liker meg jo." Samtidig føler jeg også at jeg er en "grei" person å ha med å gjøre, jeg er veldig forståelsesfull, og jeg blir vanvittig glad når folk betror seg til meg så jeg kan få dem til å føle seg bedre.

Jeg skriver mye for å inspirere andre, men det er ikke alltid jeg følger mine egne råd. Det kan kanskje virke sånn, men jeg er heller ikke bare fornøyd med meg selv, jeg ser ikke i speilet og tenker "DÆVEN SÅ HOT JEG ER!", jeg er ikke en person som velger å "heve meg over ting" fremfor å ta hevn, jeg er ikke noe "mønstermenneske". Jeg har også gjort mange feil her i livet. Mange ting jeg angrer på, mye jeg skulle gjort annerledes. Mye jeg hater meg selv for. Men mye av det er det faktisk ingen som vet om. Det er med andre ord mye som ikke kommer så tydelig frem på bloggen.

Kanskje litt rart av meg å skrive dette, men. Noen som kjenner seg igjen?

Det kan fort virke som at det kun er fryd og gammen å være en del av bloggverdenen. Man får betalt for å gjøre noe man liker, man får tilsendt gratis produkter fra sponsorer, man får VIP-invitasjoner til kule arrangementer, og man får være litt "kjendis". Sånn virker det ihvertfall når man leser blogger som Nette Nestea, Livingdoll etc. Man får inntrykket av at alt bare er fantastisk, og mange mener det er veldig urettferdig at bloggerne skal få så mange fordeler av å skrive ned meningene sine. Derfor tenkte jeg i dette innlegget å fokusere på at det faktisk ikke bare er sånn.

Bak en populær blogg ligger det mer arbeid enn de fleste kan forestille seg. Mange tror det bare er å ta noen outfitbilder og legge de ut på bloggen, så blir alle fornøyde. Behind the scenes foregår det så utrolig mye mer. Bloggerne vil jo naturligvis ha sine fordeler av det også, om de kan. I begynnelsen blogger jo alle fordi de liker det, og når de etter hvert innser at de har en stor nok lesergruppe til å kunne tjene noe på å blogge, vil de fleste benytte seg av det. Da slår man jo to fluer i én smekk! Etter hvert som lesergruppen øker, får du også mange tilbud fra sponsorer som gjerne vil gi deg 3000,- for å anmelde et produkt. Derfor er det også en del arbeid med å lage avtaler med sponsorer, å fikse bannere og ads for å ha på bloggen. Synes derfor mange bør tenke seg om før de hamrer løs med kommentarer som "nok et reklameinnlegg ja", "seriøst, tre annonseinnlegg på rad?" osv. Husk at at the end of the day så er det min blogg. I tillegg har mange lett for å tro at det å være såkalt "bloggkjendis" bare er herlig og gøy. Der tar mange helt feil. Gjennom bloggen får man så klart mange "fans", men også mange "haters". Nå er ikke jeg en av de største bloggerne, men likevel vet jeg at det ikke bestandig er like artig å gå på byen når jentegjenger hvisker og tisker, ikke akkurat diskret, om deg. Noe som kanskje ikke er så artig hvis man har en dårlig dag og ikke rakk å ordne seg på morgenen, eller om man allerede er litt cranky.. Men det er naturligvis slikt man må regne med når man stikker ut hodet sitt!

Det største presset ligger vel likevel i at man må oppdatere hver bidige dag, innleggene må være interessante og aktuelle, og de må være godt og korrekt skrevet. Innleggene må passe til aldersgruppen som leser bloggen din, det må være variasjon, samtidig som du må skrive "mest" om det leserne helst vil lese om. Det er ikke alltid like greit å vite. Dette gjelder så klart kun når det har kommet så langt at bloggen din er en næring. I tillegg ligger det jo et press når det kommer til bildene du legger ut av deg selv. Har du fått en kvise i panna er leserne raske til å påpeke det! Og hvis du har blitt litt rundere i kinnene nøler de heller ikke med å kommentere det. Mange av de store bloggene har lært seg til å se forbi slike kommentarer, mens andre tar seg veldig nær av det. Det at man har blogg betyr ikke nødvendigvis at man tror så godt om seg selv, og at man virkelig trenger oppmerksomhet. Vi er jo vanlige mennesker, vi også. Du får mye pepper og kritikk om du er blogger. Det vil alltids være noen som har en annen mening enn deg. Dessuten har mange lett for å danne seg et feil førsteinntrykk av deg via bloggen. Et eksempel er da jeg først fikk tildelt vertsfamilie i USA. Vertsfamilien hadde gått inn på bloggen og dømt meg utifra den, og derfor sa de fra til AFS at de ikke ville ha meg likevel. Snakk om å forhåndsdømme!

Uansett.. Det er viktig å tenke over hvor mye tid og oppmerksomhet de aller største bloggerne gir til bloggen sin! Så i stedet for å angripe så snart du ser at et innlegg er annonsebasert, bør du tenke over at dette faktisk er noe enkelte bloggere lever av. Sånn er det ihvertfall i mitt tilfelle nå som jeg ikke har en jobb utenom skolen. Vil forresten påpeke at grunnen til at jeg blogger ikke er pga. fordelene jeg har av det. Jeg ELSKER å skrive, jeg liker å inspirere og få andre til å føle seg bedre, og jeg synes det er godt å få respons på meningene mine :-) Vet at flere ønsker at jeg skal skrive flere "dype" innlegg, og det lover jeg å bli flinkere til!

Før brukte jeg alltid å tenke nøye over hva som var "in" og hva andre syntes var stilig når jeg kjøpte meg klær. Man skulle helst gå med det alle andre gikk med for å skille seg minst mulig ut (janteloven). Med tiden har jeg begynt å bry meg mindre og mindre. Nå kjøper jeg det jeg synes er fint, enten det er fra Cubus eller Marc Jacobs, enten det er "ut av moten" eller "in". Det er så befriende.

En type mennesker jeg beundrer er de som tør å fullt ut være seg selv. Både i personlighet, måten de framtrer på, måten de sminker seg på, og måten de kler seg på. Det synes jeg er drittstilig. Tenk om alle bare hadde gått i noe de syntes var dødskult, uavhengig av hva som var in eller hva som var siste nytt hos Bikbok. Tenk så mye stilige antrekk vi hadde sett, tenk så mye mer unike folk hadde vært! Om folk bare hadde gitt en lang f i hva andre mener, tror jeg alle hadde følt seg mye bedre med seg selv. Når det kommer til klær/sminke er det ingenting som er rett og galt. Det eneste som telles er at du liker det og at du føler deg vel i det. Dessverre er veldig mange for usikre, og har ikke nok selvtillit eller guts til å gjøre det. Her en dag fikk jeg en kommentar på bloggen fra ei som syntes leppestiften min var altfor knæsj og plastikk, og at jeg heller burde gå for noe mer nøytralt som gjennomsiktig rosa. Vet du hva, I don't give a shit. Jeg liker den, jeg. Det er ikke du som skal bruke den, det er jeg. Så lenge jeg synes den er fin, hvorfor skal jeg bry meg om meningen din? Sånt provoserer meg. Folk som ikke bare kan la andre være som de er.

Lenge har jeg dessuten prøvd å inspirere folk til å innse at de selv ikke er så aller verst. Jeg skulle ønske jeg kunne få folk til å se det fine i seg selv når de så i speilet, i stedet for å henge seg opp i lovehandles, cellulitter, ei bred nese og for små pupper. Alle bør tenke "det er bare sånn jeg er, og det er sånn jeg alltid kommer til å være". Skal vi gå og ergre oss over oss selv kommer livet til å bli helt python i lengden. Når jeg står i undertøyet og ser meg selv i speilet (kom an, det gjør vi alle) og tenker "fy faen så jævlig beina mine ser ut, herregud for noen hofter..", bruker jeg å minne meg på at "jamen! jeg har jo faktisk veldig pene øyne, derimot! og så har jeg jo plettfri hud!". At man heller snur det om til det du faktisk liker med deg selv. Da føler man seg jo ikke så ille likevel! Det er ihvertfall trikset mitt. Det er faktisk ikke ulovlig å være fornøyd med seg selv. Det kunne alltids vært verre, sånn bruker jeg å tenke.

Ååh, den siste tiden har jeg savnet USA noe helt ekstremt. Tenker på vennene mine og alt vi gjorde der hele tiden. Det var så sykt. Alle morgenene jeg og Brianna kjørte til skolen i nybilen hennes med countrymusikk på full guffe og en Starbucks-kopp i hånda, å høre Bernie (vertsfar) rope "HELLO HERRRRAAAAA! DID YOU CLEAN YOUR ROOM!?!", å dra på Buffalo Wild Wings og spise honey bbq wings with ranch én gang i uka, å hamstre klær på Forever21, kjøpe billig sminke, ha enkle fag, ligge ved bassengkanten i februar. Savner å komme snublende og knisende inn dørene på lørsdagskveldene/nettene med Brianna, livredde for at Bernie skulle våkne og finne ut at vi brutt curfewen og mange andre regler fullstendig, haha. Ååh, jeg savner verdens beste Brianna. Savner å dra på Dollar Scoop Night på Baskin Robbins med hele gjengen, å ha pool party med vertsfamilien, å kjøre firhjuling ute på landet i 40 grader! Det var så artig å dra hjem til Shari med jentene i helgene, ordne hverandres hår, byttelåne klær og dra på fest etter mora til Shari hadde tatt nok bilder av oss. For ikke å snakke om alle gangene vi pressa oss inn i treseteren til Shari og kjørte til kjøpesenteret med den nyeste Taylor Swift-cden på fult volum. Det var det beste året i mitt liv.

Ingen tvil om at jeg må tilbake på besøk. Tror det blir til sommeren, det hadde vært så bra!

Til dere som har utvekslingsspørsmål, send meg mail i stedet for å kommentere, er dere snille. Prøver å svare alle :-)

Noe jeg lenge har tenkt at jeg skal ta opp er dette med jenter som får seg kjærester og mister helt kontakten med vennegjengen. Vet ikke hvor mange av leserne mine som har kjæreste, men synes det er viktig at alle tenker over det likevel.

Har selv opplevd at jeg har hatt venninner som plutselig har fått seg kjæreste, og som har glemt alt annet. Hver gang vi spurte om hun ville finne på noe fikk vi "nei, skal se film med kjæresten", "kan ikke, har planer med kjæresten" osv. Personlig skjønner jeg ikke hvordan det er mulig å gå fra å ha et godt forhold til venninnene dine, til å ikke ha noe kontakt med dem what so ever. Synes faktisk det er ganske respektløst. En gang hadde jeg ei venninne som nettopp hadde fått seg kjæreste. Hun hadde aldri tid til å være sammen med oss, måtte dra hjem tidlig fra jentekvelder fordi hun skulle til han, og det skjedde bare oftere og oftere at hun ikke ble med. Vi sluttet etter hvert å spørre henne fordi det ikke var vits. Til slutt tenkte jeg "hvis jeg hadde vært henne, hadde jeg satt pris på at venninnene mine var ærlige med meg om hva de følte." Så jeg sa til henne at jeg syntes oppførselen hennes var patetisk, at hun virkelig burde tenke over at hun kanskje var på vei til å gli ut av vennegjengen hun hadde vært i i mange år fordi hun følte kjæresten var viktigere. Hun var helt utrolig takknemlig for at jeg sa det til henne. Hun begynte faktisk å gråte, og fortalte at det virkelig fikk henne til å åpne øynene. Hun tok seg virkelig sammen, noen måneder senere ble det slutt med kjæresten, og det vennskapet vi har er enda bedre den dag i dag! Hele gjengen er veldig glad for at hun endret på det.

Uansett hva som skjer i livet, så er venninnene dine noe av det viktigste du har. Ingenting er bedre enn ei god, trofast venninne som kjenner deg inn og ut, og som du alltid vet vil være der for deg om du trenger det. Du vil jo også ha behov for venninner du kan snakke med om eventuelle problemer i forholdet, diskutere diverse ting med, og som kan gi deg råd hvis det er noe du lurer på. Selvfølgelig skal man ha forståelse for å få et "nei" nå og da, men det må være en viss blanding. Det er jo heller ikke sunt for forholdet om man får for mye av hverandre, da går man jo lei, rett og slett. Jeg har jo kjæreste selv, men møter fortsatt venninner minst tre ganger i uka, og det samme gjør Håkon. I et forhold skal man ha respekt for at man vil være sammen med vennene sine, det er viktig med avkobling fra hverandre også.

Om det en gang blir slutt med deg og kjæresten, kan du ikke forvente at venninnegjengen du ditcha vil være der for deg, da orker heller ikke de si ja når du spør om å finne på noe. Er de plutselig bra nok da, liksom? Da sitter du der helt alene, og du har bare deg selv å takke. Det er så viktig å huske på at man må ta vare på venninnene sine. De er gull verdt! 

Verdens beste.

Det er veldig rart å begynne på norsk skole igjen. På mange måter bedre, men på mange måter kjedeligere også. Det er vel bare annerledes. I USA var jeg vant til å se slåsskamper i friminuttene (både jenter og gutter). Venninna mi, Rayesa, kom blant annet i slåsskamp med ei anna jente i langfri en gang. Det hele startet med at Rayesa hadde sagt "damn you should probably buy those jeans in a bigger size next time!" til hun andre jenta (de hadde en historie). Jenta ble forbanna og lugget Rayesa i rastaflettene, så Rayesa kastet hele den store sweet tea'en hun nettopp hadde kjøpt på McDonalds over henne, haha.. Og så startet slåsskampen. De gikk rundt i sirkel med krummet rygg sånn som når dyr skal slåss! Straffa var naturligvis suspension, saturday school, detention og hele pakka. Der kjørte sikkerhetsvakter rundt i små golfbiler på skoleplana, og politimenn var på hvert hjørne MED pistoler. Det "største" som skjer i friminuttene på Atlanten er at noen sniker foran deg i kantinekøa. Seriously. Savner også å slenge meg i bilen med Shari og gjengen hvert langfri for å dra på Subway og spise verdens beste sandwicher.

Noe jeg ikke savner fra USA er selve timene. Herregud så kjedelige noen av de var. Jeg hadde jo sikkert venner i 2 av 7 timer, haha.. Savner heller ikke hvor strengt alt var. Kom du sekundet etter klokka hadde ringt, måtte du på kontoret og hente deg forsentlappe. Fikk du fire sånne, fikk du Saturday school. Skulket du Saturday school, fikk du ikke graduate. Jeg husker en gang vi brøt inn på skolen ved midnatt og toiletpapered hele skolen som en "senior prank". Dvs. at man slenger toalettpapir over HELE skolen, i alle trærne, buskene og rett og slett over alt. Det er et helvete å rydde opp, spesielt om det har regnet. Vi fikk valget mellom å betale $35 eller ha Saturday school. De som hadde gjort det verste herverket ble utvist. Da hang AFS-året mitt i en tynn tråd for å si det jævlig mildt, haha.. Alt annet var også strengt. Totalforbud mot spising i timen, INGEN mobiltelefoner, ingen PCer, vi fikk ikke lov til å gå utenfor skolens fire vegger før skolen var ferdig (utenom langfri), og det var ikke tillatt å gå ute på skoleplana når du hadde time (av sikkerhetsmessige årsaker). Vi hadde dresscodes, noe som betydde ingen utringede topper, ingen shortser som nådde lengre ned enn fingertuppene dine hvis du la armene langs siden, ingen røde klær (da var du med i en gang), ingen klær med print, ingen stroppeløse topper, eller topper med åpen rygg.

Her i Norge sitter vi på Facebook i timene, med mobilen i den ene hånda og baguetten fra kantina i den andre. Lærerne bryr seg ikke stort. Det er jevnt over mer casual her i Norge. Og det er GODT. Derimot er det MYE vanskeligere på norsk skole, det stilles mye høyere krav, og det er langt flere prøver og innleveringer. Det jeg savner aller mest fra skolen i USA må være school spiriten. Dere skulle opplevd den stemninga det var hver fredag i football-sesongen. ALLE hadde på seg football-drakter, på kveldstid dro vi på kampene, og så bar det rett på fest etterpå! Det var mye aktiviteter i skolens regi, noe som gjorde at elevene ble mye mer sammensveiset, og mindre arrogante - ikke minst. Vi hadde både prom, formal, halloween dance, sadies og mange flere skolefester. I inngangen stod vaktene med promilletester.. Så det er ingen tvil om at forskjellene er store!

Fant en så fin tekst på Tumblr her om dagen, at jeg tenkte å re-poste den her til dere, fordi dere alle fortjener å føle dere bra med dere selv. Det er så viktig å sette pris på det man har, i stedet for å kaste bort tid på å ønske seg noe man ikke har, og som man sannsynligvis aldri kommer til å få. Dere er alle fantastiske og unike på hver deres måte, husk det.

Jeg får mange spørsmål om hvordan jeg reagerer på negative kommentarer, så jeg tenkte å skrive et lite innlegg om dette. Da tenker jeg ikke bare på negative kommentarer her på bloggen, men baksnakking og ekle bemerkninger generelt. Vet at slikt går innpå veldig mange, noe som er veldig synd. Jeg vet også at aldersgruppen som leser bloggen min er mellom 14 og 18 år, og det er spesielt i denne alderen at slikt foregår.

Da jeg opprettet bloggen min visste jeg at jeg kom til å få mye kritikk. Jeg er en person som har sterke meninger om ting, og de går ikke alltid i tråd med hva andre mener. På den forrige bloggen min skrev jeg mer om meningene mine rundt forskjellige temaer, og folk ble jo helt gærne i kommentarfeltet. Kommentarer som "du har aldri møtt motgang i livet, så du skal faen ikke snakke" og "du har aldri opplevd noe traumatisk, så du vet ikke hva du snakker om!" osv. haglet inn i kommentarfeltet. Jeg ble så provosert over at det faktisk fantes så mange idioter som var frekke nok til å kommentere noe så usaklig på bloggen til ei jente som bare uttrykte meningen sin. Så jeg sluttet å skrive så mye om slikt, men jeg tok heller for meg større og mer generelle temaer som angår alle, for eksempel utroskap, abort og lignende. Mange tror kanskje at jeg lot de anonyme feigingene "vinne" ved at jeg gjorde det, men det var faktisk for å unngå misforståelser og så mye oppstyr rundt bloggen min, da det overhodet ikke var hensikten.

I løpet av tidene har jeg opplevd mye baksnakking, drittslenging og ekle kommentarer. Jeg har alltid vært en person som "stikker ut hodet mitt" (som mamma sier), og det er vel bare sånn jeg er av natur. Jeg liker å si meningen min, og jeg er ikke en person som bare sitter og er likegyldig. Det skal man tydeligvis få konsekvenser for. Likevel har jeg mange ganger latt stygge kommentarer gå innpå meg. Men med tiden lærte jeg meg noe som har blitt utrolig viktig for meg i senere tid; å ignorere de negative bemerkningene, og fokusere på de positive. Det er ingen tvil om at de fine kommentarene jeg har fått er i klart flertall i forhold til de stygge, så hvorfor henge meg opp i de? Mange lurer kanskje på hvorfor jeg ofte svarer tilbake på "frekke" kommentarer, men ikke på hyggelige. Grunnen til det er at jeg ikke greier å overse det når noen kommer med en påstand om meg og livet mitt som er helt fullstendig feil. Jeg kan jo ikke bare sitte og ta imot pepperen når det ikke engang stemmer. Vil også nevne at jeg får en kjempegod følelse inni meg hver gang jeg får en fin kommentar, men jeg er ikke like flink til å gi respons på de.

Trikset er, enkelt og greit, å la være å fokusere på de stygge kommentarene. Jeg bruker å tenke at de som kommenterer det som regel har en grunn til at de gjør det. Enten er de sjalu, eller så har de et så stakkarslig liv at de får tilfredsstillelse ved å rakke ned på andre. Da kan du jo enten føle deg beæret over at de er sjalu, eller rett og slett synes synd på dem fordi de har det sånn. Jeg bruker også å tenke at de personene som slenger dritt ALDRI er noen jeg har noe til overs for uansett, og jeg bruker å tenke "wow, tar de faktisk tid ut av dagen sin for å snakke om MEG!? kult!". Det viktigste er at de personene du bryr deg om er glad i deg. De viktigste personene, bestevenninnene dine, kjæresten, familien - det er DE som teller, og de vil jo alltid være der for deg. Tenk på det! Det som er viktig er at de er glade i deg, resten kan ta seg rennafart og....ja. ALDRI la en uvitende persons kommentar gå inn på deg. Du er så mye bedre.

De siste årene har jeg funnet ut hvor gull verdt venninnene mine er. Det er ikke før man begynner å bli litt eldre at man faktisk innser det. Det er da ting begynner å skje i livet, og det er da man trenger noen å fortelle ting til, og noen å dele hemmelighetene sine med. Det er nok da det er aller viktigst å ha ei venninne du har et trygt og stabilt vennskap til, ei du vet du kan regne med uansett. Ei som kan få deg i godt humør, ei du kan ha det artig med.

En god venninne har alltid armene åpne om du trenger noen, og forteller deg alltid det du vil høre. Av og til også det du ikke nødvendigvis vil høre, men som du trenger å høre. Ei god venninne vil deg alltid ditt beste, og dømmer deg aldri uansett hva du sier. Ei god venninne svarer ærlig når du spør om du kler buksa du nettopp kom ut av prøverommet i, eller om du burde gå opp en størrelse. Ei god venninne lar deg låne kjolen hun er mest redd for på fest, og blir med ut på spontanfylla selv om hun egentlig lå og halvsov i senga i pysjen. Ei god venninne kan du finne på absolutt alt med, du kan være deg selv fullt ut, og tryggheten vil gjøre at det vil aldri være pinlig stillhet.

Er så evig takknemlig for at jeg har to slike venninner. Når det kommer til venninner gjelder kvalitet foran kvantitet, to put it that way. Det er bedre å ha et par ekte, gode venninner, enn å ha en haug halvgode venninner du egentlig ikke vet hvor du har hen.